Hva feiler det oss egentlig?

Forrige uke så jeg en artikkel om en hval som hadde strandet utenfor Bergen. Med over tretti plastposer i magen hadde han kanskje ikke verdens beste dag. Han skulle strande der for å og ble rett og slett litt sur når folk gang på gang prøvde å lokke han ut i havet igjen. Kanskje han ville forsøke å si oss noe? Ikke vet jeg.

Som jeg har sagt før pleier jeg å gjøre mine små steg for å fikse verden, så neste dag pakket jeg nistepakken min i en av Thea’s hundre matbokser istedenfor en pose som jeg vanligvis pleier. En pose – hver dag. Spise, krølle, kaste. Er ikke en av de posene i hvalen min så er det bare flaks.

/Bilde fra bt.no

Jeg, som har gitt opp menneskeheten, trodde jeg var den eneste som lot dette gå innpå meg såpass at jeg faktisk gjorde noe med meg selv. «Nytter ikke at bare jeg slutter» sier folk og kaster plastposen sin ut vinduet. Nå derimot, viser det seg at hele Norge har trykt denne hvalen til sitt bryst. Han havnet på vår «trapp» og det hele ble plutselig litt virkelig. Folk går litt inn i seg selv og begynner å innse at – JO, det gjør en forskjell om jeg kutter ned på plast. Noen skal begynne med handlenett, noen butikker foreslår papirposer. Folk har tuslet langs strender og plukket opp plast, plast som alltid har vært der men som vi ikke har sett før nå. Det har blitt litt innafor å plukke med seg litt søppel og kaste det i bosset. Dessuten skjønner flere og flere at det å pante flasker ikke handler om den forbanna kronen, men om miljøet.

Vi har endelig fått øynene opp for at plast faktisk aldri forsvinner fra naturen. Alle bare seriøst? Aldri? Som i aldrialdri? Ja, som i aldri på tusen millioner år – aldri! Plastlokket på takeaway-kaffekoppen din kommer til å flyte rundt på en strand om en milliard år mens vi (og da mener jeg hele menneskeheten og alt levende – vi) ligger godt plantet i jorden. Eller sorry, i plasthaugen. For alt du vet er det forbanna lokket gravsteinen din. Eller min, jeg er ikke bedre selv.

/Bilde fra vg.no

Mennesket må være det dummeste som noen gang er oppfunnet. Gud, Buddha eller Knut som fant oss opp må snart begynne å innse at det var årets største tabbe. La det bli liv sa gud og opp dukket de to første idiotene. Ikke spis eplet, sa gud. Jo sa de og så var det i gang. Gud burde jo vært med på X-faktor han. BIIIIP kom tilbake neste år når du har finpusset på de to snøsokkene. Greit.

Vi mennesker har alltid vært idioter. Helt fra første stund har vi forsøkt å utrydde hverandre. Uggleif slo Uggurd i hodet med en klubbe. Neste dag kom fru Uggurd og skjøt Uggleif med en pil hun hadde laget selv og slik har vi hatt det gående. Det er alltid en tulling som vil erobre verden og det er alltid en million andre tullinger som blir med bare de får penger. Vi utrydder dyr, vi utrydder regnskog, vi utrydder hverandre og vi utrydder jorden. Jorden som ikke er våres en gang, vi bare bor her. Innser vi at det er en jævla dårlig idé? Tja. Har vi tenkt å stoppe? Nei. For det første er det ingen som tjener penger på det å stoppe. For det andre angår det ikke oss på den måten. Pyttsann tenker vi, siden det ikke er akkurat du og jeg som er her den dagen jorden til slutt gir opp og ikke er levelig mer.

Likevel er ikke katastrofen langt unna. I 2050 (ja du og jeg lever antagelig da, det er ikke SÅ lenge til) er det mer plast enn fisk i sjøen. Det er tøft, ha?

Ikke nok med det. Det er mikroplast i tannkremer, såper og kosmetikk. Alt som inneholder ting som begynner på Poly har mikroplast. Vi pusser tenna, spytter de blå kulene som skal gi oss HVIIIIITE tenner (for ingenting er viktigere enn det) i vasken. Det går straka vegen til havet og rett i fleisen på herr fisk, fru blåskjell og tvillingene kamskjell. De jafser det i seg og senere ved middagsbordet får vi den fænsye tannkremen vår rett i retur. Inn i magan på seg. Mikroplasten utvikler svulster i fisk. Det er ikke forsket nok på om det blir igjen i magen vår og lager svulst eller om vi bæsjer alt ut i havet igjen. Det som iallefall er sikkert er at det aldri forsvinner. Aldrialdrialdri.

