Idag skulle jeg og Thea ut en liten tur. Vi skulle på bolle-jakt. Det hender nemlig i sjeldne tilfeller at vi får boller når vi kommer på besøk til folk. Eventuelt andre godsaker. Det hender i de aller fleste tilfeller hos familie, men noen ganger slår venner til også. (Hallo Anette, skal vi henge sammen snart?) Anette pleier å ha muffins hun. Eller det har hendt en gang. Og de var god. Jeg liker ikke å bake selv nemlig. Ikke er jeg flink heller, derfor går jeg til andre.

Men idag var vi på bollejakt. Jeg snøret sammen Thea i det bittelille babysetet hennes, fordi Alex hadde dratt med den andre bilen der det store, fine, røde setet hennes er. Eller egentlig er det stort, skummelt og rødt.

Det har et intenst festesystem som jeg ikke tør å røre med lillefingeren engang. Jada vi kunne kjøpt isofix, men så har det seg slik at det nautet i kassen der vi kjøpte setet bare; neida, det er ikke noe problem å feste setet i det heletatt. Null stress lix. Okå sa vi og cashet ut. Hun hoppet lett som en fjær ut i bilen vår med setet. Så gjorde hun en av de mest avanserte bevegelsene jeg noengang har sett.

Vi bare

Og så bare

Uansett. Thea ble snurpet sammen i setet sitt og jeg gikk inn igjen for å hente vognen. Hele veien inn forbante jeg Alex for han ikke hadde strødd i helgen mens jeg var på jobb. Det var klink-is. Jeg tok med meg vogna og forbante han hele veien tilbake også. Så trynte jeg. Jeg reiste meg opp igjen og sjanglet videre med vognen. Så trynte jeg- igjen. Jeg reiste meg opp, bannet HØYT, åpnet opp bagasjerommet og løftet opp vogna. Mens jeg sto der og skalv, kjente jeg beina sakte men sikkert skli ut i spagat.

Satansatansatan.

I siste sekund fikk jeg kastet vogna inn i bilen. Jeg smelte sammen døren, så trynte jeg. SATAN! skrek jeg, mens jeg klorte meg frem til døren og heiv kroppen min inn i bilen. Ah. Jeg pustet lettet ut. Herregud for ett maraton. Jeg stilte speilene, fikset setet, satte i nøklene og vridde om ooooog … motorstopp. Bilen startet ikke.

Denne helgen har jeg jobbet ti timer hver dag. Sånn egentlig burde jeg vært helt totalt utslitt, men skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Det er faktisk mer stress å være hjemme med Thea en hel dag. True story.

For på jobb sant, der er det noe som heter pauser. Matpauser og sånn. Da kan man sette seg ned og spise mat helt i fred, uten at noen kommer og vil smake på. Eller, det hender at noen kommer og lurer på hva du spiser, bare for å få tips til egen lunch. Men det er heller sjelden de tar maten fra deg for å spise den selv, slik som Thea gjør.

Min første pause på jobb etter permisjonen, da gikk jeg på shopping jeg. Jeg hadde helt glemt at man helst skulle sette seg ned, hvile seg og spise mat. Jeg har jo ikke hvilt eller spist mat på over ett år. Men nå i helgen, da prøvde jeg å sette meg ned å spise. Det var så deilig, at jeg satt omtrent helt til jeg hadde fordøyd maten. Det var helt fantastisk. Men så måtte jeg gå til toget mitt igjen. Uthvilt, mett og FULL i energi. Jeg maste sikkert hull i hodet på alle.

Thea har forresten finansiert pengene sine idag. Eller hva man kaller det når man strør pengene sine på gulvet for så å putte de oppi igjen i grisen sin. Det holdt henne i aktivitet i over ti minutter. Dessuten så har hun stått selv i mange sekunder, og gått fra bordet til sofaen. Herregud jeg har så blandede følelser for den dagen hun begynner å gå alene. Skrekkblandet fryd kaller sikkert noen det. Det blir et stort øyeblikk fo sho, men stakkar stakkar meg som skal måtte løpe rundt etter henne.

(Selv om jeg sånn egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg skal løpe etter henne. Det som kunne bli knust her i hus, er allerede knust. For lengst. Vi snakker før jul liksom.)

