Den forsvunne tissen

Før jeg ble gravid var jeg konstant kald på både hender og føtter. Iskald. Vi er på det stadiet at jeg har investert i varmesåler til en sum langt over rimelighetens grenser. De har tre innstillinger. Den første er litt varmt. Litt. Som i man skal jaggu ha god fantasi for å kjenne om det er noe forskjell. Den andre innstillingen er irriterende lunk som gjør at man blir varm rett under foten, men tærne blir holdt utenfor. Tar man på den tredje innstillingen eskalerer det kjapt, der kokes kjøttet av beina. Det kjennes sykt komfååår ut en liten stund, helt til beina bare SOMMER og begynner å svette. Dessuten er det sykt bisarr å ha kokende føtter mens man suser nedover en skibakke i -15. Kroppen blir litt forvirret og man skal ikke bli forbauset om den begynner å svette andre steder også.

Jeg har alltid lagt under teppe i sofaen med ullsokker på, uansett hvilken årstid det er. Sandaler er bare ok om det er over 30 grader og etter å ha sett på pappa som sykler rundt i Danmark med hvite sokker og sandaler har jeg slått fra meg det og går heller med sko. Shorts og sko. Og det er egentlig helt greit, jeg er en ok person fordi om. Det er forsåvidt pappa også.

Vegard har alltid kastet sokkene sine om kvelden og jeg har alltid tenkt FREAK der jeg ligger under teppet mitt og grøsser. Jeg syns nakne tær er noe av det verste som finnes og jeg brøler VIK FRA MEG hvis han kommer i nærheten av meg med de, noe han naturligvis gjør hver kveld siden han har oppdaget min lille fobi. Men så vettu, etter at jeg ble gravid er JEG den første til å kaste sokkene. Ikke nok med det, jeg har en syk trang til å ta føttene borti litt kalde områder i sofaen. Noen ganger tar jeg de borti kanten på bordet som er enda kaldere mens jeg bare aww yiss. Gravide folk ass.

Siden forrige gang jeg stakk nesa innom her har ting gått litt i ett og det er derfor det har gått to uker. Nå vet ikke jeg om noen har lagt merke til det og har grått på nesa av den grunn, men jeg bare nevner det.

Ikke bare har det vært varme føtter, vi har hatt omgangssyke i tillegg og dermed har livet bestått av bæsj og sånn. Kanskje naturens måte å forberede oss på det som kommer, hvem vet. Eller JEG vet, for jeg husker. Det er bæsj, pupp, bæsj, pupp. Siden sist har jeg kommet i tredje trimester i graviditeten og har under 11 uker igjen. Ikke å leve da, dummen, til jeg føder. (Bank i bordet!!)

Omgangssyke, papirdukketeater og kakekrigen. Vegard sine stygge dvd-hyller og noen høyttalere vi ikke skal ha med oss når vi har bygget hus. Men det vet ikke han.

Jeg har kommet til tredje trimester i graviditeten og det er ikke lenger tvil om at jeg er gravid. Magen er den som kommer først inn i rommet, og uansett hvor mye jeg forsøker å trekke den inn så lar det seg ikke gjøre. Hvorfor skal du trekke den inn tenker du, men det skal jeg fortelle deg. I TRETTI år har hjernen og kroppen min fungert slik at skal man smyge seg forbi noe – så går man sidelengs og trekker inn magen. Kjent sak. Man kan ikke bare lære seg over natten at det ikke går!!

Derfor, sånn ca fire ganger daglig, befinner jeg meg i en situasjon der jeg skal prøve lykken på å komme meg forbi en plass der det er trangt. I 100% av tilfellene trekker jeg til meg magen i GOD tro, helt til jeg sitter fast og tenker åja det var sånn ja, mens magen brøler REALLY WOMAN!? Det samme hvis jeg skal lene meg over noe, for eksempel disken på kjøkkenet og magen bare nope!

Dessuten kan jeg ikke se tissen min lenger heller og det er litt trist. Er den der enda liksom? Har den det bra?

Her ser magen liten ut, kanskje fordi det er et par uker siden but MAKE NO MISTAKE. Den er stor. Eller helt på gjennomsnittet fikk jeg vite på forrige kontroll, men fortsatt syv-måneder-på-vei-stor. Pluss at jeg har vann i kroppen og ser konstant litt oppblåst ut. Se-XYY!

But but. Jeg får si som jeg sa i innlegget jeg skrev i graviditeten i menyen … Skittent speil og rotete hus, men hey støvsugeren er iallefall fremme. Dette er ute i ene gangen vår og under trappen er alt jeg har kjøpt til babyen i tillegg til et par fire stoler vi ikke har plass til eller, GUD FORBY, skal kaste.

Det store navnemysteriet

Det er når du skal finne navn til barnet ditt du ser hvor mange du ikke tåler trynet på. «Du glemmer den andre tosken med en gang ungen kommer ut» sier folk, men der er jeg litt sånn tjaa. Man velger jo ikke å kalle ungen sin Dag hvis man kjenner en annen Dag som lusker i naboens stall. Det sier seg selv. Nå kjenner ikke jeg en Dag som tafser på hester altså, bare så det er sagt. Jeg kjenner faktisk ingen Dag i det hele tatt, den eneste Dag som har vært i mitt liv er læreren min på barneskolen. God dag – Dag sa vi og slo oss på låret. Noen dager sa vi bare god Dag og lo enda mer. Vi forsøkte god kveld Dag noen ganger men det ble to much.

Sånn ellers tenker jeg at det å voldta hester må være totalt meningsløst. Nå er ikke jeg mann, men jeg ser for meg at det er samme høydare å dyppe tissen i en bøtte med lunket vann. Eventuelt i kona som er både artsfrende OG har lyst. Iallefall en Fredag i mnd. Og det fårdaværegodtnok.

Uansett, navn. Det er mange som lurer på om vi har funnet navn og hver eneste gang døøør jeg innvendig. Jeg HATER at vi ikke har funnet navn. Vi er ikke i nærheten en gang. Med Thea var alt så lett, det var en Thea som bodde inni der, ferdig med saken. Nå kan det være en Gorm for alt jeg vet. Skulle egentlig ønske at ungen kom ut og presenterte seg selv.

Er det menn som spør om jeg har funnet navn og jeg svarer nei, er de veldig rask med å foreslå sitt eget navn. Så gliser de så stolt over egen innsats mens de nikker i håp om at jeg skal si ja. For å si det sånn så begynner jeg å skjønne hvorfor jeg er kalt opp etter mamma. Pappa har vel foreslått det og stått og nikket som en forbanna tittentei og hun har sagt greeeit i mangel på andre forslag. Faktisk litt rart jeg er kalt opp etter henne og ikke han, kanskje jeg egentlig er en Oline og ikke en Hege?

Dere må GJERNE hjelpe til med å slenge noen navn i kommentarfeltet. Smilefjes.

