Fødselhistorien min!

 

Det er så innmari inn med fødselhistorier, og selv om min er HUNDRE (fem) år gammel og langt i fra fotballfrue sin, så er den vel fortsatt poppis. Sånn ellers så er ikke Alex et kodeord for Vegard. Alex er faren til Thea for de som ikke har fulgt bloggen lenge nok til å vite det. 


 

Verdens kjedeligste nyttårsaften ble brått mye mer interessant da jeg kjente rier i 2 tiden på natten. Jeg trodde jeg bare innbilte meg ting da jeg kjente noe som lignet på mens-smerter. Jeg bare haha, nei, det er nok bare ønsketenking. Mens-smertene ble sterkere og begynte å komme litt regelmessig, samtidig som magen ble knallhard. Hallo? Virkelig? Skal jeg føde? NÅ? Javel, jeg får vel pakke sykehus-trillekofferten min ferdig da.

Jeg putlet på med den en stund. Smertene bare ble verre og verre og til slutt måtte jeg faktisk puste meg gjennom de. Alex bare «øh, du skal ikke ta å ringe sykehuset da?» Jeg bare «joda». Men som dere vet har jeg telefonskrekk, så jeg utsatte det litt til. Når jeg først bestemte meg å ringe klarte jeg ikke å beskrive hva jeg følte. Jeg bare «ehe neida det er nå litt sånne mens-smerter lixåm». Skakke værra til bry da vettu, så de ba meg gå å legge meg. Legg deg selv bitch, tenkte jeg.

Det gikk absolutt ikke an å sove, litt fordi jeg var spent og litt fordi det var vondt. Alex sovnet jo såklart, så jeg ble liggende å glo i taket mens jeg hørte på snorkingen hans. Plutselig hørte jeg RITSJ, og fikk den rareste følelsen i magen. Fåkk, fødde jeg nå tenkte jeg og løp ut på do. Akkurat i det jeg kom over dørstokken sa det splosj, og en liten dam kom på gulvet. Når jeg sier en liten, så mener jeg en liten, den LITEREN de sender ut på film er tydeligvis feil. «Wæææ, jeg SKAL faktisk føde» hylte jeg. Alex fikk helt panikk og ringte sykehuset.  «Jo vi kommer nå!!» hørte jeg bare.

Denne kvelden var det SINNSSYKT med regn som blandet seg med snøen og ble til slaps og is. Fønny det der med naturen. Note to self; ikke føde på vinteren igjen. Vanlige folk forter seg til sykehuset … vi kjørte i … 40. OH THE JOY! Jeg hang i svigermorshåndtaket (det der i taket vet dere) mens jeg tenkte gud i London jeg kommer til å føde i en grøft.

Jeg fødte ikke i en grøft, heller ikke i en stall og da vi kom frem på sykehuset møtte vi jordmoren vi hadde pratet med. Hun trodde fortsatt ikke at det var rier jeg hadde. Jesus Kristus og de syv (?) vise menn tenkte jeg, er ikke dette rier så vil jeg faktisk ikke føde, TENK. Da vil jeg hjem og gå i hi. Jordmoren sjekket åpningen min, 1 cm. «Såeh, ja dette kan ta litt tid» sa hun surt. «Er det snakk om 10, 20 eller 30 timer», sa Alex. «Nei ikke spør så vanskelig da«, sa hun og GIKK! Da var klokken 06.30. Jammen da så. Så satt vi der da, i fødesengen og så lur ut. Alex rotet frem pulver til en energidrikk han absolutt skulle ha med seg og begynte å blande det i vann. Mannfolk tar ting de leser litt for bokstavelig. Brus hadde fungert utmerket. Plutselig hørte vi verdens største HYL. Vi snakker hjelp noen dreper meg – hyl. Siden vi var på et sykehus, og på en FØDE avdeling var det naturligvis ikke et noen dreper meg – hyl, det var et jeg føder – hyl.

Det kom en ny jordmor og vi gjorde et jækla bra førsteinntrykk da vi satt slik på sengen:

 

 

Hun bare «åh det er litt travelt, det er en fødsel på gang nemlig«. Vi bare «ÅJA, du sier ikke det. Si meg, fungerer angrepille nå eller??»

Riene ble bare verre og verre og de kom regelmessig. Alex masserte meg på ryggen mens jeg vandret rundt i ring og pustet. Er dette riktig eller spurte han jordmoren. «Haha, ikke spør meg» sa hun. Etter en stund ble riene så vonde at jeg spydde. Jeg vet ikke hvorfor men når ting blir vondt så spyr jeg. Jordmoren bare «oj, såpass ja.« Så stappet hun et papir inni kjeften min (sikkert normalt) lenge før jeg var ferdig å spy. Hun sjekket åpningen igjen, 3 cm. Det var så mye som skulle til for å få epidural. HALLELUJA!!