Okay nå bobler det nesten over for meg. På den gode måten altså. Lets take it from the beginning shall we? Thea sov jo hos mamma natt til igår og jeg hadde fri absolutt hele Onsdagen. Det var rett og slett helt fantastisk. Jeg var som en vissen blomst som plutselig fikk vann. Dere vet sånne blomster som ser ut som de egentlig bare bør kastes, men så setter man de i vasken og vips så blomstrer de igjen. Ikke? Vel det skjer daglig her.

Igår dro jeg på jobb før Thea kom fra mamma, og jeg var ikke hjemme før etter hun hadde lagt seg. Hallo lange arbeidsdager. Med andre ord ble det TO dager med Thea-fri, og nesten litt for mye av det gode.

Idag da jeg hørte henne kvitre inne på rommet, SPRATT jeg opp og løp inn. Hei min lille solstråle. Mammaaa ropte Thea. Hjertet mitt stanset litt. Hun hadde savnet meg. ♥ Hele morgenen drev hun å stappet tungen sin frem i munnen og gliste. Jeg ble selvfølgelig uber nysgjerrig og ville titte inni munnen hennes, men det fikk jeg ikke lov til. Hun bare stakk tungen ut, gliste og sa neeeei. I min store iver i å finne ut hva det var, stappet jeg fingeren min inni munnen hennes, og GJETT hva jeg kjente? Ikke en men TO tenner!

Jeg hylte av glede. Katten skvatt og stakk bak sofaen, Alex mistet skiven sin i gulvet og Thea skrattlo. Tenner dere, TENNER! Også to stykk. Jeg sendte melding til alle på telefonlisten min. Pluss at jeg og telefonskrekken ringte til mormor.

Å få ett bilde av tennene, det tror jeg blir umulig på en stund. Jeg har såvidt fått sett de selv. De var litt skeive, men det overrasker ikke. Både meg og Alex gikk med streng i mange år. Pluss at vi har trekt en hel gjeng med tenner, for vi har for liten munn.

Thea er iallefall kjempe kry over de fine hvite små duttene inne der. Jeg er dobbelt så kry, og Alex er helt nøytral. Jeg vet iallefall hva som kommer til å være samtaleemne på jobb idag. Hvis dere ser meg, er det kanskje like lurt å late som dere ikke ser meg. For sier dere hei, kommer dere nok ikke derifra på en stund. Tenner tenner tenner.

Her er forresten en helt SUPER blogg om … to tenner. Trykk der jeg skrev her. Eller trykk her som jeg skriver her. Eller bare ha en fin dag.

Okay nå skal dere holde GODT på barten. Idag er jeg helt alene i huset. Det er midt på dag og jeg er helt mutters alene. Jeg har ALDRI vært alene i dette huset. Aldri. Enten er det en Thea her som maser om mat, eller en Alex her som maser om mat. Det er finurlig det der. Når Thea endelig har lagt seg og er ferdig å mase om mat, begynner Alex å mase om mat. Mat er det mest brukte ordet i denne familien uten tvil.

Men idag altså, er det bare meg her. Grunnen til denne sensasjonen, er at mamma har tatt med seg Thea og skal … (det er nå dere holder på barten) … passe henne HELT til imorgen. HUJJA, clap your heands!

Den første reaksjonen til vanlige mennesker hadde kanskje vært å legge seg på sofaen for å få tilbake sin etterlengtede, normale hjerterytme. Men jeg fikk en ekstrem trang til å vaske rommet til Thea. Sikkert noe samvittighets greier på gang, ikke vet jeg. Men jeg støvsugde, ryddet og vasket. Og så brettet jeg sammen alle klærne hennes også. De ligger alltid i en ball, siden hun drar de ut hver bidige dag.

Alex ble så glad at han bestemte seg for å lage hjemmelaget pizza ikveld. Også skulle vi se filmen jeg fikk til Valentine med HØY lyd. Oh lord, vi skal med andre ord høre hva som blir sagt i filmen. Vi skal slippe å spørre “hva sa han?” gjennom hele filmen. Åh det er sånn lykke i luften her. Jeg kjenner det. Litt blandet med lukten av kaninpoop. Men ellers lykke. LYKKE.