Sånn ellers så har vi fått slaps som dere sikkert ser. Eller slapp snø som Thea kaller det. Som den charterturisten hun er, tok hun hatten med seg og inviterte mamma og Henning med seg til syden. På deres regning så klart, siden hun kun har to hundrelapper og en tyvekroning i lommeboka. De var tydeligvis ikke interessert i å ha med seg en rund ball for JEG fikk aldri tilbud om å være med, uansett hvor mye jeg hintet. De har vel hatt nok styr med meg på sydenturer, en gang knakk jeg en tå på en solseng og en annen gang var jeg gravid og spydde hele turen. Da var det party vettu. Jeg har også vært ungdom og dritsur. Stemning.

Fra det SEKUNDET jeg slapp Thea av hos mamma og de i går, har jeg skrevet meldinger om hva jeg har pakket og hvor det ligger. Lommene i kofferten er så grundig forklart at mamma kan finne frem til den minste truse i blinde. Ikke nok med det, hun kan vite hvilken farge det er på den hun finner. Det være seg om hun har lest meldingene så klart, for det skjer jo ikke hver måned.

Hvorfor jeg plutselig ble hønemor det vites ikke. Jeg er jo egentlig det stikk motsatte. Jeg kom for eksempel ikke på at Thea mangler sandaler før noen timer før avreise. Sandalene ble for små i August i fjor og jeg nektet å kjøpe nye bare for de to ukene som var igjen av sommeren. Så hun spratt rundt med tærne en meter ut fra sandalene og syns livet smilte.

Her er da altså bildet jeg fikk da de kom frem. Thea i de litt for store fin-skoene jeg sendte med og … ullsokker. JAU! Hønemor out.

Så, kom med noen navneforslag da!

(Ikke Dag. We killed Dag i dette innlegget. Sorry alle dere Dager der ute)

Bot og bedring

Fredag lånte jeg Volvoen til Vegard på vei til jobb. Vi skal selge den andre bilen og han har fått det for seg at den må stå i ro inne. Da jeg var kommet et stykke fikk jeg en melding fra han der det sto «det er KONTROLL! Still ned lysene!» Vegard har nemlig kjøpt lyspærer på Ebay. Kry som han var åpnet han pakken og monterte de så fornøyd på bilen. Sjokket ble stort da de for det første lyste GULT, og for det andre ikke passet helt som de skulle og lyste oppover etter ekorn istedenfor ned på veien slik man helst vil at lys skal. Men PYTT sann, han hadde spart mye penger og lyspærene skulle han ha til de ikke virket mer! Selv om gule lys er forbudt og han blender alle som kommer i mot. Mannfolk.

Jeg stilte ned lysene og svingte meg inn på busslommen slik den strenge politimannen midt i veien viste at jeg skulle. Jævla typisk at Vegard sin gnitenhet nå skal gå utover MEG tenkte jeg i det jeg skrudde ned musikken. Jeg satt og så på bilen foran og oppdaget raskt at det var promillekontroll de holdt på med. Jeg som aldri har opplevd det på mine over ti år med lappen hvinte litt av glede, helt til politimannen var ferdig med bilen foran og kom gående mot meg. Da ble jeg brått nervøs. Det var litt samme følelse som når man går ut av en butikk uten å ha kjøpt noe. Se rett fram, ikke få øyekontakt med han i kassen, ACT NORMAL så kommer alt til å gå fint. Eller vent litt, jeg har jo ikke stjelt noe..

Og med over seks mnd siden siste dram burde jeg jo være trygg nå også.

Jeg sveivde ned vinduet, eller nei Vegard har jo oppgradert til nyere Volvo, så jeg trykte faktisk på en knapp. Oh the happiness. Politimannen tittet inn og fikk øye på en gladtjukk gravid i uniform som satt og pingvinklappet. «OOOH skal jeg endelig få blåse i en sånn» sprudlet jeg. Jah, lo han. «Pust dypt inn nå» sa han og trykte apparatet i kjeften på meg. Jeg trakk pusten så godt som en gravid kan trekke pusten og blåste i vei. Puuuuu uuuuuuuuuuu uuuussssttttt tt. På slutten hadde jeg ikke mer pust og … lagde lyd. Politimannen lo litt mer, fikk et grønt biip på apparatet sitt og sa ha en fin dag på jobb mens han klappet to klapp på taket. Jeg som var en blanding av rød og grønn spant derifra.

Litt sånn her.

Sykt flaut. Tenk å lage lyd da. Heldigvis slapp jeg unna med de gule billig-lysene til Vegard og han kan atter en gang klappe seg selv på skuldrene for å ha spart penger. Helt til den dagen det faktisk er kontroll og han får bot, hvor billig er de da egentlig, Vegard??

Sånn ellers kunne gravid-appen fortelle meg at denne uken kom magen til å vokse betraktelig. Hvor ille kan det være tenkte jeg og trykte meg selv på magen da jeg la meg. Da jeg våknet … sto den rett ut. Ikke sånn høygravid-rett-ut men mye mer enn den gjorde dagen før, for da var den bare litt lubben med hint av gravid. Nå var den gravid med litt hint av lubb. Uniformbuksen passet plutselig ikke og jeg måtte feste en av Thea sine hårstrikk i bukseknappen, til hennes store fortvilelse. Kunne da for pokker skaffe mine egne strikk. «Du går jo ikke med de svarte strikkene» forsøkte jeg mens hun strengt fjernet stikken fra bukseknappen min. Men jo, det kunne faktisk hende at hun skulle det en dag!

OOOH nå kan man se at du er gravid sa de på jobb, en etter en. Jo takk sa jeg og ristet på magen som en julenisse. Noen har begynt å ta litt på den og det er det sikreste tegnet på at magen ikke bare er lubben lenger. Man plukker ikke på lubne mager, det er en kjent sak. Man KAN, men det er ikke alltid like innafor. Gravide mager derimot er litt sånn allemannseie. Jeg har selv kjent på trangen til å plukke litt på gravid-mager når jeg selv ikke har vært gravid. Bare neeeeett tafse litt. Vet ikke hva man forventer å kjenne, for det er ikke slik at babyen er høflig og hilser. Min (eller greit, vår) baby er iallefall det stikk motsatte og smetter vekk om en eller annen hånd skulle være FREKK nok til å komme innpå hans personlige space.

Så da står de der med hendene på magen min og gliser spent da.

Ah who am I fucking kidding. Jeg er tjukk!

Herregud for en forskjell. Fra nå av må alle stå rett imot meg, ikke på siden!

Jeg har forresten begynt med ukesoppdatering av graviditeten, den kan dere finne det oppe i menyen under «graviditet». Oppdaterer hver uke for de som måtte interessere seg for det. Smilefjes.

The ugly truth

Fra forrige graviditet er det mye som har forandret seg. For det første er jeg blitt eldre (haha neida) joda. Jeg var 24 år da jeg ble mamma og jeg gikk rundt og trodde at det jeg ikke kan nå, er ikke verdt å kunne. Jeg visste helt ufattelig lite i forhold til nå som jeg har rundet 30. Host.

