Min beste venn!

.

 

For akkurat et år siden igår, satt en superspent jente på flyplassen i Bergen. Hun ventet på et forsinket fly fra Oslo. Med det flyet skulle det komme en liten hund. En liten Jack Russell hun hadde ventet på en stund.

Når flyet endelig var kommet, ventet hun spent ved utgangen. Der skulle de komme med den lille hunden. Men ingen hund kom. Hun gikk til skranken og fikk beskjed om at hunden antagelig var borte ved godsen. Når hun kom bort der, fikk hun et bur. Men buret var tomt? Nei, HELT innerst i hjørnet satt en bitteliten skremt sak.

Han strakte forsiktig snuten sin mot jenta som tittet inn i buret hans. Han så livredd ut og skalv. Jenta satte seg i baksetet på bilen sin og åpnet buret. Hunden kom snikende ut og la seg trygt i armene på jenta. Han skalv fortsatt. Endelig en snill person som reddet han fra den skumle «fly-magen.» I det øyeblikket skjedde det noe magisk med de to. De knyttet et helt spesielt bånd. Akkurat som om de alltid hadde kjent hverandre.

Den første natten fikk den lille hunden sove i sengen med jenta. Han lå helt inntil hun hele natten og på samme pute. Han var så trygg så trygg. Han virkelig elsket hun fra første sekund.

Båndet til de to ble bare sterkere og sterkere. De var stor sett alltid sammen. Den lille hunden var ikke seg selv når jenta ikke var til stede. Uansett hvor mange folk eller hunder det var rundt han. Han var urolig bare jenta var på do. Hvor er hun? Kommer hun tilbake?

Selv om den lille hunden var 4 måneder når han kom, hadde han ikke lært seg at det er ute vi går på do. Så han tisset litt her og litt der. Men dette hadde jenta forberedt seg på, så det var greit. Etterhvert skjønte den lille hunden at vi tisser ute. – Men vi kan vel bæsje inne? Iallefall når det er et teppe der? Og iallefall hos andre personer?

Det var utrolig flaut i lengden. Han bæsjet alltid når vi var på besøk hos andre.

Den lille hunden syns at det var helt grusomt å være alene. Første gangen var bare i 10 minutter, men likevel hadde han tisset og bæsjet da jenta kom hjem. Det ble bare verre. Bare den lille hunden ante at jenta skulle dra, begynte han å pipe og skjelve. Etterhvert begynte han også å bæsje på seg før hun dro. Jenta ble veldig oppgitt. Hun måtte jo på jobb hver dag. Den lille hunden burde klare dette til nå.

Problemet ble bare verre og verre. Jenta måtte tørke bæsj før hun dro på jobb og etter hun kom hjem. Uansett hvor lang gåtur de hadde vært på, klarte den lille hunden å skvise ut bæsj. Hun fikk kjeft av naboer som hadde hørt på bjeffing hele dagen. Dette ble jenta utrolig sliten av. Hun lurte på hvorfor han gjorde dette mot hun. Var det for å være stygg siden han måtte være alene? Men det var jo bare et par timer om dagen.

Folk rundt henne skjønte ikke at hun orket alt dette styret.

Til slutt ringte hun en hundepsykolog. Etter en lang samtale, kom det frem at den lille hunden hadde STERK separasjonsangst. Så sterk at det ikke var noe å gjøre med det. Han måtte enten aldri bli forlatt, eller få slippe all lidelse. Altså avlives. Han var rett og slett så redd for å skilles fra jenta at han bæsjet på seg. Det var ikke hans feil.

Jenta ble veldig fortvilet. Det kom også frem at dette var oppdretter sin feil. Den lille hunden hadde antagelig ikke hatt det noe bra hos han. Og det å bli sendt med fly var siste sort. Dette visste jo ikke jenta den gang. Hun stolte jo på fullt oppdretter. Noe hun angret på nå.