Speaking of, jeg og Thea fikk hver vår Valentine igår. ♥ ♥

Thea fikk blomst av tremenningen sin, Kasper. En nydelig liten sjarmør som kom til verden i Desember. De skal faktisk gå i klasse sammen, rart å tenke på. Da vi var på besøk hos Kasper, skjønte ikke Thea helt “hva” han var for noe, og prøvde å dytte han ned av sofaen. Deretter trynte hun med tenna (høhø gommene daa) først i bordplaten. Karma much? Hun ble iallefall kjempeglad for oppsatsen, selv om hun prøvde å spise den ene rosen.

Jeg fikk en rose av Alex og en dvd. PLUSS at jeg fikk en post-it lapp på kjøleskapet da jeg sto opp. Haha, gutten har lært. Og det var faktisk den jeg ble mest glad for. Den bokstaven som ser ut som en i, er egentlig en l fikk jeg forklart. Selv om jeg, belive it or not, skjønte det.

Idag er jeg i bedre humør. Idag er jeg i strålende humør faktisk. Så strålende at jeg og Thea gikk oss en tur tidligere. Slo av en prat med en nabokjerring gjorde vi også. Det er ikke hver dag for å si det sånn, jeg lider jo av litt folke-skyhet. Aller mest fordi jeg ikke liker folk noe særlig. Liker ikke å være hyggelig. Skulle egentlig ønske jeg var Thea sin Skybert noen ganger, det hadde vært awsome.

Jeg går for eksempel ikke inn i en butikk der det bare er meg. Da kan det jo, gud forby, være at ekspeditøren SNAKKER til meg. Det finnes en helt fantastisk butikk på et senter i nærheten her, men den er KNØTTLITEN. Vi snakker en arm i været for å få plass der inne. Skikkelig intimt og ekkelt. Sikkert derfor den konstant er tom. Og er den ikke tom, må man snakke med fremmede likevel, for å klare å ommøblere kroppene våres rundt. Jeg går ikke inn dit for-å-si-det-sånn.

Det flaueste i hele verden, det er når folk stopper for å snakke med … Thea. Da står jeg der og smiler så mye at kjeven henger seg opp, mens personen jatter i vei med Thea. Det er så forbaska ubrukelig. “Oj så søt du var da, hvor gammel er du da?” Sykt kleint, for jeg vet liksom ikke om det er meningen at jeg skal svare eller om de forventer at Thea skal svare. Jo det skal jeg si deg – dame jeg aldri har sett før, jeg er tretten måneder, har ingen tenner og kan bare nesten gå. Du da?

Igjen, det hadde vært helt supert å være Skybert. Jeg skal bli Skybert i mitt neste liv.

Når DET er sagt, er dere bare nødt til å se denne filmen her, som en venninne viste meg idag. Spole (heter det spole? Eller er det bare en kassett ting?) Anyways, spole eller whatever ca 5 minutter ut i filmen and enjoy. Spesielt dere som har barn, dere MÅ se det. Dere andre også. Alle må se det. Obligatorisk.

Morsdag my butt! Jeg har mast om den hersens morsdagen i over en uke. Konstant bakgrunnsstøy. Bla bla bla morsdag, bla bla bla søndag, bla bla bla presang. Fikk jeg noe? Nei. Ikke en dritt. Jeg måtte sette Thea ned på en stol, gi henne fargeblyanter og bestikke henne med kjeks, slik at hun kunne tegne en tegning til meg. Jeg fikk en strek og fargestiften kastet i øyet. Raise the roof.

Når det kommer til det mennesket av motsatt kjønn som bor her i samme hus, imponerer han mindre og mindre for hver jævla (ja jeg banner) event som kommer. Jeg er ikke så innmari kravstor. For min del kunne han ha skrevet grattis med morsdagen på en post-it lapp. Bare jeg fikk noe. Men nei, ikke en post-it, ikke en klem, ikke en lyd.

