Men idag var vi på bollejakt. Jeg snøret sammen Thea i det bittelille babysetet hennes, fordi Alex hadde dratt med den andre bilen der det store, fine, røde setet hennes er. Eller egentlig er det stort, skummelt og rødt.

Det har et intenst festesystem som jeg ikke tør å røre med lillefingeren engang. Jada vi kunne kjøpt isofix, men så har det seg slik at det nautet i kassen der vi kjøpte setet bare; neida, det er ikke noe problem å feste setet i det heletatt. Null stress lix. Okå sa vi og cashet ut. Hun hoppet lett som en fjær ut i bilen vår med setet. Så gjorde hun en av de mest avanserte bevegelsene jeg noengang har sett.

Vi bare

Og så bare

Uansett. Thea ble snurpet sammen i setet sitt og jeg gikk inn igjen for å hente vognen. Hele veien inn forbante jeg Alex for han ikke hadde strødd i helgen mens jeg var på jobb. Det var klink-is. Jeg tok med meg vogna og forbante han hele veien tilbake også. Så trynte jeg. Jeg reiste meg opp igjen og sjanglet videre med vognen. Så trynte jeg- igjen. Jeg reiste meg opp, bannet HØYT, åpnet opp bagasjerommet og løftet opp vogna. Mens jeg sto der og skalv, kjente jeg beina sakte men sikkert skli ut i spagat.

Satansatansatan.

I siste sekund fikk jeg kastet vogna inn i bilen. Jeg smelte sammen døren, så trynte jeg. SATAN! skrek jeg, mens jeg klorte meg frem til døren og heiv kroppen min inn i bilen. Ah. Jeg pustet lettet ut. Herregud for ett maraton. Jeg stilte speilene, fikset setet, satte i nøklene og vridde om ooooog … motorstopp. Bilen startet ikke.

For på jobb sant, der er det noe som heter pauser. Matpauser og sånn. Da kan man sette seg ned og spise mat helt i fred, uten at noen kommer og vil smake på. Eller, det hender at noen kommer og lurer på hva du spiser, bare for å få tips til egen lunch. Men det er heller sjelden de tar maten fra deg for å spise den selv, slik som Thea gjør.

Min første pause på jobb etter permisjonen, da gikk jeg på shopping jeg. Jeg hadde helt glemt at man helst skulle sette seg ned, hvile seg og spise mat. Jeg har jo ikke hvilt eller spist mat på over ett år. Men nå i helgen, da prøvde jeg å sette meg ned å spise. Det var så deilig, at jeg satt omtrent helt til jeg hadde fordøyd maten. Det var helt fantastisk. Men så måtte jeg gå til toget mitt igjen. Uthvilt, mett og FULL i energi. Jeg maste sikkert hull i hodet på alle.

Thea har forresten finansiert pengene sine idag. Eller hva man kaller det når man strør pengene sine på gulvet for så å putte de oppi igjen i grisen sin. Det holdt henne i aktivitet i over ti minutter. Dessuten så har hun stått selv i mange sekunder, og gått fra bordet til sofaen. Herregud jeg har så blandede følelser for den dagen hun begynner å gå alene. Skrekkblandet fryd kaller sikkert noen det. Det blir et stort øyeblikk fo sho, men stakkar stakkar meg som skal måtte løpe rundt etter henne.

(Selv om jeg sånn egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg skal løpe etter henne. Det som kunne bli knust her i hus, er allerede knust. For lengst. Vi snakker før jul liksom.)

Igår dro jeg på jobb før Thea kom fra mamma, og jeg var ikke hjemme før etter hun hadde lagt seg. Hallo lange arbeidsdager. Med andre ord ble det TO dager med Thea-fri, og nesten litt for mye av det gode.

Idag da jeg hørte henne kvitre inne på rommet, SPRATT jeg opp og løp inn. Hei min lille solstråle. Mammaaa ropte Thea. Hjertet mitt stanset litt. Hun hadde savnet meg. ♥ Hele morgenen drev hun å stappet tungen sin frem i munnen og gliste. Jeg ble selvfølgelig uber nysgjerrig og ville titte inni munnen hennes, men det fikk jeg ikke lov til. Hun bare stakk tungen ut, gliste og sa neeeei. I min store iver i å finne ut hva det var, stappet jeg fingeren min inni munnen hennes, og GJETT hva jeg kjente? Ikke en men TO tenner!

Jeg hylte av glede. Katten skvatt og stakk bak sofaen, Alex mistet skiven sin i gulvet og Thea skrattlo. Tenner dere, TENNER! Også to stykk. Jeg sendte melding til alle på telefonlisten min. Pluss at jeg og telefonskrekken ringte til mormor.

Å få ett bilde av tennene, det tror jeg blir umulig på en stund. Jeg har såvidt fått sett de selv. De var litt skeive, men det overrasker ikke. Både meg og Alex gikk med streng i mange år. Pluss at vi har trekt en hel gjeng med tenner, for vi har for liten munn.

