Den forsvunne tissen

Før jeg ble gravid var jeg konstant kald på både hender og føtter. Iskald. Vi er på det stadiet at jeg har investert i varmesåler til en sum langt over rimelighetens grenser. De har tre innstillinger. Den første er litt varmt. Litt. Som i man skal jaggu ha god fantasi for å kjenne om det er noe forskjell. Den andre innstillingen er irriterende lunk som gjør at man blir varm rett under foten, men tærne blir holdt utenfor. Tar man på den tredje innstillingen eskalerer det kjapt, der kokes kjøttet av beina. Det kjennes sykt komfååår ut en liten stund, helt til beina bare SOMMER og begynner å svette. Dessuten er det sykt bisarr å ha kokende føtter mens man suser nedover en skibakke i -15. Kroppen blir litt forvirret og man skal ikke bli forbauset om den begynner å svette andre steder også.

Jeg har alltid lagt under teppe i sofaen med ullsokker på, uansett hvilken årstid det er. Sandaler er bare ok om det er over 30 grader og etter å ha sett på pappa som sykler rundt i Danmark med hvite sokker og sandaler har jeg slått fra meg det og går heller med sko. Shorts og sko. Og det er egentlig helt greit, jeg er en ok person fordi om. Det er forsåvidt pappa også.

Vegard har alltid kastet sokkene sine om kvelden og jeg har alltid tenkt FREAK der jeg ligger under teppet mitt og grøsser. Jeg syns nakne tær er noe av det verste som finnes og jeg brøler VIK FRA MEG hvis han kommer i nærheten av meg med de, noe han naturligvis gjør hver kveld siden han har oppdaget min lille fobi. Men så vettu, etter at jeg ble gravid er JEG den første til å kaste sokkene. Ikke nok med det, jeg har en syk trang til å ta føttene borti litt kalde områder i sofaen. Noen ganger tar jeg de borti kanten på bordet som er enda kaldere mens jeg bare aww yiss. Gravide folk ass.

Siden forrige gang jeg stakk nesa innom her har ting gått litt i ett og det er derfor det har gått to uker. Nå vet ikke jeg om noen har lagt merke til det og har grått på nesa av den grunn, men jeg bare nevner det.

Ikke bare har det vært varme føtter, vi har hatt omgangssyke i tillegg og dermed har livet bestått av bæsj og sånn. Kanskje naturens måte å forberede oss på det som kommer, hvem vet. Eller JEG vet, for jeg husker. Det er bæsj, pupp, bæsj, pupp. Siden sist har jeg kommet i tredje trimester i graviditeten og har under 11 uker igjen. Ikke å leve da, dummen, til jeg føder. (Bank i bordet!!)

Omgangssyke, papirdukketeater og kakekrigen. Vegard sine stygge dvd-hyller og noen høyttalere vi ikke skal ha med oss når vi har bygget hus. Men det vet ikke han.

Jeg har kommet til tredje trimester i graviditeten og det er ikke lenger tvil om at jeg er gravid. Magen er den som kommer først inn i rommet, og uansett hvor mye jeg forsøker å trekke den inn så lar det seg ikke gjøre. Hvorfor skal du trekke den inn tenker du, men det skal jeg fortelle deg. I TRETTI år har hjernen og kroppen min fungert slik at skal man smyge seg forbi noe – så går man sidelengs og trekker inn magen. Kjent sak. Man kan ikke bare lære seg over natten at det ikke går!!

Derfor, sånn ca fire ganger daglig, befinner jeg meg i en situasjon der jeg skal prøve lykken på å komme meg forbi en plass der det er trangt. I 100% av tilfellene trekker jeg til meg magen i GOD tro, helt til jeg sitter fast og tenker åja det var sånn ja, mens magen brøler REALLY WOMAN!? Det samme hvis jeg skal lene meg over noe, for eksempel disken på kjøkkenet og magen bare nope!

Dessuten kan jeg ikke se tissen min lenger heller og det er litt trist. Er den der enda liksom? Har den det bra?