Jeg trodde for eksempel at det lille mennesket som kom ut av meg bæsjet sommerfugler og sov hele natten. Jeg tenkte at fødsel er fint og ingenting kan gå galt der. Jordmødre vet hva de holder på med. Akkurat det reddet antagelig livet til Thea siden jeg klarte å slappe av og stole helt på de. Jeg var rolig, noe som gjorde at Thea var rolig og det ble ikke kritisk at hun (sorry gutta) satt fast i tissen i sånn en og en halv time. Det kan lett bli litt krise nemlig. Da hun endelig kom ut var jeg så mørbanket i kroppen at jeg ikke klarte å holde henne, så det første jeg gjorde var å nesten miste henne i bakken. GREAT! Alex dyttet henne opp igjen på magen der hun hang utfor som Mufasa.

Før fødsel hadde jeg lest alt av bøker og tenkte at dette har jeg dreisen på. Dette kan jeg. Jeg fulgte alt slavisk og gikk til innkjøp av et grønt energipulver som var SYKT greit å ha i følge boken. Smakte bæsj. Gikk også til innkjøp av en morgenkåpe. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv og jeg skal innrømme at jeg slet LITT mer enn gjennomsnittet med å får den til å henge classy på, slik som i film. Det sprikte både her og der og den deilige sykehustrusa med verdens største BIND var ute og sa hallo tre ganger i timen. Det var sykt varmt der det var morgenkåpe og sykt kaldt der det ikke var. Heldigvis hadde jeg spart litt hår på beina siden man den siste tiden som gravid ikke har SJANSE til å barbere noe som helst.

Så, denne gangen skal jeg ta med meg;

1: MAT

2: Klær jeg vanligvis går i (joggebukse♥)

3: Saft for faen

Neste smell i trynet var amming. INGEN i denne verden har fortalt at man ikke bare kan hekte babyen på puppen og så er det gjort. Amming er det verste jeg noen gang har gått igjennom. Ta en hammer og slå på nippelen 40 ganger i døgnet så er vi der. På sykehuset viste de meg en gang hvordan det skulle gjøres, eller rettere sagt de kritiserte hva jeg gjorde og sa at slik skal det IKKE gjøres. Okei. Da de så at det kom melk jublet de og etter det så jeg de bare når de kastet en tørr skive inn sånn tre ganger daglig. Man skal liksom ringe når man lurer på noe, men utslitt som man er vet man ikke helt hva man lurer på.

Thea hadde låst bekken etter fødselen men det var det heller ingen bok, helsesøster eller doktor som kunne fortelle meg. Det tok meg ti måneder å finne ut av og var en kiropraktor som hjalp til med. Da jeg forklarte helsesøsteren at jeg kanskje muligens slet litt med amming, fikk jeg»DU MÅ AMME ELLERS ER DU EN DÅRLIG MOR!» – blikket, etterfulgt av «Får du det ikke til kan du likså godt kaste seg selv i peisen med en gang!» Jo takk, skal tenke på det du.

Det var brystspreng, det var unge som ikke fikk tak, det var blod, det var tårer, det var svette, det var melk som (sorry gutta) fløy over alt. Det var gulp, det var mer gråt, det var ammeputer som faen meg ikke funker til NOEN VERDENS TING! Det var fett hår, lite søvn, fortvilet baby og ihjel sliten mamma.

Nå koser vi oss…

Jeg har lest en del artikler den siste tiden og har skjønt at jeg faktisk utviklet en fødseldepresjon. Det var det heller ingen som fortalte meg at kunne skje. Det er ikke så rart at det skjedde egentlig, det var mørketid, -10 ute og jeg satt i en sofa alene fra 7-17 og prøvde å få til noe som «alle andre får til».  Dessuten spiste jeg ikke siden Thea bare sov på magen min. Skulle jeg flytte henne og hente meg mat, betydde det at hun våknet og ville ha mer pupp. Hell to the no. Dessuten var det ikke deilig å bevege seg med både sydd høne (sorry gutta) og bekkenlåsning som jeg ikke visste at jeg hadde. (Det tok det jo bare seks år før jeg fant ut)

Det er jaggu mange ting de bare forventer at man finner ut av selv!

Denne gangen har jeg bestemt meg for at går det ikke – så går det ikke. Jeg skal ikke ta det som noe nederlag. Jeg skal ikke ødelegge mye av det som liksom skal være kos, med stress. For jeg har faktisk aldri stresset så mye i hele mitt liv. Det var som å ha eksamen hver forbanna dag i to måneder. Da jeg mistet melken og gikk over til morsmelkerstatning kunne jeg endelig konsentrere meg om å elske den lille snuppa litt også. Ikke bare kvi meg til hun våknet og skulle torturere puppen min. Jeg innrømte selvsagt ingenting til helsesøster og sa at ammingen gikk som det SUSTE. Hun var fornøyd og jeg slapp å kaste meg selv i peisen.

Det er kanskje å ta sorgene på forskudd å tenke slik allerede nå, men for meg hjelper det mye å forberede meg psykisk. Så får jeg heller ta det som årets seier hvis jeg og han typen i magen har tenkt å klare dette.

Verdens fineste Thea som nå skal bli storesøster ♥

Til slutt vil jeg bare få si

Gratulerer med morsdagen alle mødre!! 

Vi er helt konge, med eller uten amming!! ♥

Jeg er skeiv

Det største problemet jeg hadde sist graviditet, var at babyen var stor. «Hun er litt stor» sa den ene jordmoren. «Hun tilpasser seg moren sa den andre». Begge har jeg litt lyst å slå til i dag. Hun tilpasset seg så aldeles ikke noe mor og det må jo ha sett ut som jeg ble skrelt der det kom en baby på størrelse med meg selv. Ut kom en banan og igjen lå skallet. Jeg har i ettertid lurt på hvordan i helvete det kunne gå så bra med Thea. Hun lå jo såpass lenge i fødekanalen at hun omtrent kunne snakke da hun kom ut. «Halla mutter, halla fatter. Klipper navlestrengen sjæl jeg, no probz.»

Alle De fleste skjønner at etter noe slikt så er ikke kroppen helt seg selv etterpå. Iallefall ikke innvendig. R.I.P tissen. Neida, tissen kom seg kjapt, heldigvis, så jeg slapp å kaste meg på trenden å operere den. Altså, jesuskristus hva ER som feiler folk. Operere tissen fordi de syns den ser teit ut… Hvordan SKAL den se ut må jeg få spørre? Folk!

Det som ikke kom seg kjapt etter fødsel var bekkenet og det tok meg ikke mindre enn seks ÅR å finne ut. Jeg var til kiropraktor i går nemlig. Jeg kunne plutselig ikke gå, bare vagge og tenkte GREEEIT får ta turen da. Det må liksom gå SÅ langt før man gjør noe. Litt sånn som pappa hos doktoren her en gang. Doktoren så på pappa som satt så fint på stolen sin og bare «du er ikke her så ofte du?» Så tittet han tilbake på den helt tomme journalen.

