The ugly truth

Fra forrige graviditet er det mye som har forandret seg. For det første er jeg blitt eldre (haha neida) joda. Jeg var 24 år da jeg ble mamma og jeg gikk rundt og trodde at det jeg ikke kan nå, er ikke verdt å kunne. Jeg visste helt ufattelig lite i forhold til nå som jeg har rundet 30. Host.

Jeg trodde for eksempel at det lille mennesket som kom ut av meg bæsjet sommerfugler og sov hele natten. Jeg tenkte at fødsel er fint og ingenting kan gå galt der. Jordmødre vet hva de holder på med. Akkurat det reddet antagelig livet til Thea siden jeg klarte å slappe av og stole helt på de. Jeg var rolig, noe som gjorde at Thea var rolig og det ble ikke kritisk at hun (sorry gutta) satt fast i tissen i sånn en og en halv time. Det kan lett bli litt krise nemlig. Da hun endelig kom ut var jeg så mørbanket i kroppen at jeg ikke klarte å holde henne, så det første jeg gjorde var å nesten miste henne i bakken. GREAT! Alex dyttet henne opp igjen på magen der hun hang utfor som Mufasa.

Før fødsel hadde jeg lest alt av bøker og tenkte at dette har jeg dreisen på. Dette kan jeg. Jeg fulgte alt slavisk og gikk til innkjøp av et grønt energipulver som var SYKT greit å ha i følge boken. Smakte bæsj. Gikk også til innkjøp av en morgenkåpe. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv og jeg skal innrømme at jeg slet LITT mer enn gjennomsnittet med å får den til å henge classy på, slik som i film. Det sprikte både her og der og den deilige sykehustrusa med verdens største BIND var ute og sa hallo tre ganger i timen. Det var sykt varmt der det var morgenkåpe og sykt kaldt der det ikke var. Heldigvis hadde jeg spart litt hår på beina siden man den siste tiden som gravid ikke har SJANSE til å barbere noe som helst.

Så, denne gangen skal jeg ta med meg;

1: MAT

2: Klær jeg vanligvis går i (joggebukse♥)

3: Saft for faen

Neste smell i trynet var amming. INGEN i denne verden har fortalt at man ikke bare kan hekte babyen på puppen og så er det gjort. Amming er det verste jeg noen gang har gått igjennom. Ta en hammer og slå på nippelen 40 ganger i døgnet så er vi der. På sykehuset viste de meg en gang hvordan det skulle gjøres, eller rettere sagt de kritiserte hva jeg gjorde og sa at slik skal det IKKE gjøres. Okei. Da de så at det kom melk jublet de og etter det så jeg de bare når de kastet en tørr skive inn sånn tre ganger daglig. Man skal liksom ringe når man lurer på noe, men utslitt som man er vet man ikke helt hva man lurer på.

Thea hadde låst bekken etter fødselen men det var det heller ingen bok, helsesøster eller doktor som kunne fortelle meg. Det tok meg ti måneder å finne ut av og var en kiropraktor som hjalp til med. Da jeg forklarte helsesøsteren at jeg kanskje muligens slet litt med amming, fikk jeg»DU MÅ AMME ELLERS ER DU EN DÅRLIG MOR!» – blikket, etterfulgt av «Får du det ikke til kan du likså godt kaste seg selv i peisen med en gang!» Jo takk, skal tenke på det du.

Det var brystspreng, det var unge som ikke fikk tak, det var blod, det var tårer, det var svette, det var melk som (sorry gutta) fløy over alt. Det var gulp, det var mer gråt, det var ammeputer som faen meg ikke funker til NOEN VERDENS TING! Det var fett hår, lite søvn, fortvilet baby og ihjel sliten mamma.

Nå koser vi oss…

Jeg har lest en del artikler den siste tiden og har skjønt at jeg faktisk utviklet en fødseldepresjon. Det var det heller ingen som fortalte meg at kunne skje. Det er ikke så rart at det skjedde egentlig, det var mørketid, -10 ute og jeg satt i en sofa alene fra 7-17 og prøvde å få til noe som «alle andre får til».  Dessuten spiste jeg ikke siden Thea bare sov på magen min. Skulle jeg flytte henne og hente meg mat, betydde det at hun våknet og ville ha mer pupp. Hell to the no. Dessuten var det ikke deilig å bevege seg med både sydd høne (sorry gutta) og bekkenlåsning som jeg ikke visste at jeg hadde. (Det tok det jo bare seks år før jeg fant ut)

Det er jaggu mange ting de bare forventer at man finner ut av selv!

Denne gangen har jeg bestemt meg for at går det ikke – så går det ikke. Jeg skal ikke ta det som noe nederlag. Jeg skal ikke ødelegge mye av det som liksom skal være kos, med stress. For jeg har faktisk aldri stresset så mye i hele mitt liv. Det var som å ha eksamen hver forbanna dag i to måneder. Da jeg mistet melken og gikk over til morsmelkerstatning kunne jeg endelig konsentrere meg om å elske den lille snuppa litt også. Ikke bare kvi meg til hun våknet og skulle torturere puppen min. Jeg innrømte selvsagt ingenting til helsesøster og sa at ammingen gikk som det SUSTE. Hun var fornøyd og jeg slapp å kaste meg selv i peisen.