Etter noen uker, fant jenta en familie på en omplassering side. En familie med gård. En familie der noen alltid var hjemme. Med verdens største klump i halsen bestemte hun seg for at de skulle få den lille hunden. Alt for at han ikke skulle ha det vondt mer.

 

Jenta, det var meg det.

Det å gi vekk sin beste venn er noe av det verste jeg noengang har gjort. Det å innse at noen i denne verden var mer perfekt for han en meg var ufattelig. Det var alltid meg og Nick. Vi skulle jo alltid være sammen. Ingen kunne skjønne det fine båndet jeg og han hadde. Det var helt spesielt.

Nick ble altfor knyttet til meg den dagen jeg reddet han fra det skumle. Jeg var sikkert det første mennesket som har vært snill mot han. Han var livredd for at jeg, snille mammaen hans, skulle forsvinne fra han. Så redd at han bæsjet på seg. Da er du redd da. Jeg er livredd edderkopper. Vi snakker angst, men jeg bæsjer jo ikke på meg fordi om. Jeg kunne med andre ord ikke forestille meg hvordan han hadde det.

 

Jeg gråter hver gang jeg tenker på Nick. Men likevel er det godt å vite at han har det bra. Jeg gjorde alt jeg kunne for han. Jeg forsøkte alt jeg kunne. Ingen kan si jeg ikke var tålmodig. Jeg var gravid, hadde heldags-kvalme og likevel tørket jeg bæsj flere ganger daglig i mange måneder.

Folk skjønte ikke at jeg orket. Jeg skjønner nesten ikke at jeg orket jeg heller. Jeg kunne jo ikke gjøre noe som helst, for hunden kunne ikke være alene. Kino? Nei orker ikke tørke dritt, så sitter heller hjemme.

Men hva gjør man ikke for sin beste venn? Hva gjør man ikke for en man virkelig elsker?

****

****

****

****

 

 

ELSKER DEG FOR ALLTID NICK! 🙁

 

Så, kjære dere. Lær av mine feil. Aldri kjøp en hund uten å ha sett hvordan den har det hos oppdretter. Aldri få en hund sendt med fly. Jeg har ikke meldt ifra til noen om oppdretteren jeg kjøpte Nick hos, men burde kanskje det. Hun driter tydeligvis i hvordan hundene har det. Penger penger. Jeg har sett at hun selger ufattelig mange valper fortsatt på Finn.no.

26 Comments

  1. avatar
    Camilla Eileen
    desember 16, 2010

    Fikk tårer i øynene av det der! Stakkars lille Nick.. Det var bra han fikk en fin familie da 🙂

    Svar
  2. avatar
    ★MK★
    desember 16, 2010

    huff stakkars! Men han får et nok fint nå, ser ut som den hypre lille gjør det ok med venner også;)

    Svar
  3. avatar
    Vilde
    desember 16, 2010

    Huff, så grusomt! Hvem er det?
    Jeg kunne ALDRI gitt vekk hunden min tror jeg. 🙁

    Svar
    1. avatar
      LilleHege
      mai 21, 2011

      Det hadde du nok klart om du hadde lest teksten og sett hvorfor jeg gav han vekk. Tørke bæsj sånn 3-4 ganger daglig er ikke noe folk klarer i lengden.

      Svar
      1. avatar
        Sara
        april 16, 2013

        Veldig trist.
        Jeg er ganske enig med deg Vilde. Hadde aldri klart å gi vekk gullet mitt:)

        Svar
  4. avatar
    Miss Fucking Joens
    desember 16, 2010

    Jeg viste ikke det var så gale når det holdt på 🙁 Utrolig vondt å lese! Jeg elsker jo kattene mine over alt på jord og gjør alt for dem! Men du gjorde det riktige. Det er ganske sterkt av deg!