Her ser magen liten ut, kanskje fordi det er et par uker siden but MAKE NO MISTAKE. Den er stor. Eller helt på gjennomsnittet fikk jeg vite på forrige kontroll, men fortsatt syv-måneder-på-vei-stor. Pluss at jeg har vann i kroppen og ser konstant litt oppblåst ut. Se-XYY!

But but. Jeg får si som jeg sa i innlegget jeg skrev i graviditeten i menyen … Skittent speil og rotete hus, men hey støvsugeren er iallefall fremme. Dette er ute i ene gangen vår og under trappen er alt jeg har kjøpt til babyen i tillegg til et par fire stoler vi ikke har plass til eller, GUD FORBY, skal kaste.

Innskriving på skolen

Plutselig var dagen her. Dagen vi har snakket om ved middagsbordet i ukevis, dagen vi nesten har mistet nattesøvnen av, dagen jeg faktisk nesten glømte at var allerede nå …  nemlig … innskriving på skolen. Ja altså for Thea, hvis det på noen måte skulle være uklart. Jeg har ikke planer om å skrives inn på barneskolen en gang til. Jeg hadde sikkert hatt bruk for det, for all del, men det tar seg ikke ute med en gladtjukk gravid på første benk. Hun er altså blitt skolejente ALLEREDE og jeg ble plutselig hundre år.

Dagen begynte bra med at vi hadde så dårlig tid at vi måtte kjøre opp til skolen. Skikkelig classy siden det tar tre minutter å gå. Det tar sikkert tre minutter å kjøre også, iallefall hvis man tar med raksling med bildører og fomling med bilbelte. Magen begynner å være litt i veien for at ting skal gå smuuuud, så vi snakker pusting, pesing, AU MAMMA og sånndetfårværegodtnok.

Da vi endelig kom frem på den EVIG lange roadtrippen opp streeten her, gikk vi oss vill inne på skolen. De fleste andre foreldre har selv gått på den skolen og vet hvor ting er, jeg har jo ikke det siden vi flyttet hit i fjor. Vegard forklarte meg litt halvhjertet i går hvor vi skulle gå. Inn der, til venstre og sikkert ned en gang og så til høyre. Oooki. Det husket ikke jeg i dag, naturligvis, siden jeg bare fulgte bittelitt med mens han forklarte. Dermed surret jeg og Thea rundt i gangene en stund. Da jeg var på nippet til å få panikk og begynne å ule som en ensom ulv, kom det en dame som viste oss vei. «Dere skal sikkert skrives inn i dag» smilte hun uten å si noe mer. SÅ tydelig var det.

Iiiiik!

Siden Thea er eldst i klassen var det vi som skulle skrives inn først og rektor kom og hentet oss rett etter at vi hadde kommet på rett sted. Jeg husker selv første skoledag da læreren vår spurte om vi skulle sende foreldrene til rektor og vi bare JAAA, for på den tiden var rektor satan selv. Måtte man opp der ble man låst inne i skap og dasket med pekestokker i følge ryktene i skolegården, og jeg esset på meg hver gang jeg så rektor luskende i gangene. Nå er rektor som normale mennesker, tydeligvis, for Thea visste ikke hva en rektor var en gang.

Hos rektor fikk Thea skrive navnet sitt på en plakat med ni linjer, en for hver som skal gå i klassen. Ikke få helt hentesveis dere som bor i byer nå, dere leste rett, ni elever and thats it. Så fikk hun arbeidsboken som er på bildet over og en fargeblyant som var rød i ene enden og blå i andre. Jeg husker vi fikk samme fargeblyant og det var STORT! Selv var Thea litt missfornøyd med at blyanten var grå utenpå. Lureblyant. Men det var ikke det verste, for en hadde fått en som var grå OG svart utenpå. DOBBELT lureblyant. Fii fan.

Dere kan skimte litt av liar liar pants on fire faregblyanten på bildet over. Og en juicekartong som ikke har fått æren av å havne i kjøleskap enda. En av hundre som Vegard kjøpte på tilbud en dag. Og hvis det var uklart så er dette vårt kjøkken, ikke rektors kontor. Vegard handler ikke til rektor så vidt jeg vet. Eller gud vet, tilbud er tilbud, alle skal få osv.