Da kiropraktoren trykte på meg i går MÅPTE hun så høyt som det går an å måpe og spurte om jeg var laget av jern. Er da vel laget av kjøtt,blod og kanskje litt mer fett enn ellers tenkte jeg, der jeg lå med trynet trykt nedi en benk. Hun kunne fortelle at bekkenet, hoften eller det greiene nederst der (se bilde), hadde vridd seg under fødsel. Så syns det tydeligvis at det var en flott stilling, why not liksom, og låste seg slik. Ikke rart siden halve sykehuset inkludert vaktmesteren LÅ oppå magen min for å få Thea ut.

Jeg har sett en «live» figur av et bekken to ganger. En gang da jordmoren skulle vise meg med en dukke hvordan babyen kom ut .. og i går. Begge gangene har jeg gulpet opp en hårball og satt den fast i halsen igjen. Kiropraktoren kunne forklare at det var såpass vridd at den ene foten min var … hold på barten … en cm kortere enn den andre. EN cm. Det er jo nesten en meter det for meg.

Jeg bare omg omg omg mens jeg skrev melding til mamma og spurte om hun hadde kastet Buffalo-skoene mine på loftet, for nå trengte jeg den ene. Neida. Joda. Neida.

Det var selve hoften/bekkenet som var såpass vridd at hele foten fulgte med opp, skjønner? Så derfor var den kortere. Etter fulgte ryggen som også sto litt skeivt og til slutt skulderen som var en cm høyere enn den andre. KULT? Dessuten er det jo LITT merkelig at jeg ikke har merket dette på seks år, så tydeligvis har jeg liten iq også. Jeg aner ikke hvorfor jeg har venner.

 

Tur i skauen. Usikker på om de egentlig hadde planer om å løpe fra meg og bare la meg bli uti der med en lapp rundt halsen. «Gies bort!» Men tror kanskje de elsker meg selv om jeg ikke er helt i lodd.

Sånn ellers for å snakke om noe HELT annet, så prøvde vi oss faktisk på ribbe i går. Jula varer helt til påske si. Iallefall til langt uti Januar. Det har seg slik at ingen av oss er særlig flinke på kjøkkenet. Vegard er storfornøyd når han har laget seg toast og jeg blir gladkristen hvis jeg får til å koke poteter skikkelig. Så i går sto vi der da, ovenfor en ribbe som til våres forsvar var langtidssteikt på forhånd. Det skulle bare være å putte den i ovnen i 25 minutter, smekk, pang, finish, og såpass skulle jo vi også klare eller hur?

MY ASS!

For å få svoren sprø skulle man sette ovnen på grill, sette ribba høyere og følge GODT med for nå gikk det kjapt før den ble svidd sa mr. google og mamma. Feil. Det tok EN time og det skjedde INGENTING. Svoren boblet litt på ene tuppen og resten reagerte ikke. Det var akkurat som om ribba hadde gitt opp på forhånd. Jula er over idioter, kom igjen i Desember.

For dere som er østlendinger er jo dette en kjent sak. Ikke deprimerte ribber i Januar, men det å få svoren sprø. Dere er liksom født til det og får det inn med morsmelka, litt sånn som nordmenn og ski. I går var vi på en måte dansker på ski. Danskene kan det jo ikke fordi landet deres er flatt ikkesant. Og vi kan ikke ribbe for vi spiser pinnekjøtt her på vestlandet. Host.

Sånn forresten så hjalp en danske meg på beina igjen etter at jeg falt i skibakken, men det vet ikke dere. Dessuten hadde det sikkert med den korte foten min å gjøre, selv om det var ti år før den tid. Men det vet dere heller ikke.

.

Pung og pupp

Da vi ruslet ut av sykehuset etter ultralyden forrige uke, gikk Vegard og smilte i sine egne tanker. «Jeg skal lære han og stå på snowboard» sa han mens han glei bortover sykehuskorridoren. Jeg glodde ned på utskriftene av den lille gutten vår og tenkte på helt andre ting. Panikken bredte seg i kroppen mens jeg trykte meg selv på magen for å unnskylde jordmorens ville herjinger med ultralydapparatet. Herregud det er en gutt! Hvordan i helsike skal jeg angripe en pung?? Ikke bokstavelig talt angripe, men liksom, hæ? Det skal komme en liten fyr ut som sier «hei mamsen, skift bleie på meg a» og jeg bare pip. Jeg lærte nemlig i ung alder (kanskje da jeg eyeballet søskenbarna mine på stellebordet, sorry igjen) at en pung skal man være så SYKT forsiktig med, ellers ødelegger man de for livet. Bare man tar på de kan de omtrent falle AV i følge tantene mine. Siden den dag har jeg holdt meg unna pung. Ca. Men nå skal jeg liksom skifte bleie og håndtere en hver dag. SOS!!

Jeg har beklagd min nød til de fleste jeg har kommet over, og samtlige har fortalt at det er myyye enklere med gutter enn jenter. DET tviler jeg på av forskjellige grunner. For det første er jeg en jente (dame, whatever) så jeg vet hvordan ting skal håndteres og er godt innarbeidet i fram mot bak – strategien. Easy peasy. Jeg vet at er det rødt må det smøres, er det ikke rødt er det A-OK. Jeg har hørt rykter at gutter venter med å tisse til det SEKUNDET man har tatt av bleien. De bare free at last og slipper seg løs. Når Thea slapp seg løs var det bare å si ups og holde bleien foran. Det var liksom begrenset hvilken retning det skulle ta, det var enten rett ned eller litt ut. Når en gutt skal tisse derimot, ser jeg for meg en KATASTROFE der tiss og snurrepiperier flakser ukontrollert rundt i hele rommet i sakte kino. De klarer jo å tisse over hele do-skålen som voksne, så da må det være helt ustyrlig som baby.

Dessuten klarer de å klemstre tissen sin i dolokket, det gjenstår å skje med oss jenter. Eller herregud, hvem vet.

Nå er det ikke bare om dagen jeg svirrer rundt med merkelige tanker, om natten har jeg nemlig de mest absurde drømmer. (Absurd, herregud aldri sagt absurd i hele mitt liv. But but) Men drømmene er ikke om pung, neida, da er det helt andre ting på timeplanen. En gjengganger er at jeg allerede har fått ungen – men jeg har ikke fått det med meg. For det skjer jo veldig ofte rundt i verden ikke sant. Han bare er der plutselig. Tjenare kungen liksom.