At kaninene mine har vært snurt helt siden de måtte flytte inn for vinteren, det er ikke til å skubbe under en stol. Siden Thea raider alt som er i huset, har de i tillegg stått i kjelleren, slik at hun ikke skal innta for mye kanin bæsj. I kjelleren har de så smått blitt glemt, det er heller ikke til å skubbe under en stol. Derfor drog jeg hele kanin bøtteballetten opp denne uken.

Det positive er at kaninene ikke lenger er glemt. De slapper litt mer av her oppe med oss, akkurat som de puster lettet ut over at de ikke skal bli tøfler. Jeg skal innrømme at tøffel-tanken hadde slått meg også, om jeg var to kaniner i en mørk kjeller.

Det negative med å ha de her oppe er 1: Jeg tåler ikke høy. Og kaniner spiser MYE høy. Derfor går jeg rundt og nyser hele tiden. Det at jeg faktisk plasserte de under varmepumpen først, var heller ikke det smarteste. 2: Thea har ikke heeeelt satt seg inni hva kaniner kan og ikke kan spise. Så hun forer de med alt fra ledninger til poteter. Og de, teite dyrene, spiser. De har heller ikke helt satt seg inni at potet = død. Dessuten spinner de ut bæsj fra buret. Små harde, fine brune kuler som Thea kaller kake og … stapper i kjeften.

Men men.

Hun elsker de jo av hele sitt hjerte.

Ellers, så var jeg på butikken igår. Der sto lokalavisen og LYSTE mot meg i kassen. Jeg sperret opp øynene, fikset litt på sveisen og gliste som Titten Tei. Men damen i kassen sa ikke noe som helst. Jeg smilte enda litt bredere, men nei. Nothing.

Det var like før jeg skulle til å ta avisen opp for å “”lese”", men så oppdaget jeg at prisen ikke var rett på varene hun akkurat slo inn. Jeg bare hallo, er det ingen Hollywood treatment her? Det gillar inte jag. Jeg pakket sakene mine og løp rett i glassdøren. Er det ingen doorman her brølte jeg, før jeg reiste meg opp igjen og løp ut. Mange sier man blir gal av å være kjendis, men jeg merker ingenting …

HJERTE! Idag våknet jeg til tre meldinger på telefonen. Jeg våkner ALDRI til tre meldinger på telefonen. Jeg våkner som oftest til en eller ingen. Og på den ene er det enten Alex som er i det romantiske hjørnet og skriver elsker deg, eller en venninne som er klar for å dra meg med på tur. Men idag var det altså tre meldinger. Det kunne bare bety en ting, DET ER TORSDAG! Og jeg er i avisen. Å herregud, hjertet mitt stoppet litt.

Den ene meldingen var ifra venninnen min Anette. Hun sto på trappen til Spar før de åpnet for å klore til seg et eksemplar av Lokalavisen. Hun sendte bilde av avisen og gjett da, jeg var på fremsiden. Herregud jeg er bygdas “voe” jo!

Joda avisen er skrevet på nynorsk. Eg er morosam, ser dykk? De ville ha ett bilde av bare meg, og noen med alle sammen. Jeg leitet over ALT etter et bilde med bare meg, men det fantes tydeligvis ikke. Etter jeg fikk Thea har jeg bare stått bak kameraet. Ikke foran. Derfor måtte jeg sende inn et bilde av meg og Thea, bare at jeg klipte bort Thea. Herregud hva kommer hun til å si. Hun som har gledet seg sånn.

Hun er iallefall hovedpersonen på bildene inni avisen da, om ikke annet.

Da vi satt og spiste frokost idag, viste jeg filmen om bæsj til Thea. Det skulle jeg ALDRI ha gjort. Hun ville se den om og om og om igjen. Hun lo rått og hermet etter seg selv. Da jeg fikk nok av hele filmen og slo den av, skrek hun så høyt at katten falt av forskrekkelse. True story. Jeg måtte bestikke henne med sjokoladekake. Alex bakte sjokoladekake igår nemlig, for å feire at vi var kommet i avisen. Okay det var helt feil. Jeg bakte, Alex spiste.