Jeg lover dere, det blir fest på jorden den dagen menneskene er utryddet!! Vi får bare håpe det skjer før vi har klart å utrydde alt annet liv. Kanskje herr Trump fikser biffen i morgen? Hvem vet. Før den tid, begrens bruken av plast a. Be a good boy/girl. Vi trenger ikke bli helt greenpeace for å gjøre vårt for at det blir mindre, bruk matboks for eksempel. Pant brusboksen og resirkuler plasten. Og ikke gidd å kjøpe produkter med mikroplast, det finnes tusenvis av produkter uten.

/Bilder fra google

 

The ugly truth

Fra forrige graviditet er det mye som har forandret seg. For det første er jeg blitt eldre (haha neida) joda. Jeg var 24 år da jeg ble mamma og jeg gikk rundt og trodde at det jeg ikke kan nå, er ikke verdt å kunne. Jeg visste helt ufattelig lite i forhold til nå som jeg har rundet 30. Host.

Jeg trodde for eksempel at det lille mennesket som kom ut av meg bæsjet sommerfugler og sov hele natten. Jeg tenkte at fødsel er fint og ingenting kan gå galt der. Jordmødre vet hva de holder på med. Akkurat det reddet antagelig livet til Thea siden jeg klarte å slappe av og stole helt på de. Jeg var rolig, noe som gjorde at Thea var rolig og det ble ikke kritisk at hun (sorry gutta) satt fast i tissen i sånn en og en halv time. Det kan lett bli litt krise nemlig. Da hun endelig kom ut var jeg så mørbanket i kroppen at jeg ikke klarte å holde henne, så det første jeg gjorde var å nesten miste henne i bakken. GREAT! Alex dyttet henne opp igjen på magen der hun hang utfor som Mufasa.

Før fødsel hadde jeg lest alt av bøker og tenkte at dette har jeg dreisen på. Dette kan jeg. Jeg fulgte alt slavisk og gikk til innkjøp av et grønt energipulver som var SYKT greit å ha i følge boken. Smakte bæsj. Gikk også til innkjøp av en morgenkåpe. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv og jeg skal innrømme at jeg slet LITT mer enn gjennomsnittet med å får den til å henge classy på, slik som i film. Det sprikte både her og der og den deilige sykehustrusa med verdens største BIND var ute og sa hallo tre ganger i timen. Det var sykt varmt der det var morgenkåpe og sykt kaldt der det ikke var. Heldigvis hadde jeg spart litt hår på beina siden man den siste tiden som gravid ikke har SJANSE til å barbere noe som helst.

Så, denne gangen skal jeg ta med meg;

1: MAT

2: Klær jeg vanligvis går i (joggebukse♥)

3: Saft for faen

Neste smell i trynet var amming. INGEN i denne verden har fortalt at man ikke bare kan hekte babyen på puppen og så er det gjort. Amming er det verste jeg noen gang har gått igjennom. Ta en hammer og slå på nippelen 40 ganger i døgnet så er vi der. På sykehuset viste de meg en gang hvordan det skulle gjøres, eller rettere sagt de kritiserte hva jeg gjorde og sa at slik skal det IKKE gjøres. Okei. Da de så at det kom melk jublet de og etter det så jeg de bare når de kastet en tørr skive inn sånn tre ganger daglig. Man skal liksom ringe når man lurer på noe, men utslitt som man er vet man ikke helt hva man lurer på.

Thea hadde låst bekken etter fødselen men det var det heller ingen bok, helsesøster eller doktor som kunne fortelle meg. Det tok meg ti måneder å finne ut av og var en kiropraktor som hjalp til med. Da jeg forklarte helsesøsteren at jeg kanskje muligens slet litt med amming, fikk jeg»DU MÅ AMME ELLERS ER DU EN DÅRLIG MOR!» – blikket, etterfulgt av «Får du det ikke til kan du likså godt kaste seg selv i peisen med en gang!» Jo takk, skal tenke på det du.