En natt drømte jeg at vi satt ved spisebordet hjemme mens vår ufødte sønn jafset i seg et kjeks. Nam nam. Plutselig kom jeg på at babyer skal jo slettes ikke ha kjeks, de kan jo bare drikke melk de første månedene. Å herregud jeg har GLEMT å amme, tenkte jeg. Omg omg. Så spurte jeg babyen om vi ikke skulle ta å teste det derre ammegreiene. «Jo det kan vi jo alltids» sa han, og plutselig var vi i kjellerstuen til pappa. Vi la oss ned på sofaen for litt ammings, men ungen var blitt så stor at han hadde fått tenner. Ikke nok med det, han var plutselig en katt. Så der lå jeg da, med nippelen på vei inn i munnen på en katt og alt var bare greit, sett bort i fra at jeg kvidde meg noe jævlig til DE tennene. «Ikke bit da» sa jeg. «Neida» sa katten.

Ikke ett eneste sekund tenkte jeg over at dette kanskje var en drøm. Nei dette var da helt normalt, la oss drømme videre og bli enda mer svett. ALDRI har jeg tvilt mer på min egen intelligens som da jeg åpnet øynene og så i taket på soverommet med hendene klort fast på hver sin pupp. Fii fan jeg er hjernedød, mumlet jeg. Gravid og hjernedød. Løp, løp og kom aldri tilbake. 

Taco-Monday med min -heldigvis- allerede fødte datter.

Gutt eller jente?

I går kom endelig dagen som vi har ventet på i en evighet, nemlig … ultralyden. Dam dam daaaa. Tiden var inne for å se om Thea skulle bli storesøster eller storebror. Høhø hø. Da jeg først sa den setningen for å være morsom til Thea, ble hun helt sjokkert. Det var den dummeste spøken hun NOEN gang hadde hørt og jeg ble brått årets teiteste mamma. Du vet, mammahumor. Helt løk.

Haha. FNIIIS.

Når vi jeg ikke har dratt dårlige spøker, har vi løpt rundt og brølt «i dag er det fire dager og tjueto timer til ultralyd, brace yourself maddafakkassss». Og alle bare okei wtf. Vi er nemlig blitt sykt opptatt av den personen som har flyttet inn i regionen under navlen and we ain’t afraid to show it, show it, show it. Og ja, jeg sa den PERSONEN. Jeg skal ikke røpe noe enda – nemlig. Jeg er blitt en sånn hemmelighetholder ser dere. Eller forresten nei. Jeg fikk akutt tourettes i barnehagen og brølte «det er en … !!!» mens jeg sparket opp porten og slo meg på magen. Da vi kom i bilen igjen, fikk jeg kjeft av Thea. Stå der og rope sånn blant HENNES venner og omgangskrets. Herregud a mutter, hvordan skal jeg bortforklare deg egentlig!

For en måned siden var vi på «tidlig ultralyd» som det så fint heter, og for å være ærlig ante vi ikke hva det gikk ut på. Vi trodde bare vi skulle si hallais til herr eller fru i magen. Det var feil. Vi sa riktig nok hei, men det var til magesekk, urinblære, lever, nyrer, hjerne og tilogmed kjeve. Morn morn. «Såeh vet ikke kjønnet da?» pep Vegard etter et kvarter med innvoller. Joda sa mannen, det er 51% sjanse at det er en gutt. Vi lyste opp i trynet og bare jeej, før vi innså at 51% er jo bare EN prosent mer enn 50/50. Oh you sniky doktor. Vi fikk tittet to sekunder på den lille før vi ble klapset på ræven og sendt ut med en minnebrikke i hendene.

Skikkelig koselig fabrikkstemning.

Derfor var vi dritspent i går. Vi var så spent at vi ikke klarte å finne frem på sykehuset en gang. Men det trenger man egentlig ikke være spent for å ikke klare, jeg har aldri funnet frem på sykehus. Jeg er SIKKER på at samme arkitekt som lagde pyramidene har gått løs på absolutt alle sykehus. Man skal liksom ikke finne noe logikk i gangene der. Joda gå ut der og skrå til venstre, så tar du en runde rundt vaktmesteren før du kommer tilbake og går inn den døren der. Så går du helt til endes helt til du ser et glt bilde. Da går du til høyre helt til du kommer til en trapp. Den går du to trappetrinn i, før du snur deg og går hjem for da er timen din ferdig. ÅÅÅKI. Hadde jeg jobbet på sykehus hadde mange flere prosent dødd mens jeg løp rundt i frakk og skrek i gangene for jeg ikke husket hvilken vei jeg kom fra. Jeg skjønner jo nå hvorfor doktorer skriver så stygt, de må bare kaste noe ned på papiret mens de enda husker veien ut. Ellers blir det ikke hjem til middag i dag heller og kona blir sur – igjen. Eller mannen. Likestilling, no judgement osv.

Uansett. Jordmoren i dag var mye mer … jordnær, høhø KLASKE lår dere … og vi fikk glo vel og lenge på mennesket down under. «Oooh ville dere vite kjønnet?» sa hun plutselig mens hun bråstoppet apparaturet sitt. Aldri i mine levedager (hallo der ble jeg nitti år) har jeg sett noe så tydelig på ultralyd. Man kan bare sånn ca se hva ting er, og man nikker mest for å være høflig selv om det er uklart om det er en chihuahua, kongen eller et menneskebarn man ser på. Det som lyste mot oss NÅ derimot, var klart som dagen og jeg begynte å skrattle så magen disset. Det var noe der, om jeg kan få si det sånn, og han var så absolutt ikke flau over det. Viste det frem, nett som faren. SE hva jeg har som ikke du har. En ekte liten babytiss med sånn stor pung vet dere. Nå har ikke jeg studert babytisser, altså, men jeg husker søskenbarna mine sine som jeg glodde på med store øyne som seksåring. Så fniste jeg for de så skikkelig ubrukelig ut.

Sorry søskenbarn. Ilu Ilu Ilu♥

Jordmoren hadde ikke vår type humor og tok ikke bilde av tissen hans, noe som er sykt trist for herregud så artig å ha. Det skulle jeg vist frem i konfirmasjonen UTEN TVIL!

Sånn ellers kan jeg jo ta meg litt til til å forklare hva dere ser over her da, hvis jeg husker rett. På venstre bilde ligger han med haken ned mot brystet og har ene hånden opp til øret. Joda, du ser det om du legger godvilja til. Han har de lange beina sine krøllet opp og knærne ligger inntil kroppen. På det høyre bildet er det hodet, den svarte flekken er hjertet – tror jeg, og det som ser ut som bein som stikker ut av magen er navlestrengen. Dummen. Også er det noe morkake og noe styr. Såeh ja.

Vi fikk også ny termin for de som måtte interessere seg for det, 3. Juni. TI dager lenger på vei enn det vi trodde. Jeg gikk plutselig GLIPP av hele uke 18 og halve uke 19 av graviditeten. Jeg har reist i tid dere. WHAT GIVES!!

 

Jeg har blitt mamma!

Dere gjettet rett siden jeg ble så stille. Nå har min lille Thea kommet ut. Hun kom … wait for it … wait for it … 01.01.2011 HURRA! Hun ventet i hele to timer etter klokken 12. Eller selve hun kom ikke ut før 13.15 om dagen, men riene små-startet i 2 tiden om natten.