Den hjalp for å si det slik.

Ser ut som jeg klør meg på tissen, men det er feil. Skulle holde inne «frakken» så magen viste. Herregud jeg var stor da. Så jo ut som Obelix.

 

Epiduralen virket så bra at jeg og Alex sov helt til det var 7 cm åpning. (Oh yes i said it, vi SOV. Kanskje ikke sjokk at han sov, men jeg som akkurat hadde spydd av smerte skjønte ikke heeeelt hva som skjedde der) Nå som det er 7 cm åpning, sa jordmoren, da må du gi beskjed når du får samme følelsen som når du må på do å bæsje. Jeg bare keeey? Det skjedde en liten time etterpå. Jeg bare «eh skjuuus mi, nå føler jeg at jeg skal på do. Skal jeg bare stikke inn der og bæsje da eller?» «Nei kjære deg, nå skal du føde» , sa jordmoren.

OKEI wtf. 😯

Klokken var 11.40 når jeg begynte med mitt første press. Tss dette er da ingenting tenkte jeg der jeg lå. Jeg presset litt nå og da og det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Dette var jo fordi epiduralen fortsatt virket siden jeg tydeligvis er en rask føder. Who could know. Mamma sa i ettertid at åja det var visst hun også og det er visst arvelig. Takk for deeeet. Jeg presset og presset og presset, men ingenting skjedde. Thea hadde tydeligvis god tid. De sjekket fosterlyden hele tiden og hun var avslappet og fin, heldigvis.

Jeg presset en del til. Hver gang jeg presset sa jordmoren JA, JA litt til nå, kom igjen! YES nå kommer hun tenkte jeg. Men det skjedde ikke en dritt. Det hjalp tilogmed ikke at en annen jordmor SATT oppå magen min mens jeg presset. Thea satt med andre ord fast inni der. Jada, min største frykt var plutselig en realitet. Drittfolk som ikke kunne sjekket bekkenet mitt på forhånd altså! (Jeg hadde fått en del beskjeder om at Thea var stor, men de gjorde aldri noe med det for babyer tilpasser seg alltid moren. MY ASS!)

De ringte en doktor som skulle komme å dra henne ut med vakuum-tang. Najs.

Da doktoren kom med tangen sin (og det tok sin tid for han var hjemme!) DA ble det vondt for å si det slik. Det varte ikke mer en i 5 minutter, men de 5 minuttene føltes lenger en hele fødselen. Plopp sa det, så kom lille … øh nei store Thea på 4240 gr ut. Herregud så godt det var. Jeg skalv og hadde null krefter igjen når de slengte henne opp på brystet mitt. Det som liksom skulle være DET fine øyeblikket klarte jeg ikke å nyte siden jeg var så sliten. «Åh fin» husker jeg at jeg fikk ut, før jeg omtrent mistet henne i gulvet. MOM OF THE YEAR! Alex dyttet henne forsiktig lenger opp på magen min.

Thea la seg til å SNORKE hun. Hvem sover to sekunder etter en fødsel? Da skal de jo liksom være våken da og glo på mammaen sin. Eller iallefall gjør de det på film. Men på film hyler de jo som pokker også under fødselen. Jeg sa ikke en lyd jeg. Brølte bare litt da doktoren begynte å sy etterpå. For det var faktisk verre en selve fødselen. No kidding. Jeg vågde forresten ikke lage lyd for jordmoren var jækla streng på at om man lagde lyd så brukte man kreftene på det istedenfor på å presse. Så hver gang jeg peip litt sa hun TSSSJT! Etter torturen med sying fikk vi saft og flagg og sikkert noen kjeks. Husker ikke. Og Thea fikk verdens styggeste lue på hode. Sånn, da er dere foreldre sa jordmoren og vi bare åh faen.

Thea ble født 1.1.2011 klokken 13.15. Hun var 4240 gr og 51 cm. Lille bolledeig. Fra jeg kjente første lille rie til hun var ute, tok det 11 timer. Sykt. Fra jeg kjente første pressrie til hun kom ut tok det svimlende halvannen time, og det var tydeligvis ganske dramatisk. Siden jeg ikke fikk det med meg, tok jeg det med ro og dermed tok Thea det med ro. Hadde jeg begynt å stresse eller navlestrengen hadde havnet rundt hodet kunne jo somlingen til legen vært fatal.

Fine  ♥