Thea fikk tegne en tegning hos rektor som de hang opp sammen på kontoret. Så var det avgårdekåre for meg mens Thea skulle være en HEL dag på skolen sammen med fadderne og første klasse. Før vi dro på skolen var Thea sykt opptatt av at jeg egentlig bare kunne gå i det øyeblikket vi svingte inn på skoleplassen. Hun skulle klare seg selv!! Men når sannhetens øyeblikk kom hadde hun omtrent lyst til at jeg skulle være med inn i klasserommet, merkelig nok. Tjukke-muttern var nesten på fremste benk likevel. Dessuten ble det nesten KRISE for de andre barna hadde tatt med innesko og det hadde ikke vi!!

Jeg gav henne tre klemmer, fire stolt av deg og fem elsker deg. Hun for inn i klasserommet til de andre mens jeg sto igjen og lurte på hvordan i helv.. jeg skulle finne veien ut.

Den koselige Lørdagsturen

Det var Lørdag, det var ca *oppholdsvær og Vegard fikk plutselig en idé om at han kanskje hadde lyst på konsert. (*Funfact: en gang var jeg var på østlandet på kurs med mange fremmede kolleger. For å bryte litt i stillheten tok jeg en schlager om været og bare «jaja det er jo opplett.»  Han ene østlendingen bare «attevar?» «Eh opplett» fortsatte jeg. Og han bare «omelett?» Og jeg bare «ånei sorry, OPPHOLD din inkompetente østlandsløk!»)

Vegard fikk som sagt lyst på konsert og han lurte på om jeg kunne være sjåfør, sånn siden konserten var en time og et kvarter her ifra. Aka mitt hjemsted Vaksdal. Jeg sier aldri nei til å migrere litt hjemover så jeg spurte om han hadde lyst å ha med seg noen. Det ble julaften fordi jeg sa ja og påskeaften fordi jeg faktisk foreslo noe slik på eget initiativ. Alt er bedre enn å sitte alene i bilen med en småfull Vegard som synger på dårlige sanger, men det vet ikke han. Vi har seriøst ikke samme musikksmak i det hele TATT. Slike låter det vokser bjørk ut av ørene mine av, synger han lystig med mens han trommer på lårene.

Det var rett og slett VEGARDS DAG og han sprudlet så lang som han er.

Vegard fikk med seg et knippe kompiser som var interessert i ei litta kjøretur. Vi vorset litt hos han ene og avgårde bar det i åttetiden. Heldigvis snødde det snøballer slik at turen ble ekstra spennende og ikke minst ekstra lang. Og heldigvis skulle de pisse fire ganger, røyke tre og ha matpause FEM minutter før vi var fremme. Formen var stigende, stemningen var på topp og Vegards eneste cd, The Cardigans, sto på full guffe. Gutta sang med og var rett og slett dritklar.

Da vi kom frem gikk to av kompisene til Vegard bort i døren for å kjøpe seg inn og for å gå på do. Festblæren hadde holdt i nesten tre minutter og det var krise. Vi andre sto utenfor og så på at Vegard drakk opp en øl. Kaste ting gjør man bare ikke i Vegards verden, slik er det bare. Etter en liten stund kom de to tilbake og bare … «eh det er utsolgt!» Og vi bare «haha jaaaadu» og de bare «hehe ja serr.» Jeg stirret på de mens kroppen min gikk ut av seg selv og så på oss fem som sto der med skjegget så langt nede i postkassen som det går an. Selv uten skjegg.

Den siste billetten hadde blitt solgt for ikke så lenge siden.

Herregud dette må jo være en drøm, tenkte jeg. Har vi kjørt i nesten TO TIMER for å komme her til en hånd i døren, for så å kjøre TO TIMER tilbake?? Er det mulig?? Og ikke minst, er det mulig å være så forbanna DUM at man gambler på at det ikke er utsolgt?

Jeg har aldri tvilt mer på egen intelligens.

Vi sto der mens folk strømte lystig til og brølte «oyeee konsert!! No ska me kosa oss!» Vi så litt på de, litt på hverandre og litt i bakken før vi ble litt sånn hva gjør vi nå? Vi må jo gjøre noe? Det må jo være noe å gjøre? NOE må jo kunne gjøres. Men nei. Utsolgt er utsolgt. Vi tok til slutt med oss skjegg og postkasse og lusket tilbake til Granvin. Denne gangen med enda en matpause, tretti pissepauser og den helvetes The Cardigans cden på repeat. Det var litt lunken stemning i baksetet og vi var alle hjemme og lagt til klokken halv 12. SUKSESS!