Og JA, hun var stor. Hun var 4240 gr (eller kg som jeg klarte å skrive på Facebook…) og 51 cm. Tenkte dere skulle få fødselshistorien imorgen. Er en litt sliten mamma som akkurat har kommet hjem fra sykehuset. 😀

The magic date!

Ja folkens, da var datoen her. Den berømte termindatoen. Uuu. Eller egentlig vet jeg ikke helt om den er idag eller imorgen. De ga to forskjellige datoer på ultralyden nemlig. De sa 28 men skrev 29 på arket mitt. Jeg bare javel. Egentlig trodde jeg at denne datoen ikke hadde så mye å si lenger, siden jeg håper så inderlig på å få over nyttår. Men der tok jeg feil gitt.

Jeg våknet med den største ryddetrangen jeg noengang har hatt. Jeg støvsugde, tørket støv, vasket, skrudde sammen møbler, ryddet vekk flyttekasser, vasket klær, vasket vindu, vasket speil … eh ja dere skjønner. Gjorde jeg det ikke fort nok, fikk jeg tårer i øynene. Psyko. Alex ble pisket rundt til å gjøre ting jeg ikke gjorde og kattene måtte fint stå ute på trappen å glo.

Jeg blir seriøst skremt av meg selv og disse rare hormonene. Man skulle ikke tro det gikk an. Jeg har alltid vært sånn, tss hormoner ja, stupid gravide folk som prøver å skylde på det. Ta dere en bolle. Men jammen er de ikke ekte disse hormonene. Så vet dere det.

Remember this? Sengen til Thea som jeg skrudde sammen i skjul?

Den fikk nytt liv idag, etter å ha stått med absolutt alle tingene hennes stappet oppi.

Skal si dere det var jobb å få på den himmelen rundt. Jeg og Alex sto og klødde oss i nesen i minst tre minutter før vi i det hele tatt vågde å begynne. Så sto vi å bannet og steikte med den der i over 30 minutter. Hadde høylytte diskusjoner som; Ja faen, pust høyere da. Jeg? Du som puster høyt. Det var like før hele dritten flagret ned på naboens tak.

Jeg har ikke stellebord, men stellebenk på badet. Den ble også gjort klar idag. Grunnen til jeg valgte det, er fordi jeg syns stellebord er sykt stygge. Pluss at de har jo ingen funksjon når ungen blir større. På min fine benk kan jeg deige alle tingene mine utover når den tid kommer.

Skal få en gardin foran hyllene som er lik de gardinene jeg skal ha på badet. Foreløbig er det kun en litt stygg håndduk som henger og slenger i vinduskarmen. Det er slike ting som gjør at dere ikke har fått sett hele huset enda.

Var til jordmoren igår. Sjokk i know. Gjør jo ikke på annet. Hadde som vanlig ikke festet seg. Hun hadde bare snudd ræven til den andre veien. Jeg tror seriøst hun prøver så godt hun kan å vri seg ned i bekkenet. Har ikke helt fått med seg at hun har arvet det store hodet til faren. Vel, hun merker det snart nok.

Jordmoren bare, siden hun ikke har festet seg, kommer vannet ditt til å fosse litt ut. Slik som på film. Jeg bare … nice. Nå skal jeg iallefall ikke ut av huset. Dere finner meg i sofaen sittende på en plastpose.

Jul jul!

Jaja, da var julen over. Eller iallefall julaften. Herregud, jeg følte jeg var 5 år igjen natt til igår. Jeg fikk bare ikke sove. Jeg lå og glodde på Frustrerte Fruer i håp om å sovne, men nei. Lå og snudde meg tusen ganger. Absolutt ikke en lett jobb. Det er liksom to stillinger som går an, og de må være helt perfekte, ellers gjør det vondt. Er det ene beinet en millimeter feil plassert, må jeg begynne helt på nytt.

Trenger seriøst å få et stk Thea ut av kroppen snart. Vet det ikke blir mer søvn da, men jeg kan iallefall ligge i hva pokkers stilling jeg vil uten at det føles som jeg skal dø. Jah jeg er litt lei. Det verste er at jeg sikkert er en av de som går to uker på overtid. De må sikkert sette igang fødselen min og den kommer helt sikkert til å vare i over 30 timer. Faktisk villig til å vedde på det.

Anyhøu, igår pyntet vi juletre. Vi er en smule sein med slikt vi. Kjøpt på lillejulaften og pyntet igår.

Siden vi ventet så lenge, var det bare de fineste trærne igjen. De som er så dyr at ingen gidder å kjøpe de. Vi bare jaja. Men så viste det seg at det var halv pris på de siden det var lillejulaften. HOHO. Så da fikk vi et dobbelt så fint tre som alle dere til samme pris.

Ganske praktisk, for det er så tykt at kattene ikke klarer å klatre i det. Tilfeldigvis har ikke jeg helt normale katter som faktisk gir opp og går og legger seg. Neida. Mine katter finner andre løsninger. De bare står og rister i det, helt til det faller en kule ned. Når det ikke er gøy lenger, løper de full fart forbi ledningene til juletrelysene, så kontakten faller ut. Ah julefred.

Så derfor har ikke vi en eneste julekule under midten av treet. Ser fantastisk ut. Så da får dere et lite nærbilde av en heldig bastard som sitter trygt i toppen og glor. Tatt med mobilkamera, så kunne vel vært bedre ja.

Alex var helt sjokket igår. Han fikk ikke en eneste sokk til jul. Noe dere kanskje ser han trenger på det øverste bildet? Sokkedagene er endelig forbi. Nå var det ting til huset og klær til Thea vi fikk. Av Alex fikk jeg et smykke og et armbånd. Noe jeg visste.

Alex er jo ikke den skarpeste kniven i skuffen alltid. Når han kom fra julehandel, gjemte han gaven min i skapet sitt for jeg kom til å skjønne hva det var om jeg så den. Så fornøyd. Så skulle vi pakke inn de andre gavene han hadde kjøpt. Første jeg finner i posen med gaver er … en pose fra Bjørklund gullsmed. Haha.

Alex har begynt å få litt panikk for det å kjøre til sykehuset når jeg skal føde. Eller det å rekke det. Vi spøkte litt med at han måtte ta imot hallveis på vei til sykehuset. Da ble han helt bleik stakkar og ropte nei nei.

Han bare off, vi drar med en gang du kjenner noe. Jeg tror ikke på hun jordmoren jeg. Jordmoren sa nemlig at vi ofte fikk beskjed om å gå å legge oss til riene kom tettere. Dette syns tydeligvis Alex var en dårlig ide.

Her er forresten listen over de som har gjettet datoen for når Thea kommer. Er bare å hive seg på. Jeg vet dere vil. Tenk så gøy å ha rett da. Jajajaja.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Sandra: 18 Desember (på sin bursdag) Nope!

Linn: 19 Desember (på sin bursdag) Nope!