Det var brystspreng, det var unge som ikke fikk tak, det var blod, det var tårer, det var svette, det var melk som (sorry gutta) fløy over alt. Det var gulp, det var mer gråt, det var ammeputer som faen meg ikke funker til NOEN VERDENS TING! Det var fett hår, lite søvn, fortvilet baby og ihjel sliten mamma.

Nå koser vi oss…

Jeg har lest en del artikler den siste tiden og har skjønt at jeg faktisk utviklet en fødseldepresjon. Det var det heller ingen som fortalte meg at kunne skje. Det er ikke så rart at det skjedde egentlig, det var mørketid, -10 ute og jeg satt i en sofa alene fra 7-17 og prøvde å få til noe som «alle andre får til».  Dessuten spiste jeg ikke siden Thea bare sov på magen min. Skulle jeg flytte henne og hente meg mat, betydde det at hun våknet og ville ha mer pupp. Hell to the no. Dessuten var det ikke deilig å bevege seg med både sydd høne (sorry gutta) og bekkenlåsning som jeg ikke visste at jeg hadde. (Det tok det jo bare seks år før jeg fant ut)

Det er jaggu mange ting de bare forventer at man finner ut av selv!

Denne gangen har jeg bestemt meg for at går det ikke – så går det ikke. Jeg skal ikke ta det som noe nederlag. Jeg skal ikke ødelegge mye av det som liksom skal være kos, med stress. For jeg har faktisk aldri stresset så mye i hele mitt liv. Det var som å ha eksamen hver forbanna dag i to måneder. Da jeg mistet melken og gikk over til morsmelkerstatning kunne jeg endelig konsentrere meg om å elske den lille snuppa litt også. Ikke bare kvi meg til hun våknet og skulle torturere puppen min. Jeg innrømte selvsagt ingenting til helsesøster og sa at ammingen gikk som det SUSTE. Hun var fornøyd og jeg slapp å kaste meg selv i peisen.

Det er kanskje å ta sorgene på forskudd å tenke slik allerede nå, men for meg hjelper det mye å forberede meg psykisk. Så får jeg heller ta det som årets seier hvis jeg og han typen i magen har tenkt å klare dette.

Verdens fineste Thea som nå skal bli storesøster ♥

Til slutt vil jeg bare få si

Gratulerer med morsdagen alle mødre!! 

Vi er helt konge, med eller uten amming!! ♥

Føkk det «perfekte»

Okay dette er ikke et vanlig litloo innlegg. Dette er waaay out there, egentlig.

Så, det store newsflashet for tiden er Angelina og Brad Pitt. Alle som ikke har levd under en bro har fått med seg at de skal skilles. Selv jeg som egentlig liker å tro at jeg ikke bryr meg så mye om kjendiser. På TV i går diskuterte de om det kanskje var bra for folk å se at «det perfekte» faktisk ikke er så perfekt likevel. At selv i paradis kan boblen sprekke. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Det ER viktig, for presset i dag om å være så jævla perfekt i denne verden er stort. Vi, gamle som unge, får stadig input via media og sosiale media hvordan livet «skal» være.

Man går gjennom Instagram og drømmer seg bort i fine bilder på kontoer man følger. Det er trening, det er fjellturer, det er kaféturer, det er digg mat, det er smilende familier, det er snille barn og ryddige hjem. Det er – PERFEKT. Så sitter man der da, i pysjen, med et litt middels ryddig hjem og tenker seg om. Jeg burde ha ryddet. Jeg burde vært på fjelltur for jeg skulle så gjerne få tatt et bilde for å vise at JEG er perfekt og attpåtil temmelig sprek. Hasjtagg sprek, glad, perfekt, mittliverbedreennditt. Etterpå burde jeg ha reist på treningsenteret og tatt bilde der. Så burde jeg ha laget et fantastisk ettertreningmåltid. Hasjtagg nogluten, sunn, sepåmeg. Jeg burde egentlig kjøpt nye møbler for de jeg har tar seg ikke ut på bilde. Jeg burde tatt en fridag med barna for å finne på noe GØY. Eller egentlig ikke for å finne på noe, så klart, men for å få det bilde på Instagram. Hasjtagg familie, happy, vielskerhverandre og krangleraldri. Sånn alt i alt burde jeg fått meg nye barn og mann også, for de er ikke helt plettfri på bilde. Hasjtagg singel, leverlivet, jeghardetmyebedrenå.

Nå snakker ikke jeg om venninner som er på fjelltur eller som tar fine bilder av familien sin, jeg snakker om «perfekte kontoer». Sånne man egentlig ikke burde stalke, men som man gjør likevel. Bismaken er at man føler seg sykt mislykket etterpå. Altfor vanlig liv. Altfor kjedelig. For lite hippt. På Instagram er alt null stress og det er ingen der som sliter. Neida. Folk legger ikke ut vanlige bilder, de legger bare ut de fine sidene og pyntet sannhet. Det er det som tiltrekker oss og det blir som dop og selvskading mikset sammen – vi bare må ha mer.

Et eksempel på det perfekte, eller nei, DRONNINGA av det perfekte på Instagram (jeg leser ikke bloggen hennes) er fotballfrue. Jeg vet jeg beveger meg på tynn is nå for hun er svært profilert og det er svært mange meninger rundt akkurat henne. Spesielt rundt det siste bilde hun la ut av seg selv etter fødsel der hun står, veltrent og tynn, og ser ut som hun er tatt ut fra en hollywoodfilm og ikke to dager etter fødsel. Jeg er sykt provosert av det bilde. Nei jeg er egentlig sykt provosert av hele henne og jeg hadde i grunn lovet meg selv å ikke engasjere meg, men jeg gjør det likevel.

På bildet står hun på en måte jeg vet fremhever magemuskler. Hun skriver alle har forskjellige kropper og at hun kan legge ut et slikt bilde siden alle andre kan det. I tillegg skriver hun at det ikke er for å provosere, og jo Mrs. football, det er det. Hvorfor ellers legger du det ut? Hvorfor ellers står du akkurat sånn? Det er klikkbait så det holder. Media suger tak i det på godt og vondt. Hun tjener MYE penger på å legge ut halvnakent bilde av seg selv i en stringtruse for å si «se hvor perfekt JEG er, sånn er ikke du» og så attpåtil VÅGE å kamuflere det i at det ikke er det hun vil frem til. Hun mener hun kan vise kroppen sin siden alle andre duddelideisne gjør det og får skryt. Hun vil også ha skryt. Skryt og penger that is.

Jeg vet hvordan det er etter en fødsel, og det er ikke sånn. Jeg vet at man blør, man gråter en skvett, man har vondt, man svetter, man får ikke helt til ammingen, brystspreng, man sover ikke, man bekymrer seg. Dette derimot, vet ikke en førstegangsfødende. Jeg har aldri fått et større slag i trynet enn den dagen jeg oppdaget hvilket helvete det var å amme, og for å være seriøs så hadde jeg hengt meg hvis noen hadde lagt ut et slikt bilde for fem år siden da jeg struggla med både det og oppklippet høne. Førstegangsfødende vet ikke at alle er forskjellige. Vi sitter midt i situasjonen som en forskremt fjortissss og lurer på om alt er normalt. Er babyen normal, skal det føles sånn nedentil, skal magen ALDRI trekke seg sammen, kan man noen gang gå normalt igjen? Noen er tynne rett etter, andre ikke. Noen har strekkmerker, andre ikke. Noen får store barn, andre ikke. Noen kan gå etterpå, andre ikke.

Fotballfrue har gjennom hele svangerskapet vært ekstremt nøye med å skrive hvilken uke hun er i. «Ahhh week 36», (se hvor liten mage jeg har her jeg tilfeldigvis står inntil en vegg og bøyer meg slik at den blir enda mindre.) Ja hun er veltrent. Ja hun har liten mage. Ja hun jobber for den kroppen. Likevel er det provoserende. Hvorfor? Fordi hun aldri legger ut et bilde av sannheten. Hun legger bare ut bilde av det perfekte. Det får jenter/damer til å stresse og tenke hva FAEN er galt med meg som ikke ser slik ut til en hver tid. Hun vet den økende trenden at gravide slanker seg for å være tynn under graviditet, hun vet at hun har en innflytelse på at den trenden fortsetter. Likevel gjør hun det – for penger. Hun kan på mange måter sammenlignes med en dealer, han vet hva det han selger gjør med folk, men han tjener jo mye penger på det så pyttsann.