 

Det store navnemysteriet

Det er når du skal finne navn til barnet ditt du ser hvor mange du ikke tåler trynet på. «Du glemmer den andre tosken med en gang ungen kommer ut» sier folk, men der er jeg litt sånn tjaa. Man velger jo ikke å kalle ungen sin Dag hvis man kjenner en annen Dag som lusker i naboens stall. Det sier seg selv. Nå kjenner ikke jeg en Dag som tafser på hester altså, bare så det er sagt. Jeg kjenner faktisk ingen Dag i det hele tatt, den eneste Dag som har vært i mitt liv er læreren min på barneskolen. God dag – Dag sa vi og slo oss på låret. Noen dager sa vi bare god Dag og lo enda mer. Vi forsøkte god kveld Dag noen ganger men det ble to much.

Sånn ellers tenker jeg at det å voldta hester må være totalt meningsløst. Nå er ikke jeg mann, men jeg ser for meg at det er samme høydare å dyppe tissen i en bøtte med lunket vann. Eventuelt i kona som er både artsfrende OG har lyst. Iallefall en Fredag i mnd. Og det fårdaværegodtnok.

Uansett, navn. Det er mange som lurer på om vi har funnet navn og hver eneste gang døøør jeg innvendig. Jeg HATER at vi ikke har funnet navn. Vi er ikke i nærheten en gang. Med Thea var alt så lett, det var en Thea som bodde inni der, ferdig med saken. Nå kan det være en Gorm for alt jeg vet. Skulle egentlig ønske at ungen kom ut og presenterte seg selv.

Er det menn som spør om jeg har funnet navn og jeg svarer nei, er de veldig rask med å foreslå sitt eget navn. Så gliser de så stolt over egen innsats mens de nikker i håp om at jeg skal si ja. For å si det sånn så begynner jeg å skjønne hvorfor jeg er kalt opp etter mamma. Pappa har vel foreslått det og stått og nikket som en forbanna tittentei og hun har sagt greeeit i mangel på andre forslag. Faktisk litt rart jeg er kalt opp etter henne og ikke han, kanskje jeg egentlig er en Oline og ikke en Hege?

Dere må GJERNE hjelpe til med å slenge noen navn i kommentarfeltet. Smilefjes.

Sånn ellers så har vi fått slaps som dere sikkert ser. Eller slapp snø som Thea kaller det. Som den charterturisten hun er, tok hun hatten med seg og inviterte mamma og Henning med seg til syden. På deres regning så klart, siden hun kun har to hundrelapper og en tyvekroning i lommeboka. De var tydeligvis ikke interessert i å ha med seg en rund ball for JEG fikk aldri tilbud om å være med, uansett hvor mye jeg hintet. De har vel hatt nok styr med meg på sydenturer, en gang knakk jeg en tå på en solseng og en annen gang var jeg gravid og spydde hele turen. Da var det party vettu. Jeg har også vært ungdom og dritsur. Stemning.

Fra det SEKUNDET jeg slapp Thea av hos mamma og de i går, har jeg skrevet meldinger om hva jeg har pakket og hvor det ligger. Lommene i kofferten er så grundig forklart at mamma kan finne frem til den minste truse i blinde. Ikke nok med det, hun kan vite hvilken farge det er på den hun finner. Det være seg om hun har lest meldingene så klart, for det skjer jo ikke hver måned.

Hvorfor jeg plutselig ble hønemor det vites ikke. Jeg er jo egentlig det stikk motsatte. Jeg kom for eksempel ikke på at Thea mangler sandaler før noen timer før avreise. Sandalene ble for små i August i fjor og jeg nektet å kjøpe nye bare for de to ukene som var igjen av sommeren. Så hun spratt rundt med tærne en meter ut fra sandalene og syns livet smilte.

Her er da altså bildet jeg fikk da de kom frem. Thea i de litt for store fin-skoene jeg sendte med og … ullsokker. JAU! Hønemor out.