Jeg vet ikke helt om det er mulig å lese det her, og i det hele tatt om dere ikke-nynorske forstår noe. Jeg vet ikke helt hva skråblikk er og jeg vet ikke helt hvorfor jeg er oransje på bildet. Men her er altså artikkelen:

Husker dere vi snakket om bæsj igår? At Thea sier ifra når hun har bæsjet og sånn? Jeg følte meg litt som en skrytepave da jeg SA hun kunne det, men bare la ut en film der hun spiser. Ikke noe med bæsj i det hele tatt. Vedder på at dere følte dere snytt. Derfor mine venner, skal dere i disse kveldstimene få se en liten snutt om … bæsj. Ikke selve bæsjen altså, slapp av. (Lyd er lurt, ellers er filmen litt sånn … meningsløs)

Ha en kjempefin kveld, med eller uten bæsj

Imorgen folkens det er dagen. For det er dagen der jeg, mitt lille avkom og min bedre? halvdel kommer i AVISEN. Ikke fall av stolen helt enda, for det er bare lokalavisen her i bygda mi. VP heter den. (Det er nesten vg) Sykt viktig avis for oss i bygda mi. Pappa kaller den bare lappen, siden den er litt tynnere enn andre aviser. Farmor kaller den bladet. Lappen eller bladet, JEG ER DER IMORGEN. Ooooh det er det største som noengang har hendt meg tror jeg.

Jeg har vært i lokalavisen en gang før. Da ble jeg nitten år og tanten min knuste inn et bilde ala dette:

Minus brillene så klart.

Jeg føler meg SYKT kjendis. Sykt liksom. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. I lokalavisen står det bare om viktige saker. Slik som når kyr faller nedi møkkakjellere og sånn, og bonden må hoppe oppi for å redde kua si. Derfor var det ikke noen overraskelse at når en jente i bygda vinner PRIS for årets morsomste mammablogg, da måtte de omfavne dette. Hvordan de klarte å klore til seg informasjon om at jeg har vunnet, det vet jeg faktisk ikke. Og det irriterer. For jeg liker å vite alt.

Jeg vet for eksempel hvem som eier ALLE bilene på parkeringsplassen bortom her. Står det en ukjent bil der, blir jeg helt vill og følger med HELT til den ukjente personen går inn i den ukjente bilen og kjører en ukjent plass.

Avisen ringte meg Mandag og lurte på litt saker og ting. Telefonintervju om du vil. De skal være VELDIG glad for at jeg og telefonskrekken klarte å snakke oss til å i det hele tatt svare telefonen. Men jeg hadde en følelse ikke sant, om at det var noe viktig. Derfor tok jeg den. Og jammen. De ba meg maile de noen egne bilder. TAKK GUD tenkte jeg. Jeg så for meg at de skulle ta bilde av meg og munnsåret. Da kunne de like godt brukt bildet fra sist ass.

Nei folkens, fra imorgen av er jeg familiens stolthet. Bygdas blogger. Bygdas helt.

… DER fant Thea hullene i nesen sin!

Mens vi satt å spiste en bedre middag (Toro gryterett) ble plutselig Thea helt stille. Jeg og Alex så på hverandre, før vi snudde hodene våres mot stolen til Thea. Der satt hun med den ene fingeren godt begravd oppi nesen sin. Dasa sa hun. Dasa. Dasa er altså nese. Eller nasa som vi sier på vår fine dialekt. Ja se der er nesen din sa vi, mens vi lo så gryteretten skvulpet.

Thea lo rått, trakk ut fingeren og stappet den i det andre neseboret. Dasa. Dasa.

Thea er svært opptatt av ting på kroppen sin for tiden. Derfor har hun også begynt å si aua, som er øye. Jeg og Thea satt på gulvet og lekte. Plutselig sa hun aua. Hva har du vondt noen steder spurte jeg. NEEI brølte hun. Aua, så trykket hun fingeren innpå øyet. Aua. Ja der er øyet ditt sa jeg. Så flink du er. Men du trenger ikke stappe fingeren innpå øyet ditt, det holder å peke. Jeg forstår såpass liksom.

DESSUTEN, og få med dere dette, sa hun bæsj igår. Så bæsjet hun, gikk inn på badet og satte seg på stelle-håndduken. Sukk. Det er søren meg ikke lenge til hun skal konfirmeres. Hun kan også “spise” selv, eller hva man kan kalle det. Enjoy.