    Svar
  5. avatar
    Marte
    desember 16, 2010

    Herregud, så trist:( Såå synd på lille Nick 🙁 Jeg hadde kommet til å bli knust vist jeg hadde måttet gi fra meg min lille voffs! Skjønner godt at du er lei deg og savner han, men det er bra at han har et fint liv der han bor nå da:) Det fortjener han virkelig!!

    Svar
  6. avatar
    Tonje Anita Solberg
    desember 16, 2010

    uff trist å lese. Men utrolig flott av deg at du fant et annet passende hjem til han, uansett hvor vondt det gjør for deg.

    Svar
  7. avatar
    Kristine
    desember 16, 2010

    Sv: Tusen takk! Ja, han lagde noen flere sånne også, festlige! Og ja, ingen gidder vel ta de tynneste kjedeligste pepperkakene når man kan spise de sammen med masse sjokolade?? 😀

    Svar
  8. avatar
    Liinda
    desember 16, 2010

    Skjønner hvordan du har det. Mira lider av moderat separasjonsangst, og det er slett ikke noe morro. Heldigvis har Mira etterhvert funnet ut at eneste stedet det er trygt å være alene, er i buret. I buret kan hun slappe av, ingen(ting) er farlig der. Likevel kan det bli litt ulyder i løpet av en dag. Men det er når vi prøver å sette henne i line ute det at hun tar av. Det starter som manndig bjeffing, men dersom vi ikke henter henne inn igjen innen 5 minutter, så blir det til piping, skjelving og dårlig mage. Derfor så er Mira alltid der vi er. Selv om hun er polarhund, og trives bedre i temperaturene som er ute enn de som er inne, så kryper hun heller opp i sofan og legger hodet på fanget våres. To ganger i sitt liv har hun stått ute uten oss, da hun hadde en annen hund med seg. Så vi skjønner jo på en måte hva vi må gjøre etterhvert. Mira trenger en firbent en til som kan være som en sikkerhet. Samtidig er det vanskelig å påta seg to hunder før man har kjøpt eget sted og bo, og når jeg går høgskole og mannen jobber fast.
    Nå skal det sies at jeg ikke tror Mira hadde det fælt der hun kom fra. De fikk vandre fritt mellom et fjøs og huset til eigerne, hadde begge foreldra til stede, og var vant til både barn og voksne. Jeg så ingenting som antydet noen form for neglekt der. Men noen får jo bare separasjonsangst også, uten at man kan finne en spesiell grunn for det. Ukult er det i alle fall. Syns det er sterkt gjort av deg å klare å gi han bort. Det er ufattelig vanskelig selv om man vet at det er til dyrets beste. Det er så utrolig lett å tenke på seg selv og sitt savn først.

    Svar
  9. avatar
    Sofie
    desember 16, 2010

    🙁 Så trist historie. Stakkars lille hund, tenk så annerledes ting kunne vært hvis oppdretteren ikke hadde vært en dritt..!

    Svar
  10. avatar
    Lillesmurf - Kari
    desember 16, 2010

    Nei stakkars lille Nick.. Godt å høre at han fikk deg som tok vare på han og ga han et flott liv. Skjønner det var veldig tungt å skilles fra han, men han har det i hvert fall bra <3

    Svar
  11. avatar
    Siri Kathleen
    desember 16, 2010

    Uff jeg husker jeg leste om den prosessen på gamlebloggen din… Jeg skjønner så altfor godt hva du mener, men det er et lite pluss at du slapp avliving. Du ga han en sjanse. det er hvertfall positivt oppi alt. Men det er uansett så ufattelig trist. Jeg har forresten fått somla meg til å legge ut fødselshistorien nå BTW. 😉
    Har du kontakt med de som fikk Nick da?

    Svar
  12. avatar
    Siv
    desember 16, 2010

    Ærsj..grine grine! Det var en utrolig trist historie 🙁 Går det ikke an å sende noen..ehm..»begymringsmelding» eller noe til dyrevernet på sånt..? Burde hvertfall gå an!