Så, kom med noen navneforslag da!

(Ikke Dag. We killed Dag i dette innlegget. Sorry alle dere Dager der ute)

Bot og bedring

Fredag lånte jeg Volvoen til Vegard på vei til jobb. Vi skal selge den andre bilen og han har fått det for seg at den må stå i ro inne. Da jeg var kommet et stykke fikk jeg en melding fra han der det sto «det er KONTROLL! Still ned lysene!» Vegard har nemlig kjøpt lyspærer på Ebay. Kry som han var åpnet han pakken og monterte de så fornøyd på bilen. Sjokket ble stort da de for det første lyste GULT, og for det andre ikke passet helt som de skulle og lyste oppover etter ekorn istedenfor ned på veien slik man helst vil at lys skal. Men PYTT sann, han hadde spart mye penger og lyspærene skulle han ha til de ikke virket mer! Selv om gule lys er forbudt og han blender alle som kommer i mot. Mannfolk.

Jeg stilte ned lysene og svingte meg inn på busslommen slik den strenge politimannen midt i veien viste at jeg skulle. Jævla typisk at Vegard sin gnitenhet nå skal gå utover MEG tenkte jeg i det jeg skrudde ned musikken. Jeg satt og så på bilen foran og oppdaget raskt at det var promillekontroll de holdt på med. Jeg som aldri har opplevd det på mine over ti år med lappen hvinte litt av glede, helt til politimannen var ferdig med bilen foran og kom gående mot meg. Da ble jeg brått nervøs. Det var litt samme følelse som når man går ut av en butikk uten å ha kjøpt noe. Se rett fram, ikke få øyekontakt med han i kassen, ACT NORMAL så kommer alt til å gå fint. Eller vent litt, jeg har jo ikke stjelt noe..

Og med over seks mnd siden siste dram burde jeg jo være trygg nå også.

Jeg sveivde ned vinduet, eller nei Vegard har jo oppgradert til nyere Volvo, så jeg trykte faktisk på en knapp. Oh the happiness. Politimannen tittet inn og fikk øye på en gladtjukk gravid i uniform som satt og pingvinklappet. «OOOH skal jeg endelig få blåse i en sånn» sprudlet jeg. Jah, lo han. «Pust dypt inn nå» sa han og trykte apparatet i kjeften på meg. Jeg trakk pusten så godt som en gravid kan trekke pusten og blåste i vei. Puuuuu uuuuuuuuuuu uuuussssttttt tt. På slutten hadde jeg ikke mer pust og … lagde lyd. Politimannen lo litt mer, fikk et grønt biip på apparatet sitt og sa ha en fin dag på jobb mens han klappet to klapp på taket. Jeg som var en blanding av rød og grønn spant derifra.

Litt sånn her.

Sykt flaut. Tenk å lage lyd da. Heldigvis slapp jeg unna med de gule billig-lysene til Vegard og han kan atter en gang klappe seg selv på skuldrene for å ha spart penger. Helt til den dagen det faktisk er kontroll og han får bot, hvor billig er de da egentlig, Vegard??

Sånn ellers kunne gravid-appen fortelle meg at denne uken kom magen til å vokse betraktelig. Hvor ille kan det være tenkte jeg og trykte meg selv på magen da jeg la meg. Da jeg våknet … sto den rett ut. Ikke sånn høygravid-rett-ut men mye mer enn den gjorde dagen før, for da var den bare litt lubben med hint av gravid. Nå var den gravid med litt hint av lubb. Uniformbuksen passet plutselig ikke og jeg måtte feste en av Thea sine hårstrikk i bukseknappen, til hennes store fortvilelse. Kunne da for pokker skaffe mine egne strikk. «Du går jo ikke med de svarte strikkene» forsøkte jeg mens hun strengt fjernet stikken fra bukseknappen min. Men jo, det kunne faktisk hende at hun skulle det en dag!