Idag ca klokken 14 ringte ett ukjent nummer. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg HATER ukjente numre. Altså det sto ikke ukjent nummer, da hadde valget vært lett. Ikke tatt den. Men det var et vanlig mobilnummer som ikke var lagret på mobilen. Modig som en løvetemmer trykket jeg på svar. Hallooo pep jeg. Ja hallo, dette er fra Bohus. Vi står utenfor huset ditt nå med det nye bordet ditt …

Vi har nemlig reklamert på bordet vårt. Det har kommet noen byller i treet rundt glassplaten som jeg har irritert meg grenseløst over. En dag jeg hadde mensen, skrev jeg et sint brev til Bohus og krevde nytt bord. Og JAMMEN fikk vi nytt. Da de ringte idag, satt jeg hos mamma klar for å tygge over et rundstykke med Vossafår. Øh dere kan ikke sette det i garasjen kanskje? Jeg er ikke hjemme nemlig. Nei det kunne de ikke, for de skulle HA det gamle bordet. Perfeksjonist som jeg er, var min første tanke; svarte, skal de virkelig ha det med seg, jeg har jo ikke vasket det!

Ja okay svarte jeg, jeg kommer om et kvarter. Jeg kapret bilen til mamma og freste i vei – i håp om å rekke å vaske bordet før de tok det. (Jeg rakk ikke det). Da Bohus mennene satte inn det nye bordet og plukket opp det gamle, fikk jeg klump i magen. Var jeg klar for å skilles fra dette bordet? Ting skjedde liksom så kjapt. Dessuten følte jeg meg SYKT materiell, som måtte ha nytt bord for noen skarve byller. Selv om byllene faktisk var så store at glassplaten ikke lenger gikk på plass.

Stemningen ble litt trist og det nye bordet har stått uåpnet helt siden Bohus mennene slapp det fra seg og gikk.

Neida. Stemningen er topp den. Men vi vil ikke ha glassbord. Glassbord er fra helvete. De er klin umulig å holde ren, selv for mamma. Og hun klarer å holde alt rent. Derfor skal vi selge dette bordet og kjøpe ett nytt. Hvorfor ikke bare spørre om et nytt bord fra Bohus FØR de kom med dette? Jo, den som hadde kommet på det gitt. Så … lyst på et bord eller? Det er veeeeldig fint. Også har vi tatt på det, det må jo være noe for litloo-fans.

Idag hadde Alex superlyst å bake boller. Jeg hadde mest lyst på muffins, men han ville absolutt ha BOLLER. Han skalv nesten. Javel sa jeg, men jeg klarer faktisk ikke å bake boller. Jeg kan bare lage muffins og det vet du. Etter litt tenking kom Alex frem til at han kunne bake bollene sine selv. Han trengte bare en oppskrift. Ja jeg eier bare oppskrift på muffins sa jeg, så du får google det.

Det endte selvfølgelig med at jeg måtte google det, siden bolleoppskrift tydeligvis er sykt vanskelig å finne.

Da jeg hadde funnet en oppskrift, satte jeg dataen på kjøkkenbenken slik at Alex kunne følge den. Han tok dataen med seg bort på kjøkkenbordet, dro ut en stol og satte seg ned. Skal du ikke bake likevel spurte jeg. Joda, men han måtte bare sitte der og lese oppskriften først. Oh-dear-god tenkte jeg. Er det virkelig SÅ ille med menn, at de må sitte og lese den først? Er det seriøst umulig å lese – gjøre – lese – gjøre?

Det klødde i fingrene mine. Smelt smør hostet jeg. Alex tittet inn i kjøleskapet en god stund, før han snudde seg med en smørpakke i hendene. Er dette smør?

Men joda.

Alex fikk blande alle de tørre tingene i en bolle, mens jeg blandet smør og melk. Så fikk han lov til å trykke på kjøkkenmaskinen. Deretter rullet vi de sammen. Bollene ble slettes ikke så verst skal jeg fortelle dere. Vi hadde tilogmed et vennepar på besøk som kunne bekrefte det. De tok seg nemlig TO boller hver. Det er alltid ett pluss. En bolle – tja. To boller – ja. Write that down.