Det er kanskje å ta sorgene på forskudd å tenke slik allerede nå, men for meg hjelper det mye å forberede meg psykisk. Så får jeg heller ta det som årets seier hvis jeg og han typen i magen har tenkt å klare dette.

Verdens fineste Thea som nå skal bli storesøster ♥

Til slutt vil jeg bare få si

Gratulerer med morsdagen alle mødre!! 

Vi er helt konge, med eller uten amming!! ♥

7 Comments

  1. avatar
    Elisabeth
    februar 12, 2017

    Morgenkåpe er en sånn greie som ser veldig behagelig ut på film, men som egentlig bare er stress. Pysjbukse og ulltrøye for president!

    Okei, siden jeg ikke har barn (og sannsynligvis aldri kommer til å få det heller, haha), så klarer jeg ikke sette meg helt inn i alt det der man «skal» kunne som mor, men jeg har skjønt såpass at det er like mye press på mødre som det er på oss andre vanlige dødelige (dere har evig liv fordi dere holder ut med mas, grining, sutring og bleieskift osv. Jeg er dødelig fordi jeg hadde ikke takla det i to dager!). Jeg skjønner at babyer trenger morsmelk fordi forskning viser at det er mer næring i den melka enn i morsmelkerstatning. Men for svarte da, det er vel ikke KRISE om noen ikke får til amming, vel? (Eller..?) Det er jo litt tragisk at man som nybakt (hvorfor «bakt»?) mor må fokusere på alt det man egentlig burde få til, i stedet for å heller føle at det er bra nok alt det man faktisk FÅR TIL! Som forøvrig også gjelder for alt annet i samfunnet… Fuck presset, er vel det jeg prøver å si… Er rimelig sikker på at du i alle fall er en mor som er bedre enn gjennomsnittsmammaen, ut i fra hvordan jeg har sett deg og Thea sammen ? For sånn til syvende og sist, er det ikke morskjærligheten som er det viktigste for barnet? Ikke ammingen eller bleieskiftet. Litt kjipt å gå med samme bleien i et år, da, men du skjønner ?

    Yes. Hilsen hun som bare er tante Elisabeth ?

    Svar
    1. avatar
      litloo
      februar 12, 2017

      Ammepress er for mammaer som opereretissenpress er for de unge. Vi er jaggu heldig som slipper unna det, da skal jeg heller være «gammel» ass?? Thea har jo blitt et reflektert lite menneske hun etter bare to mnd med ammings, så jeg tenker at det er like oppskrytt som morgenkåper!! Dessuten er det konge å være tante, kan gi masse snop, fine gaver og gi de tilbake når de skal bæsje og sånt. ?

      Svar
      1. avatar
        Elisabeth
        februar 12, 2017

        Åh gud, så glad jeg er for at jeg ikke føler opereretissenpresset!! ????
        Jah, jeg tror Thea blir et like oppegående menneske som moren sin, kanskje enda mer oppegående, så tror ikke det har vært noe problem ?
        Å være tante er helt supert! Vindtunneltid til alle kidsa ???

        Svar
  2. avatar
    Siv (Hønemor)
    februar 12, 2017

    Gratulerer med morsdagen! We are the greatest! 😀 Angående amming holdt jeg ut 5 mnd sist med Lina, selv om jeg tror det hadde vært bedre å kutte ut før med henne. Med Thomas ammet jeg i et helt år! Og det gikk helt greit. 2 uker med standard sårhet, og så amme..time etter time..etter time..Jeg hadde en super ammepute, og det sammen med en annen unge enn første gangen var suksesskriteriene for min del tror jeg. Så, kan anbefale en grisedyr ammepute som heter Cozyfix. Går det ikke så det suser etter 3 uker så er det fullverdig næring i erstatning. Ju gåo gørl! 😉

    Svar
    1. avatar
      litloo
      februar 12, 2017

      Husker vi slet begge sist ja. Det er jo sånn at jeg kvier meg mer til ammingen enn fødselen, og det sier sitt? Traumatisert!! Tror Thea grøsser litt når hun ser en pupp enda??

      Svar
  3. avatar
    Gro
    februar 12, 2017

    Kjenner meg litt igjen i dette her gitt…. Med nr to var flasker og morsmelkerstatning linet opp i skapet i god tid, morgenkåpa var brent og erstattet med joggedress. Paradoksalt nok gikk ammingen den gangen nesten av seg selv og det ble ingen reprise på det helvete det var med nr. 1 . Satser på at du fikk alt det negative første gangen og at ungen bare «ramler» ut og monterer seg på puppen som en melkemaskin før han legger seg og sover fra åtte til åtte. ? Riktig god morsdag ?

    Svar
    1. avatar
      litloo
      februar 12, 2017

      Har tenkt å ha de klar jeg også.? Satser på det går bedre denne gangen med meg også, nå som jeg vet hva jeg går til liksom. Man har jo opplevt marerittet, kan ikke bli verre enn det var. ?

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *