Verdens kjedeligste nyttårsaften ble brått mye mer interessant da jeg kjente rier i 2 tiden på natten. Jeg trodde jeg bare innbilte meg noe da jeg kjente noe som lignet på mens smerter. Jeg bare haha, nei, det er nok bare ønsketenking. Mens-smertene ble sterkere og begynte å komme litt regelmessig, samtidig som magen ble knallhard. Hallo? Virkelig? Skal jeg føde? Javel, jeg får vel pakke sykehus-trillekofferten min ferdig da.

Jeg og putlet på med den. Smertene bare ble verre og verre og mye tydet på at det var rier. Alex bare øh, du skal ikke ta å ringe sykehuset da? Jeg bare joda. Men som dere vet har jeg telefonskrekk, så jeg utsatte det litt til. Og når jeg først ringte klarte jeg ikke å beskrive hva jeg følte, så de ba meg gå å legge meg.

Javel, legg deg selv tenkte jeg. Gikk faktisk ikke an å sove med de smertene. Så da lå jeg der da og glodde i taket og hørte på at Alex snorket. Så plutselig hørte jeg RITSJ, og fikk den rareste følelsen i magen. Jeg løp ut på do og der gikk vannet. Iiik, jeg SKAL faktisk føde hylte jeg. Alex fikk helt panikk og ringte sykehuset. Jo vi kommer nå hørte jeg bare.

Denne kvelden var det SINNSSYKT med regn. Vanlige folk forter seg til sykehuset … vi kjørte i 40.

Da vi kom frem på sykehuset møtte vi jordmoren som vi hadde pratet med. Hun trodde fortsatt ikke at det var rier jeg hadde. Jeg bare herregud, om ikke dette er rier så vil jeg faktisk aldri vite hva en rie er. Da vil jeg hjem og gå i hi. Jordmoren sjekket åpningen min, 1 cm. Ja dette kan ta litt tid sa hun. Eh, er det snakk om 10, 20 eller 30 timer sa Alex. Nei ikke spør så vanskelig da, sa hun og gikk. Da var klokken 06.30

Neihei nei. Så satt vi der da i fødesengen og så lur ut. Plutselig hørte vi verdens største hyl. Gjett hva det var da? Joda. En fødsel på naborommet. Sånn satt vi da jordmoren kom inn igjen.

Hun bare åh jeg måtte løpe, det er en fødsel på gang nemlig. Vi bare ÅJA du sier ikke det. Ikke planer om å isolere med det første vel?

Riene ble bare verre og verre og de kom regelmessige. Alex masserte meg på ryggen mens jeg vandret rundt i ring og pustet. Tilslutt ble riene så vonde at jeg bare spydde. Jordmoren bare oj, såpass ja. Så stappet hun et papir inni kjeften min for å tørke lenge før jeg var ferdig å spy. Hun sjekket åpningen igjen, 3 cm. Det var så mye som skulle til for å få epidural. YAY.

Den hjalp for å si det slik.

Ser ut som jeg klør meg på tissen, men det er feil. Skulle holde inne “frakken” så magen viste. Herregud jeg var stor da. Så jo ut som Obelix.

Den virket så bra at jeg og Alex sov oss til det var 7 cm åpning. Når det var blitt så mye åpning, måtte jeg gi beskjed når jeg følte at jeg måtte på do å presse sa jordmoren. Det skjedde en liten time etterpå. Jeg bare, eh nå føler jeg at jeg skal på do. Skal jeg bare stikke inn der da? Nei kjære deg, nå skal du føde sa jordmoren.

Åja…

Klokken var 11.40 når jeg begynte med mitt første press. Tss dette er da ingenting tenkte jeg der jeg lå. Jeg presset litt nå og da og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Jeg presset og presset og presset og ingenting skjedde. Thea hadde god tid. De sjekket fosterlyden, hun kunne ikke vært mer avslappet. Lille snik.

Så presset jeg en del til. Hver gang jeg presset sa jordmoren JA, JA litt til nå, kom igjen! Yes nå kommer hun tenkte jeg. Men det skjedde ikke en dritt. Det hjalp tilogmed ikke at en annen jordmor trykte meg som faen på magen mens jeg presset. Hun satt med andre ord fast. Jada. Hva sa jeg til dere? Drittfolk som ikke kunne sjekket bekkenet mitt på forhånd altså!

Så da ringte de en doktor som skulle komme å dra henne ut med en vakuum-tang. Flott.

DA ble det vondt for å si det slik. Det varte ikke mer en i 5 minutter, men de 5 minuttene føltes lenger en hele fødselen. Plopp sa det, så kom lille … øh nei store Thea ut. Herregud så godt det var. Jeg skalv og hadde null krefter igjen når de slengte henne opp på brystet mitt. Det som skulle være DET fine øyeblikket, klarte jeg ikke å nyte siden jeg var så sliten. Jeg skalv så mye at jeg nesten mistet henne. Alex måtte dytte henne lenger opp.

Thea la seg til å SNORKE hun. Hvem sover to sekunder etter en fødsel? Da skal de jo liksom være våken da og glo på mammaen sin. Eller iallefall gjør de det på film. Men på film hyler de jo som pokker også under fødselen. Sa ikke en lyd jeg. Brølte bare litt da doktoren begynte å sy etterpå. For det var faktisk verre en selve fødselen. No kidding.

Fine lille familien min ♥