Akkurat når man trodde Alex hadde fått dreisen på Taco, helte han dipmix-krydder på kjøttdeigen istedenfor tacokrydder. Nice. Hvis dere har et ønske om en litt annerledes taco med sur ettersmak, kan det anbefales. Hvis ikke, så kan det ikke anbefales. Vi var i bursdag igår nemlig, derfor skulle vi lage noe raskt og “”enkelt”" før vi dro. Vi hadde også utgåtte fullkornlefser. Så joda, det var ett vellykket måltid.

Bursdagen gikk fint, selv om jeg aller helst ville ligge hjemme under ett teppe og plukke på munnsåret mitt. Absolutt alle sier at jeg for ALT i denne verden ikke må plukke på det. For det første har jeg en intens trang til å gjøre det folk sier jeg ikke skal gjøre, og for det andre, det er jo kommet skorpe på. Det er jo yndlings hobbyen min. Det, og å pille av plastikk på mobilskjermer og sånn. Hvordan folk klarer å ha plastikken på skjermen i over ett sekund, det er for meg et evig stort spørsmål.

Idag har jeg selvfølgelig pillet av skorpen. Såret svir og jeg angrer bittelitt. Men det var verdt det.

Ellers så utvikler Thea seg til å bli en velutdannet jente. Igår for eksempel for hun rundt med to Duplo figurer. Hun tok de med seg bort på stolen sin, satte de fint opp mens hun bablet i vei. Da de sto trygt på stolen, dyttet Thea den ene mannen ned. AUU gaulte hun mens hun lo rått. Så dyttet hun den andre mannen ned og lo enda råere.

Hun har også begynt å si bæsj. Selvfølgelig etter hun HAR bæsjet. Så vi må jobbe litt med beregningen der. Tenk om hun har planer om å begynne å si ifra når hun skal bæsje. Pottetrent før hun får tenner, det er noe å skrive i CVen sin det.

Du kommer inn i et hus. Støvsugeren er det første du snubler i sammen med et par leker. Støvsugeren har akkurat vært i bruk, det vises på alle møblene som står sprett. Inne på rommet sitt, der sitter en liten jente. Hun babler i vei. Matn matn sier hun. Pus, nam nam. Nam nam pus fortsetter hun lystig. Under stolen på det samme rommet ligger en skremt katt. Skremt av støvsugeren, ikke jenta. Hun tvangsforer han med desserten sin. Inne i stuen ligger en dame med et munnsår i sofaen og glor i taket. På kjøkkenbenken ligger en truse og på komfyren kokes det poteter.

Du har nå kommet i et hus der det bor en ettåring. Dam dam DAAA.

Neida jeg skal ikke klage. Fine lille monsteret mitt. Men det LÅ faktisk en truse på kjøkkenbenken idag og jeg aner ikke hvor den kom ifra. Den var ikke ukjent altså. Den var min. Men hvorfor den lå der, det er ett av livets uløste mysterier.

Som nevnt over her, er katten livredd støvsugeren. Jeg aner ikke hvorfor. Okay jeg støvsugde han bittelitt en gang i 2006, men seriøst, hvor lang tid skal han BRUKE på å glemme det? Han vet navnet på den også. Jeg sier støvsuger, han piler ut på badet. Idag glemte han å pile ut på badet. Han pilte bak en stol i stuen. Jeg så jo ikke at han lå der, men det skulle jeg jo få merke for-å-si-det-sånn. Han bykset opp i vinduskarmen, spant ned absolutt alle kaktusene for så å hoppe inn på Thea sitt rom. Jeg mener det – hjerteinfarkt 14.

Og en ting kan jeg si dere. Når han drar inn der, DA er ting ille.

Rommet til Thea er som Fritzl-kjelleren i katten sine øyne. Der foregår alt mulig. Han prøvde å skvise seg under en stol, men Thea fant han selvfølgelig, siden hun kjenner hver eneste krok der inne. Nemmen, PUUUSEN? Hun tvangsforet han litt med frukt-purre, for så å spille orgel til han i ti minutter. Det blikket han gav meg … imorgen har han sikkert bæsjet i alle kaktusene mine!

Man skulle ikke tro når man ser på størrelsen at HUN regjerer over HAN. Men jo.