    Svar
  13. avatar
    Siri Kathleen
    desember 16, 2010

    SV: Ja nå heier jeg på rier for deg altså!!!! Nå skal snuppa di komme! 😀 Åh… jeg gleder meg så til å se henne. Tenk på det, snart går vi begge to på hver vår kant med et lite (?) nøste i armene. Jeg håper virkelig det skjer noe hos deg snart, så du kan nyte romjula med vesla…. 😀

    Svar
  14. avatar
    ★MK★
    desember 17, 2010

    Måtte bare lese det igjen, det er så trist! Kjærligheten deres lyser lang vei, og det er ikke mange som ville holdt ut så lenge som du gjorde! Har du sjekka at det går bra med han der han er nå? Synes du burde si i fra om han ja, tenke på alle de stakkars hundene. Og så tenker jeg på dette med hundepsykolog, hm.. Er så utrolig nydelige bilder du har lagt ut!

    Svar
  15. avatar
    Ronja
    desember 17, 2010

    Utrolig trist historie! Seperasjonsangst er fælt for de stakkars dyra. Jeg hadde en hund selv som ikke hadde det noe greit hos de første eierne sine, så pga det utviklet han også seperasjonsangst. Men ikke fullt så ille som lille Nick. Men vi hadde han i 13 flotte år, før vi måtte ta farvel med han hos dyrlegen, det var i fjor sommer, fæle greier.
    Har ikke orket og fått meg hund etter det, men har vel igrunn nok her jeg bor i en 48 kvm leilighet med 2 fisk, 2 katter og en skilpadde? Og siden jeg er nestsjef i en dyrebutikk er det en del jobbing også, så hund har jeg ikke tid til heller:P
    Har du kontakt med de som har Nick nå?
    Forresten så er du et utrolig artig vesen! Leser bloggen din så ofte som mulig! =)

    Svar
    1. avatar
      LilleHege
      desember 17, 2010

      Tusen takk 😀 Ja hadde Nick hatt en mildere form for angst der han ikke bæsjet på seg, hadde jeg aldri gitt han bort! Men det ble rett og slett litt mye. Bodde faktisk i en like «stor» leilighet som deg da vi hadde han. Sammen med et par katter og noen fisker. Blir fort lite ja, hehe 🙂 Har ikke så mye kontakt, han bor heldigvis 3 timer unna. Men får meldinger om at han har det bra. Blitt bortskjemt og greier 😛

      Svar
  16. avatar
    Nina C.
    desember 17, 2010

    Kan forestille meg at det er hardt å skille seg fra sin bestevenn og synd at man ikke fant ut av problemet. Bra at han har det bra der han er nå=)

    Svar
  17. avatar
    Janne-Kristin
    desember 17, 2010

    For et fint innlegg du har skrevet, Hege! Nick var en herlig hund! Og såklart ble du glad i ham og han glad i deg! Utrolig trist må det ha vært å se at han hadde det så vondt. Stakkars liten. Men du gjorde da virkelig en kjempeflott jobb med ham! Skummelt hvor mye dyr kan ødelegges. Det er i hvert fall godt å vite at han har det bra nå 🙂

    Svar
  18. avatar
    Maylén
    desember 18, 2010

    jeg fikk også en liten pjokk fra en oppdretter som nekter oss å komme til henne å hente valpen.
    Da han kom hjem til oss, var han redd alt. Og han tisset på seg til alle døgnets tider.
    Men han har det bra nå! Men da lærte også jeg at det er noe som var galt når jeg ikke fikk komme hjem til henne å se på han eller hente han.
    I ettertid fikk vi en valp til, en lillebror av han jeg har nå. Men han måtte vi avlive, var ingenting å redde.
    Så fikk vi vite at oppdretteren var en dyresamler, hun hadde altfor mange dyr å greide ikke ta vare på dem. Hun har nå ikke tilatelse til ha dyr lengre, så hun flyttet til sverige for å fortsette slik som før.. 🙁

    Svar
  19. avatar
    Silje
    mai 23, 2011

    Nydelig historie! Du tok ansvar og gjorde livet til det beste for ham, selv om det var trist for deg. Har og har hatt mange dyr selv og vet hvordan sånne ting føles.
    Du skriver veldig godt, får virkelig fram følelser i folk!