OOOH nå kan man se at du er gravid sa de på jobb, en etter en. Jo takk sa jeg og ristet på magen som en julenisse. Noen har begynt å ta litt på den og det er det sikreste tegnet på at magen ikke bare er lubben lenger. Man plukker ikke på lubne mager, det er en kjent sak. Man KAN, men det er ikke alltid like innafor. Gravide mager derimot er litt sånn allemannseie. Jeg har selv kjent på trangen til å plukke litt på gravid-mager når jeg selv ikke har vært gravid. Bare neeeeett tafse litt. Vet ikke hva man forventer å kjenne, for det er ikke slik at babyen er høflig og hilser. Min (eller greit, vår) baby er iallefall det stikk motsatte og smetter vekk om en eller annen hånd skulle være FREKK nok til å komme innpå hans personlige space.

Så da står de der med hendene på magen min og gliser spent da.

Ah who am I fucking kidding. Jeg er tjukk!

Herregud for en forskjell. Fra nå av må alle stå rett imot meg, ikke på siden!

Jeg har forresten begynt med ukesoppdatering av graviditeten, den kan dere finne det oppe i menyen under «graviditet». Oppdaterer hver uke for de som måtte interessere seg for det. Smilefjes.

Hva feiler det oss egentlig?

Forrige uke så jeg en artikkel om en hval som hadde strandet utenfor Bergen. Med over tretti plastposer i magen hadde han kanskje ikke verdens beste dag. Han skulle strande der for å og ble rett og slett litt sur når folk gang på gang prøvde å lokke han ut i havet igjen. Kanskje han ville forsøke å si oss noe? Ikke vet jeg.

Som jeg har sagt før pleier jeg å gjøre mine små steg for å fikse verden, så neste dag pakket jeg nistepakken min i en av Thea’s hundre matbokser istedenfor en pose som jeg vanligvis pleier. En pose – hver dag. Spise, krølle, kaste. Er ikke en av de posene i hvalen min så er det bare flaks.

/Bilde fra bt.no

Jeg, som har gitt opp menneskeheten, trodde jeg var den eneste som lot dette gå innpå meg såpass at jeg faktisk gjorde noe med meg selv. «Nytter ikke at bare jeg slutter» sier folk og kaster plastposen sin ut vinduet. Nå derimot, viser det seg at hele Norge har trykt denne hvalen til sitt bryst. Han havnet på vår «trapp» og det hele ble plutselig litt virkelig. Folk går litt inn i seg selv og begynner å innse at – JO, det gjør en forskjell om jeg kutter ned på plast. Noen skal begynne med handlenett, noen butikker foreslår papirposer. Folk har tuslet langs strender og plukket opp plast, plast som alltid har vært der men som vi ikke har sett før nå. Det har blitt litt innafor å plukke med seg litt søppel og kaste det i bosset. Dessuten skjønner flere og flere at det å pante flasker ikke handler om den forbanna kronen, men om miljøet.

Vi har endelig fått øynene opp for at plast faktisk aldri forsvinner fra naturen. Alle bare seriøst? Aldri? Som i aldrialdri? Ja, som i aldri på tusen millioner år – aldri! Plastlokket på takeaway-kaffekoppen din kommer til å flyte rundt på en strand om en milliard år mens vi (og da mener jeg hele menneskeheten og alt levende – vi) ligger godt plantet i jorden. Eller sorry, i plasthaugen. For alt du vet er det forbanna lokket gravsteinen din. Eller min, jeg er ikke bedre selv.

/Bilde fra vg.no

Mennesket må være det dummeste som noen gang er oppfunnet. Gud, Buddha eller Knut som fant oss opp må snart begynne å innse at det var årets største tabbe. La det bli liv sa gud og opp dukket de to første idiotene. Ikke spis eplet, sa gud. Jo sa de og så var det i gang. Gud burde jo vært med på X-faktor han. BIIIIP kom tilbake neste år når du har finpusset på de to snøsokkene. Greit.

Vi mennesker har alltid vært idioter. Helt fra første stund har vi forsøkt å utrydde hverandre. Uggleif slo Uggurd i hodet med en klubbe. Neste dag kom fru Uggurd og skjøt Uggleif med en pil hun hadde laget selv og slik har vi hatt det gående. Det er alltid en tulling som vil erobre verden og det er alltid en million andre tullinger som blir med bare de får penger. Vi utrydder dyr, vi utrydder regnskog, vi utrydder hverandre og vi utrydder jorden. Jorden som ikke er våres en gang, vi bare bor her. Innser vi at det er en jævla dårlig idé? Tja. Har vi tenkt å stoppe? Nei. For det første er det ingen som tjener penger på det å stoppe. For det andre angår det ikke oss på den måten. Pyttsann tenker vi, siden det ikke er akkurat du og jeg som er her den dagen jorden til slutt gir opp og ikke er levelig mer.

Likevel er ikke katastrofen langt unna. I 2050 (ja du og jeg lever antagelig da, det er ikke SÅ lenge til) er det mer plast enn fisk i sjøen. Det er tøft, ha?

Ikke nok med det. Det er mikroplast i tannkremer, såper og kosmetikk. Alt som inneholder ting som begynner på Poly har mikroplast. Vi pusser tenna, spytter de blå kulene som skal gi oss HVIIIIITE tenner (for ingenting er viktigere enn det) i vasken. Det går straka vegen til havet og rett i fleisen på herr fisk, fru blåskjell og tvillingene kamskjell. De jafser det i seg og senere ved middagsbordet får vi den fænsye tannkremen vår rett i retur. Inn i magan på seg. Mikroplasten utvikler svulster i fisk. Det er ikke forsket nok på om det blir igjen i magen vår og lager svulst eller om vi bæsjer alt ut i havet igjen. Det som iallefall er sikkert er at det aldri forsvinner. Aldrialdrialdri.

Jeg lover dere, det blir fest på jorden den dagen menneskene er utryddet!! Vi får bare håpe det skjer før vi har klart å utrydde alt annet liv. Kanskje herr Trump fikser biffen i morgen? Hvem vet. Før den tid, begrens bruken av plast a. Be a good boy/girl. Vi trenger ikke bli helt greenpeace for å gjøre vårt for at det blir mindre, bruk matboks for eksempel. Pant brusboksen og resirkuler plasten. Og ikke gidd å kjøpe produkter med mikroplast, det finnes tusenvis av produkter uten.

/Bilder fra google

 

The ugly truth

Fra forrige graviditet er det mye som har forandret seg. For det første er jeg blitt eldre (haha neida) joda. Jeg var 24 år da jeg ble mamma og jeg gikk rundt og trodde at det jeg ikke kan nå, er ikke verdt å kunne. Jeg visste helt ufattelig lite i forhold til nå som jeg har rundet 30. Host.

Jeg trodde for eksempel at det lille mennesket som kom ut av meg bæsjet sommerfugler og sov hele natten. Jeg tenkte at fødsel er fint og ingenting kan gå galt der. Jordmødre vet hva de holder på med. Akkurat det reddet antagelig livet til Thea siden jeg klarte å slappe av og stole helt på de. Jeg var rolig, noe som gjorde at Thea var rolig og det ble ikke kritisk at hun (sorry gutta) satt fast i tissen i sånn en og en halv time. Det kan lett bli litt krise nemlig. Da hun endelig kom ut var jeg så mørbanket i kroppen at jeg ikke klarte å holde henne, så det første jeg gjorde var å nesten miste henne i bakken. GREAT! Alex dyttet henne opp igjen på magen der hun hang utfor som Mufasa.

Før fødsel hadde jeg lest alt av bøker og tenkte at dette har jeg dreisen på. Dette kan jeg. Jeg fulgte alt slavisk og gikk til innkjøp av et grønt energipulver som var SYKT greit å ha i følge boken. Smakte bæsj. Gikk også til innkjøp av en morgenkåpe. Aldri gått i morgenkåpe i hele mitt liv og jeg skal innrømme at jeg slet LITT mer enn gjennomsnittet med å får den til å henge classy på, slik som i film. Det sprikte både her og der og den deilige sykehustrusa med verdens største BIND var ute og sa hallo tre ganger i timen. Det var sykt varmt der det var morgenkåpe og sykt kaldt der det ikke var. Heldigvis hadde jeg spart litt hår på beina siden man den siste tiden som gravid ikke har SJANSE til å barbere noe som helst.