Thea er iallefall kjempe kry over de fine hvite små duttene inne der. Jeg er dobbelt så kry, og Alex er helt nøytral. Jeg vet iallefall hva som kommer til å være samtaleemne på jobb idag. Hvis dere ser meg, er det kanskje like lurt å late som dere ikke ser meg. For sier dere hei, kommer dere nok ikke derifra på en stund. Tenner tenner tenner.

Her er forresten en helt SUPER blogg om … to tenner. Trykk der jeg skrev her. Eller trykk her som jeg skriver her. Eller bare ha en fin dag.

Men idag altså, er det bare meg her. Grunnen til denne sensasjonen, er at mamma har tatt med seg Thea og skal … (det er nå dere holder på barten) … passe henne HELT til imorgen. HUJJA, clap your heands!

Den første reaksjonen til vanlige mennesker hadde kanskje vært å legge seg på sofaen for å få tilbake sin etterlengtede, normale hjerterytme. Men jeg fikk en ekstrem trang til å vaske rommet til Thea. Sikkert noe samvittighets greier på gang, ikke vet jeg. Men jeg støvsugde, ryddet og vasket. Og så brettet jeg sammen alle klærne hennes også. De ligger alltid i en ball, siden hun drar de ut hver bidige dag.

Alex ble så glad at han bestemte seg for å lage hjemmelaget pizza ikveld. Også skulle vi se filmen jeg fikk til Valentine med HØY lyd. Oh lord, vi skal med andre ord høre hva som blir sagt i filmen. Vi skal slippe å spørre “hva sa han?” gjennom hele filmen. Åh det er sånn lykke i luften her. Jeg kjenner det. Litt blandet med lukten av kaninpoop. Men ellers lykke. LYKKE.

Speaking of, jeg og Thea fikk hver vår Valentine igår. ♥ ♥

Thea fikk blomst av tremenningen sin, Kasper. En nydelig liten sjarmør som kom til verden i Desember. De skal faktisk gå i klasse sammen, rart å tenke på. Da vi var på besøk hos Kasper, skjønte ikke Thea helt “hva” han var for noe, og prøvde å dytte han ned av sofaen. Deretter trynte hun med tenna (høhø gommene daa) først i bordplaten. Karma much? Hun ble iallefall kjempeglad for oppsatsen, selv om hun prøvde å spise den ene rosen.

Jeg fikk en rose av Alex og en dvd. PLUSS at jeg fikk en post-it lapp på kjøleskapet da jeg sto opp. Haha, gutten har lært. Og det var faktisk den jeg ble mest glad for. Den bokstaven som ser ut som en i, er egentlig en l fikk jeg forklart. Selv om jeg, belive it or not, skjønte det.

Jeg går for eksempel ikke inn i en butikk der det bare er meg. Da kan det jo, gud forby, være at ekspeditøren SNAKKER til meg. Det finnes en helt fantastisk butikk på et senter i nærheten her, men den er KNØTTLITEN. Vi snakker en arm i været for å få plass der inne. Skikkelig intimt og ekkelt. Sikkert derfor den konstant er tom. Og er den ikke tom, må man snakke med fremmede likevel, for å klare å ommøblere kroppene våres rundt. Jeg går ikke inn dit for-å-si-det-sånn.

Det flaueste i hele verden, det er når folk stopper for å snakke med … Thea. Da står jeg der og smiler så mye at kjeven henger seg opp, mens personen jatter i vei med Thea. Det er så forbaska ubrukelig. “Oj så søt du var da, hvor gammel er du da?” Sykt kleint, for jeg vet liksom ikke om det er meningen at jeg skal svare eller om de forventer at Thea skal svare. Jo det skal jeg si deg – dame jeg aldri har sett før, jeg er tretten måneder, har ingen tenner og kan bare nesten gå. Du da?

Igjen, det hadde vært helt supert å være Skybert. Jeg skal bli Skybert i mitt neste liv.

Når DET er sagt, er dere bare nødt til å se denne filmen her, som en venninne viste meg idag. Spole (heter det spole? Eller er det bare en kassett ting?) Anyways, spole eller whatever ca 5 minutter ut i filmen and enjoy. Spesielt dere som har barn, dere MÅ se det. Dere andre også. Alle må se det. Obligatorisk.

Når det kommer til det mennesket av motsatt kjønn som bor her i samme hus, imponerer han mindre og mindre for hver jævla (ja jeg banner) event som kommer. Jeg er ikke så innmari kravstor. For min del kunne han ha skrevet grattis med morsdagen på en post-it lapp. Bare jeg fikk noe. Men nei, ikke en post-it, ikke en klem, ikke en lyd.

Det positive er at kaninene ikke lenger er glemt. De slapper litt mer av her oppe med oss, akkurat som de puster lettet ut over at de ikke skal bli tøfler. Jeg skal innrømme at tøffel-tanken hadde slått meg også, om jeg var to kaniner i en mørk kjeller.

Det negative med å ha de her oppe er 1: Jeg tåler ikke høy. Og kaniner spiser MYE høy. Derfor går jeg rundt og nyser hele tiden. Det at jeg faktisk plasserte de under varmepumpen først, var heller ikke det smarteste. 2: Thea har ikke heeeelt satt seg inni hva kaniner kan og ikke kan spise. Så hun forer de med alt fra ledninger til poteter. Og de, teite dyrene, spiser. De har heller ikke helt satt seg inni at potet = død. Dessuten spinner de ut bæsj fra buret. Små harde, fine brune kuler som Thea kaller kake og … stapper i kjeften.

Men men.

Hun elsker de jo av hele sitt hjerte.

Ellers, så var jeg på butikken igår. Der sto lokalavisen og LYSTE mot meg i kassen. Jeg sperret opp øynene, fikset litt på sveisen og gliste som Titten Tei. Men damen i kassen sa ikke noe som helst. Jeg smilte enda litt bredere, men nei. Nothing.

Det var like før jeg skulle til å ta avisen opp for å “”lese”", men så oppdaget jeg at prisen ikke var rett på varene hun akkurat slo inn. Jeg bare hallo, er det ingen Hollywood treatment her? Det gillar inte jag. Jeg pakket sakene mine og løp rett i glassdøren. Er det ingen doorman her brølte jeg, før jeg reiste meg opp igjen og løp ut. Mange sier man blir gal av å være kjendis, men jeg merker ingenting …

Den ene meldingen var ifra venninnen min Anette. Hun sto på trappen til Spar før de åpnet for å klore til seg et eksemplar av Lokalavisen. Hun sendte bilde av avisen og gjett da, jeg var på fremsiden. Herregud jeg er bygdas “voe” jo!

Joda avisen er skrevet på nynorsk. Eg er morosam, ser dykk? De ville ha ett bilde av bare meg, og noen med alle sammen. Jeg leitet over ALT etter et bilde med bare meg, men det fantes tydeligvis ikke. Etter jeg fikk Thea har jeg bare stått bak kameraet. Ikke foran. Derfor måtte jeg sende inn et bilde av meg og Thea, bare at jeg klipte bort Thea. Herregud hva kommer hun til å si. Hun som har gledet seg sånn.

Hun er iallefall hovedpersonen på bildene inni avisen da, om ikke annet.

Da vi satt og spiste frokost idag, viste jeg filmen om bæsj til Thea. Det skulle jeg ALDRI ha gjort. Hun ville se den om og om og om igjen. Hun lo rått og hermet etter seg selv. Da jeg fikk nok av hele filmen og slo den av, skrek hun så høyt at katten falt av forskrekkelse. True story. Jeg måtte bestikke henne med sjokoladekake. Alex bakte sjokoladekake igår nemlig, for å feire at vi var kommet i avisen. Okay det var helt feil. Jeg bakte, Alex spiste.

Jeg vet ikke helt om det er mulig å lese det her, og i det hele tatt om dere ikke-nynorske forstår noe. Jeg vet ikke helt hva skråblikk er og jeg vet ikke helt hvorfor jeg er oransje på bildet. Men her er altså artikkelen:

Ha en kjempefin kveld, med eller uten bæsj

Jeg har vært i lokalavisen en gang før. Da ble jeg nitten år og tanten min knuste inn et bilde ala dette:

Minus brillene så klart.

Jeg føler meg SYKT kjendis. Sykt liksom. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. I lokalavisen står det bare om viktige saker. Slik som når kyr faller nedi møkkakjellere og sånn, og bonden må hoppe oppi for å redde kua si. Derfor var det ikke noen overraskelse at når en jente i bygda vinner PRIS for årets morsomste mammablogg, da måtte de omfavne dette. Hvordan de klarte å klore til seg informasjon om at jeg har vunnet, det vet jeg faktisk ikke. Og det irriterer. For jeg liker å vite alt.

Jeg vet for eksempel hvem som eier ALLE bilene på parkeringsplassen bortom her. Står det en ukjent bil der, blir jeg helt vill og følger med HELT til den ukjente personen går inn i den ukjente bilen og kjører en ukjent plass.

Avisen ringte meg Mandag og lurte på litt saker og ting. Telefonintervju om du vil. De skal være VELDIG glad for at jeg og telefonskrekken klarte å snakke oss til å i det hele tatt svare telefonen. Men jeg hadde en følelse ikke sant, om at det var noe viktig. Derfor tok jeg den. Og jammen. De ba meg maile de noen egne bilder. TAKK GUD tenkte jeg. Jeg så for meg at de skulle ta bilde av meg og munnsåret. Da kunne de like godt brukt bildet fra sist ass.

Nei folkens, fra imorgen av er jeg familiens stolthet. Bygdas blogger. Bygdas helt.