Lillesmurf – Kari: 20. Desember Nope!

Mamma: 21. Desember (pga fullmåne) Nope!

Siri Kathleen: 23. Desember (på hennes egentlige termindato) Nope!

Siv: 23. Desember Nope!

Pappa: 23. Desember (for da hadde farfar blitt 90 år) Nope!

Mormor: 24. Desember Nope!

Tone: 24. Desember (bare fordi hun er «jesusbarn» selv) Nope!

Marte: 25. Desember

Lone: 25. Desember

Nina: 25. eller 26. Desember

MK: Natt til 26 .Desember

Steinar: 26. Desember

Anniken: 27. Desember

Aina: 27. Desember

Hanne: 28. Desember

Amanda: 29. eller 31. Desember

Jonny: 29. Desember

Janne Kristin: 30. Desember

Jeg: 31. Desember

Alex: 1. Januar (Håper, egentlig tror han 31 han også)

Guro: 1. Januar

Henning: 2. Januar

Marion: 2. Januar

Tonje: 2. Januar

Jeanett: 3. Januar

Laila: 4. Januar

Anette: 4. Januar

Tante Tine: 5 Januar

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *


Julestemning?

Julefølelse noen? Can I have some please? Jeg har både pyntet tre, pyntet reiret, sett hovmesteren og laget pepperkakehus. Det snør tilogmed ute, men likevel absolutt ingen julestemning. Sikkert fordi jeg har glemt å glede meg til jul i år. Har gledet meg til å flytte inn og til Thea kommer. Noe som forresten ikke ser ut som skjer med det første.

I det siste har folk begynt å si lykke til istedenfor farvel. De bare jaja, god jul og lykke til. Første gangen så jeg rart på de. Lykke til tenkte jeg, hvorfor det? Så tittet jeg ned og bare ahaa, jeg er jo gravid ja. Slik det var. Det nærmer seg noe alvorlig termin, men jeg har ikke fødestemning heller jeg. Føler ikke det skal skje med det første liksom.

Tilogmed Alex skjønner at det skal skje snart. Idag ringte han helt hysterisk og lurte på om jeg drev og fødde, fordi jeg hadde ikke svart på meldingen hans. Jeg bare jada. Kjørte på sykehuset selv jeg og glemte å ringe til deg i farten. Hallo liksom. Er jeg litt stille på Facebook får mormor små panikk og skriver 2 – 3 meldinger på veggen. Blir faktisk ganske gøy den dagen jeg kan svare JA nå har jeg født.

Forresten, SE mitt fine pepperkakehus da.

Jepp, det er helt hjemmelaget. Mamma baker, jeg pynter. Liker ikke noe annet en nonstop og melkerull på pepperkakehus, derfor ser det litt … fantasiløst ut. Men mmm så godt.

Idag slapp jeg forresten den ene katten min ut for første gang her i nye huset. Uuu så spennende for dere å vite. Men det var ikke derfor jeg nevnte det. Jeg skulle briske meg med at jeg måket hele innkjørselen vår, mens jeg ventet på at han skulle sniffe seg ferdig. Steike så mann jeg følte meg. Uten sminke og med Alex sine sko og boblejakke. Så ut som en tykk liten hobbit der jeg kastet snø rundt meg.

Uansett, GOD JUL alle dere fine lesere. Liker dere jeg. 😀

Syk blogg!

Dere merket nok at bloggen var litt syk igår kveld? Det ble den selvfølgelig akkurat når jeg hadde skrevet det lange innlegget. Eller, den begynte å hoste litt midt inni innlegget og ville ikke la meg legge ved bilder. Så ble jeg litt sint og da streiket den selvfølgelig helt og fikk feber.

Uansett, idag våknet jeg av verdens største knus. Jeg kvapp så mye at jeg sto i sengen og skrek faaaen! Sikker på at pensjonist naboen min her nede, som sniker i gardinene sine skvatt så morgenkaffen skvulpet. Så løp jeg ut i stuen, der satt det to uskyldige tryner. To pusekatter som lyste «vi har ikke gjort noe, det var vinden». Selv om det bare var en IKEA lampe, var det surt.

Så nå ligger de inne i sengen og ler.

Vet en annen som ler når han leser dette og det er pappa. Herregud så mye de har ødelagt mens de har bodd hos han. Knust en Cognac flaske så den ødelagte gulvet hans blant annet… DET er surt det. Likevel ligger han på gulvet som en unge og koser med de når han kommer på besøk. Tipper de er tilgitt jeg, selv om han ikke vil innrømme det.

Mandag var det forresten jordmortime igjen. Herregud, føler jeg er der annenhver dag og blir knadd på. Jeg var SÅ stolt siden jeg endelig kunne gå til kontoret hennes. Det har jeg drømt om siden første time i August engang. Alltid tenkt, neste gang da har vi flyttet. Jada. Det å gå er ekstremt oppskrytt. Svarte så kaldt. Og ikke minst glatt. Kjente faktisk et lite snev av savn etter mamma sine brodder der jeg vagget. Men ikke si det til hun, da får jeg sikkert brodder til jul.

Uansett, jeg var ekstremt trøtt der jeg vagget nedover. Hadde time halv ni. Halv ni liksom. Det er umenneskelig tidlig for en gravid. Det er som klokken halv 6 for dere vanlige. Så da hadde jeg klokken på halv 8. Den bare pling pling. Jeg bare snooze! Heldigvis ringte Alex for å si det var glatt ute, ellers hadde jeg forsovet meg. Det hadde vært litt flaut.

Han var SÅ bekymret for det var så glatt ute. Måtte gå i god tid mente han. Jeg har skremt han nemlig. Han gikk litt fort engang vi skulle på butikken, så kom en liten hormonbombe. Jeg hylte ut at han måtte vente, ellers kom jeg til å tryne og da fikk vi en mongo-unge. Siden det har han nesten strødd sand foran føttene mine når vi er ute og går.

Vet dere forresten hva? Siden det frøs så utrolig fort i år, har det samlet seg ekstremt mye is i fjellene oppom her vi bor. Så da har kommunen lagt en … hold dere fast .. evakuerings plan. Riktignok ikke før til våren men hallo, hvor typisk er ikke det? Grunnen er at de er redd for at isen skal smelte fort og dra med seg en del hus her. Det hadde aldri skjedd om noen andre hadde kjøpt dette huset. Vi er seriøst forfulgt av ulykke vi to.

De kunne forresten sagt ifra før vi pusset opp. Skal huset likevel jevnes med jorden om et par måneder var jo all blod, svette og tårer forgjeves. Kunne vi jo bare ventet da, til vi fikk nytt hus på forsikringen.

Fødings?

Neida neida, jeg har ikke født. Men det jeg HAR gjort, eller vi da, er å flytte inn i huset vårt. ENDELIG! Kan ikke tro at vi faktisk trodde vi skulle klare å pusse opp på sånn tre uker. For vi trodde faktisk det. Jada pusse opp, det er nå piece of cake. Hallo liksom. Hey pappa, har du kattene i noen uker? I noen uker, jada det skal gå fint. Ble visst 14 uker gitt.