    Svar
  20. avatar
    Pantora
    juni 2, 2011

    Åh, I feel you, I really do! Roxy har også veldig seperasjonsangst, så hun er med mamma og pappa på jobb hver dag. De har heldigvis jobber hvor det er mulig. Hun bæsjer ikke på seg, men hun uler og hyler som om hun blir mishandler, og jeg tror faktisk hun kunne dødd av stress dersom det ble sånn at hun måtte være alene. Bare hun tror hun må være alene, eller om en av oss går, selv om resten er igjen, får hun helt anfall. Om hun har vært alene litt, så hyperventilerer og peser og piper hun i 30-60 minutter når vi er kommet tilbake, før hun klarer roe seg. En gang jeg var alene med henne, mamma og pappa var gått, så lå hun og pep i TRE timer i strekk, en sånn vanvittig høyfrekvent lyd som hun lagde selv mens hun sov.

    Det er så vondt når dyr er sånn, at de ikke klarer skjønne/huske av erfaring at vi kommer tilbake til de!! Du tok absolut det neste valget for Nick.. Men det må ha vært helt grusomt.. For dere begge. Har han funnet seg til rette hos den nye flokken? Har du vært å besøk han i ettertid?

    I Sverige er det, så vidt jeg vet, en regel om at folk ikke har lov til å la hundene være alene mer enn tre timer. Og det tror jeg er veldig bra. Hunder skal ikke være alene, de er flokkdyr og at folk reiser fra de 8 på morgenen og ikke kommer hjem før kanskje 4 på ettermiddagen, det er på grensen til dyremishandling! Klart, man kan jo venne de til det fra de er valp, liksom, men det kan man jo sikkert gjøre med mennesker også, venne de til å sitte alene i et bur i 8 timer, bare man begynner tilvenningen når de er små!

    Svar
  21. avatar
    Therese
    juni 4, 2011

    Skjønner at Nick var litt spesiell.Vår hund,Laika som er en norsk lundehund,er også veldig nervøs for alt osv.Hun liker ikke andre mennesker,viser tennene sine til dem og kanskje biter etter dem.Men jeg kan fortsatt ikke si at hun er slem,selv om hun bitet etter meg av og til.Men jeg er veldig glad i henne.Jeg så engang en film som heter Marley&Me og på slutten så døde Marley(hunden).Da begynte jeg å gråte,fordi jeg tenkte på den gangen Laika skal dø.

    Så jeg skjønner at du savner Nick:(

    Svar
  22. avatar
    Ingrid Karoline
    juni 16, 2011

    Uff, dette innlegget fikk frem tårene. Når jeg leste dette, minnet det meg om Ussi, hunden min som døde i januar. Hun var egentlig ikke min, hun var tanten min sin, men jeg og Ussi hadde et spesielt forhold. Hun var liksom alltid der. En jeg kunne borre ansiktet ned i når jeg gråt, en som alltid forsto meg. Jeg vokste opp med henne, hun var faktisk eldre enn meg. Men hun hadde det vondt i de siste dagene av sitt liv. Så det var bedre for henne å la henne få slippe. jeg kommer aldri til å glemme den hunden, så hun vil alltid være i hjertet mitt. Alltid.

    Svar
  23. avatar
    therese♥
    juli 26, 2011

    Forferdelig trist!Jeg kan ikke tenke meg hvordan det hadde blitt uten Laika(vår hund)

    Men på hvilke måter kan man sjekke om hunden har det bra hos oppretteren ?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *