.

For akkurat et år siden igår, satt en superspent jente på flyplassen i Bergen. Hun ventet på et forsinket fly fra Oslo. Med det flyet skulle det komme en liten hund. En liten Jack Russell hun hadde ventet på en stund.

Når flyet endelig var kommet, ventet hun spent ved utgangen. Der skulle de komme med den lille hunden. Men ingen hund kom. Hun gikk til skranken og fikk beskjed om at hunden antagelig var borte ved godsen. Når hun kom bort der, fikk hun et bur. Men buret var tomt? Nei, HELT innerst i hjørnet satt en bitteliten skremt sak.

Han strakte forsiktig snuten sin mot jenta som tittet inn i buret hans. Han så livredd ut og skalv. Jenta satte seg i baksetet på bilen sin og åpnet buret. Hunden kom snikende ut og la seg trygt i armene på jenta. Han skalv fortsatt. Endelig en snill person som reddet han fra den skumle “fly-magen.” I det øyeblikket skjedde det noe magisk med de to. De knyttet et helt spesielt bånd. Akkurat som om de alltid hadde kjent hverandre.

Den første natten fikk den lille hunden sove i sengen med jenta. Han lå helt inntil hun hele natten og på samme pute. Han var så trygg så trygg. Han virkelig elsket hun fra første sekund.

Båndet til de to ble bare sterkere og sterkere. De var stor sett alltid sammen. Den lille hunden var ikke seg selv når jenta ikke var til stede. Uansett hvor mange folk eller hunder det var rundt han. Han var urolig bare jenta var på do. Hvor er hun? Kommer hun tilbake?

Selv om den lille hunden var 4 måneder når han kom, hadde han ikke lært seg at det er ute vi går på do. Så han tisset litt her og litt der. Men dette hadde jenta forberedt seg på, så det var greit. Etterhvert skjønte den lille hunden at vi tisser ute. – Men vi kan vel bæsje inne? Iallefall når det er et teppe der? Og iallefall hos andre personer?

Det var utrolig flaut i lengden. Han bæsjet alltid når vi var på besøk hos andre.

Den lille hunden syns at det var helt grusomt å være alene. Første gangen var bare i 10 minutter, men likevel hadde han tisset og bæsjet da jenta kom hjem. Det ble bare verre. Bare den lille hunden ante at jenta skulle dra, begynte han å pipe og skjelve. Etterhvert begynte han også å bæsje på seg før hun dro. Jenta ble veldig oppgitt. Hun måtte jo på jobb hver dag. Den lille hunden burde klare dette til nå.

Problemet ble bare verre og verre. Jenta måtte tørke bæsj før hun dro på jobb og etter hun kom hjem. Uansett hvor lang gåtur de hadde vært på, klarte den lille hunden å skvise ut bæsj. Hun fikk kjeft av naboer som hadde hørt på bjeffing hele dagen. Dette ble jenta utrolig sliten av. Hun lurte på hvorfor han gjorde dette mot hun. Var det for å være stygg siden han måtte være alene? Men det var jo bare et par timer om dagen.

Folk rundt henne skjønte ikke at hun orket alt dette styret.

Til slutt ringte hun en hundepsykolog. Etter en lang samtale, kom det frem at den lille hunden hadde STERK separasjonsangst. Så sterk at det ikke var noe å gjøre med det. Han måtte enten aldri bli forlatt, eller få slippe all lidelse. Altså avlives. Han var rett og slett så redd for å skilles fra jenta at han bæsjet på seg. Det var ikke hans feil.

Jenta ble veldig fortvilet. Det kom også frem at dette var oppdretter sin feil. Den lille hunden hadde antagelig ikke hatt det noe bra hos han. Og det å bli sendt med fly var siste sort. Dette visste jo ikke jenta den gang. Hun stolte jo på fullt oppdretter. Noe hun angret på nå.

Etter noen uker, fant jenta en familie på en omplassering side. En familie med gård. En familie der noen alltid var hjemme. Med verdens største klump i halsen bestemte hun seg for at de skulle få den lille hunden. Alt for at han ikke skulle ha det vondt mer.

Jenta, det var meg det.

Det å gi vekk sin beste venn er noe av det verste jeg noengang har gjort. Det å innse at noen i denne verden var mer perfekt for han en meg var ufattelig. Det var alltid meg og Nick. Vi skulle jo alltid være sammen. Ingen kunne skjønne det fine båndet jeg og han hadde. Det var helt spesielt.

Nick ble altfor knyttet til meg den dagen jeg reddet han fra det skumle. Jeg var sikkert det første mennesket som har vært snill mot han. Han var livredd for at jeg, snille mammaen hans, skulle forsvinne fra han. Så redd at han bæsjet på seg. Da er du redd da. Jeg er livredd edderkopper. Vi snakker angst, men jeg bæsjer jo ikke på meg fordi om. Jeg kunne med andre ord ikke forestille meg hvordan han hadde det.

Jeg gråter hver gang jeg tenker på Nick. Men likevel er det godt å vite at han har det bra. Jeg gjorde alt jeg kunne for han. Jeg forsøkte alt jeg kunne. Ingen kan si jeg ikke var tålmodig. Jeg var gravid, hadde heldags-kvalme og likevel tørket jeg bæsj flere ganger daglig i mange måneder.

Folk skjønte ikke at jeg orket. Jeg skjønner nesten ikke at jeg orket jeg heller. Jeg kunne jo ikke gjøre noe som helst, for hunden kunne ikke være alene. Kino? Nei orker ikke tørke dritt, så sitter heller hjemme.

Men hva gjør man ikke for sin beste venn? Hva gjør man ikke for en man virkelig elsker?

****

****

****

****

ELSKER DEG FOR ALLTID NICK!

Så, kjære dere. Lær av mine feil. Aldri kjøp en hund uten å ha sett hvordan den har det hos oppdretter. Aldri få en hund sendt med fly. Jeg har ikke meldt ifra til noen om oppdretteren jeg kjøpte Nick hos, men burde kanskje det. Hun driter tydeligvis i hvordan hundene har det. Penger penger. Jeg har sett at hun selger ufattelig mange valper fortsatt på Finn.no.