Å herregud jeg er så lykkelig. Og sliten. Det er faktisk såvidt jeg klarer å stå helt oppreist og det å gå vanlig over gulvet, er en sport. Slik går det når en høygravid absolutt skal vaske tak og vegger i reiret sitt selv. Skulle egentlig få hjelp. Men det å vente på hjelp den siste dagen, det går ikke.

Så plutselig …

What? Mageknip? Ja altså gravid-mageknip, ikke sånn annen. Jada, det er vel nå det skal skje. Jeg skal vel ligge her i huset mitt alene og føde med moppen i hånden. Alex var nemlig på julehandel, så jeg var forlatt. Sånn er det når man lager reir, da må man tydeligvis føde i det når det er klart.

Men så gikk det heldigvis over.

Hadde egentlig ikke gjort noe å føde nå snart. Reiret er i rute og jeg begynner å få temmelig mangel på søvn. Med EN gang jeg knuser hodet på puten, begynner hun med aerobic inni magen. Så ligger jeg der å humper da. For ja, de aktivitetene beveger faktisk hele kroppen min også. Humper bortover i sengen liksom. Etter litt kommer jeg bort på Alex sin side. Så ligger jeg der og dulter litt borti han. Og da vettu, begynner han å snorke. Så da er det bare å stå opp.

Bake kake søte!

Idag var det jordmortime igjen da. Er hver uke nå som det nærmer seg. Jeg orket egentlig ikke kvi meg idag. Tenkte det kunne få gå som det går. Hun hadde ikke festet seg idag heller. Jeg bare what ever. Pluss at hun hadde gjort et hopp på den skalaen de måler etter. Jeg bare what else is new.

Jeg har bekymret meg så mye at jeg har ikke mer bekymring igjen. Det er tomt. Folk kan bare komme med skrekk historiene sine. Jeg skal nemlig ha en rask fødsel har jeg bestemt meg for. Jeg skal være en av de som bare kommer på sykehuset med 7 cm åpning og føder på et par timer. Det skal jeg.

Komme her og si at ungen min er feit. Hun er ikke det tenk. Hun er en perfekt liten sak som ikke skal gjøre mammaen sin vondt. Nei. Vi skal vise de dumme damene vi.

Igår satt vi litt i egne tanker i bilen på vei til huset. Plutselig sier Alex, jeg klappet en katt på jobb idag. Jeg bare … ? Den purret og vart helt vill bare man tok i den fortsatte han. Jeg bare ja, katter liker kos. Herregud, snakker om tørrprat. Vi er jo bare DET ekteparet på tur.

Både igår og idag hadde de forresten fjernet alle bilene her ute, slik at jeg ikke kunne dra på handletur. Jada. Mamma og de har fått det for seg at jeg må ta livet med ro. Hvile. Ikke handle mye dritt til huset og stresse på. Men herregud da menneske, skjønner dere ikke at jeg ikke har tålmodighet til å ta ting med ro?

Jeg skjønner jo tegningen da, ikke så supergøy om vannet går på Nille liksom. Men det er ikke så supergøy å sitte i sofaen å glo på idiotiske serier heller. Og ut på tur kan jeg jo heller ikke, da må jeg visst ha brodder. HAH, aldri!

Så da bakte jeg julekaker. Nom nom nom!

Kokosmakroner og Christmas cookies. Er vel egentlig unødvendig å kalle de julekaker. For å tro at de varer til jul, nei forresten, at de varer lenger en til Torsdag er som å tro på … noe … noe rart. Men det gjør ikke noe. For de var så lette at jeg kan bake tusenvis. Jeg skal nemlig ha et lager av julekaker når folk kommer på besøk etter jeg har født.

Mamma bare, jammen altså, det er ingen som forventer at du har bakt til de kommer. Tom og Jerry kjeks er like bra. Nei mamma, men så snart ryktet sprer seg at de får julekaker hos meg, kommer flere på besøk. Flere på besøk, flere presanger.

Two weeks, baby!

Spent nå? Har vi flyttet, har vi ikke flyttet? Ja nå kan dere lure. Svaret er meget så enkelt. Svaret er nemlig akkurat det samme som de siste 5 ukene  … neste helg! Neste helg Hege, da har dere flyttet inn. Jada.

Grunnen til at vi ikke har flyttet inn, er at det mangler brytere til varmekablene og lyset på badet. Brytere liksom. En bitteliten to-minutters-jobb for en elektriker. Sykt irriterende. Like før jeg banker på til alle naboene og spør om ikke de tilfeldigvis er elektrikere.

Litt fristende å bare trykke sammen to ledninger og se hva som skjer også.

Den siste uken har jeg begynt å få vann i kroppen. Det kommer helst om kvelden og natten. Sykt irriterende. Både fingrene og tærne ser ut som små fete pølser. Sexy. Jeg offet meg litt over vannet i kroppen igår da vi skulle legge oss. Alex bare, jeg tror faktisk jeg har litt vann i kroppen også. Åja du har det ja sa jeg. Ja. Han visste ikke helt hva det var, men han følte iallefall at han hadde pølsefingre han også.

Jeg satte meg i sengen og viste han hva vann i kroppen faktisk er. Se da, så trykte jeg på leggen. Da ble det en liten grop som ikke gikk vekk. Alex bare WOW, herregud det var sykt. Så ble han sittende å trykke på leggen min i noen minutter, før han trykte litt på sin. Så kom han frem til at han ikke hadde vann i kroppen likevel.

Det har fortsatt ikke gått opp for meg at vi kan være foreldre om to uker. TO UKER. Ikke nok med det, det kan skje hver dag. Imorgen kan jeg ligge å føde liksom og det er helt normalt. Så er jeg litt ekstra stille her på bloggen, vet dere hvorfor.

Gravidboken maser om at jeg må ta livet med ro. Slappe av. Jeg må hvile når jeg kan, for ingen vet hva kvelden bringer. Herregud, hvil selv. Jeg har faktisk et reir å bygge. Ikke tid til å hvile da. Enkelte bøker skjønner rett og slett ingenting.

Dere kan få lov å gjette datoen viss dere vil. Kan få en flaske morsmelk i premie om dere gjetter rett. Nei forresten, æsj. Alle bare, åh skal du smake på melken din? Hell no! Såvidt ungen skal få smake liksom.

Uansett, gjette datoen. Mormor har gjettet 24 Desember. Jesusbarn kalte hun det. Jeg bare nei mormor, nei. Mamma har gjettet 21 Desember, for da er det fullmåne. Jeg og Alex har gjettet 31 Desember, siden det er vår flaks. Så seint som mulig liksom. Sikkert midt på dagen slik at vi ikke kan tvinge jordmoren til å skrive 1. Januar.

Edit: I menyen øverst på «gjett datoen» kan dere se hva folk har gjettet! 😀