Selv var jeg tynn rett etter fødsel, men for å nå ut til andre enn familie og venner måtte jeg ha spasert naken rundt på Karl Johan og brølt «se jeg fødte i går. Ikke for å skryte men … knis.» Man gjør jo ikke slikt. Man prakker ikke kroppen sin på andre for å lage et ideal. Det trenger heller ikke profilerte folk å gjøre. De kan vise sannheten, vise at de er mennesker med samme problemer som oss andre dødelige. Tenk om hun hadde stått der i nettingtruse og ammebh da, bare det hadde gjort bildet mer positivt og vi hadde sluppet å gulpe opp frokosten vår. Nei, som jeg innledet med, det er fint for oss å se at de som er «perfekte» faktisk bare er mennesker de også (uten at jeg syns det er fint at folk skiller seg). Mr. og Mrs. sjølvaste Smith gikk fra hverandre gitt, what gives. Nå har jeg alltid vært team Jennifer da, men det er en annen sak.

219_socialmedia_selfworth

 

Pels! Skjønn poenget da folkens!

Alle har vel fått med seg den store diskusjonen om pelsindustrien som foregår om dagen. De med litt mellom ørene skjønner at det er helt galt å holde dyr på denne måten. Når du er så fortvilet at du gnager av din egen fot, da sier det seg selv at du ikke har det så bra? Flere og flere har heldigvis skjønt dette.

Men så er det de som ikke skjønner poenget.

Jeg kom over en blogg der bloggeren skrev: «Det er nok dyr i Norge og i hele verden. Vi trenger ikke et lass ekstra fordi pelsdyrerneringen blir tvunget ned. Da blir det jo overbefolkning av enkelte dyr, og hvor er stasen i det? Det er jo bare plagsomt.»


Ja og jeg syns det er litt for mange mennesker i verden. Gjør ikke noe om noen blir torturert, voldtatt og drept, de var sikkert plagsomme allikevel.


Saken er at dyrene lever i bur som er mindre en skoene mine. De får ikke gulv i burene sine engang, de går på netting. Hvorfor? Slik at pelsbøndene skal slippe den ekstra jobben å rense burene. Så kommer de her og sier at de er så glad i dyrene sine. Jada, å så glad de er i de. De har sikkert navn på hver enkelt også.

Tenk deg å leve på netting hele livet. Ikke bare i 5 minutter, HELE livet.

 

Jeg skjønner at det å rense flere hundre bur er en stor jobb, men kan du ikke utføre alt som kommer med det å ha «husdyr» så ikke ha det.

Tenk om de bare kunne fått minst dobbelt så stort bur med gulv, litt høy for å kose seg, løpe litt fritt om dagen og kjærlige kos fra bonden. Tenk så mye mer verdig liv de hadde hatt før de skulle bli en kåpe.

 



Folk som ikke har skjønt saken sier ting som «hva med sauene da, vi spiser jo de og bruker ullen deres». Ja men hvor fint har ikke sauen det før den blir fårikål og saueskinn? Den går i fjellet og riktig koser seg med flokken sin. Har et verdig liv.

Ser det ut som han her har det like fint som sauene i fjellet?

 

Det er langt ifra samme sak hvordan de dyrene som blir mat har det og de dyrene som blir pels, DET må folk i dette landet snart fatte. (Jeg snakker ikke om burhøns nå, det er et kapittel for seg selv.)

Jeg har med andre ord ingenting imot pelsklær, men hvordan de blir laget. Hvordan dyrene har det og hva de føler. Det er lett å tro at dyr ikke føler det samme som oss, bare fordi de ikke kan snakke. Men hvorfor blir da hunder redd når de er alene, glad for å se deg, lykkelig når du koser med de og lei seg når du skjenner på de?

«De vet ikke bedre, de har jo alltid levd slik» Ja og en liten jente som blir slått daglig av faren sin vet heller ikke bedre, hun har jo alltid levd slik. Herregud tenk dere litt om da.

 

 

Nå, bare for å understreke hvor vondt disse dyrene har det, kommer en del sterke bilder. Hvordan kan folk bare snu ryggen til dette og syns det er helt greit, det kan jeg ikke skjønne. De som sier dette ikke er dyremishandling bør for alt i denne verden aldri få seg dyr.

 

 

 

 

Fikk du øynene litt opp eller snur du fortsatt ryggen til?

Skriv under HER om du vil hjelpe til å redde disse stakkar dyrene.

bloglovin