Så, denne gangen skal jeg ta med meg;

1: MAT

2: Klær jeg vanligvis går i (joggebukse♥)

3: Saft for faen

Neste smell i trynet var amming. INGEN i denne verden har fortalt at man ikke bare kan hekte babyen på puppen og så er det gjort. Amming er det verste jeg noen gang har gått igjennom. Ta en hammer og slå på nippelen 40 ganger i døgnet så er vi der. På sykehuset viste de meg en gang hvordan det skulle gjøres, eller rettere sagt de kritiserte hva jeg gjorde og sa at slik skal det IKKE gjøres. Okei. Da de så at det kom melk jublet de og etter det så jeg de bare når de kastet en tørr skive inn sånn tre ganger daglig. Man skal liksom ringe når man lurer på noe, men utslitt som man er vet man ikke helt hva man lurer på.

Thea hadde låst bekken etter fødselen men det var det heller ingen bok, helsesøster eller doktor som kunne fortelle meg. Det tok meg ti måneder å finne ut av og var en kiropraktor som hjalp til med. Da jeg forklarte helsesøsteren at jeg kanskje muligens slet litt med amming, fikk jeg»DU MÅ AMME ELLERS ER DU EN DÅRLIG MOR!» – blikket, etterfulgt av «Får du det ikke til kan du likså godt kaste seg selv i peisen med en gang!» Jo takk, skal tenke på det du.

Det var brystspreng, det var unge som ikke fikk tak, det var blod, det var tårer, det var svette, det var melk som (sorry gutta) fløy over alt. Det var gulp, det var mer gråt, det var ammeputer som faen meg ikke funker til NOEN VERDENS TING! Det var fett hår, lite søvn, fortvilet baby og ihjel sliten mamma.

Nå koser vi oss…

Jeg har lest en del artikler den siste tiden og har skjønt at jeg faktisk utviklet en fødseldepresjon. Det var det heller ingen som fortalte meg at kunne skje. Det er ikke så rart at det skjedde egentlig, det var mørketid, -10 ute og jeg satt i en sofa alene fra 7-17 og prøvde å få til noe som «alle andre får til».  Dessuten spiste jeg ikke siden Thea bare sov på magen min. Skulle jeg flytte henne og hente meg mat, betydde det at hun våknet og ville ha mer pupp. Hell to the no. Dessuten var det ikke deilig å bevege seg med både sydd høne (sorry gutta) og bekkenlåsning som jeg ikke visste at jeg hadde. (Det tok det jo bare seks år før jeg fant ut)

Det er jaggu mange ting de bare forventer at man finner ut av selv!

Denne gangen har jeg bestemt meg for at går det ikke – så går det ikke. Jeg skal ikke ta det som noe nederlag. Jeg skal ikke ødelegge mye av det som liksom skal være kos, med stress. For jeg har faktisk aldri stresset så mye i hele mitt liv. Det var som å ha eksamen hver forbanna dag i to måneder. Da jeg mistet melken og gikk over til morsmelkerstatning kunne jeg endelig konsentrere meg om å elske den lille snuppa litt også. Ikke bare kvi meg til hun våknet og skulle torturere puppen min. Jeg innrømte selvsagt ingenting til helsesøster og sa at ammingen gikk som det SUSTE. Hun var fornøyd og jeg slapp å kaste meg selv i peisen.

Det er kanskje å ta sorgene på forskudd å tenke slik allerede nå, men for meg hjelper det mye å forberede meg psykisk. Så får jeg heller ta det som årets seier hvis jeg og han typen i magen har tenkt å klare dette.

Verdens fineste Thea som nå skal bli storesøster ♥

Til slutt vil jeg bare få si

Gratulerer med morsdagen alle mødre!! 

Vi er helt konge, med eller uten amming!! ♥

Action Man

Da vi fortalte Thea at hun skulle bli storesøster, reagerte hun helt nonchalant. «Ja? det visste jeg jo» sa hun og tegnet videre i boken sin. Jaha sa vi og klødde oss i barten mens vi lurte på om vi hadde vært så lite diskret. Host.

«Åssen vet du det da?» spurte jeg.

«Du sa jeg skulle ønske meg en lillebror eller lillesøster da katten flyttet til Sverige» fortsatte hun.

Åja, tenkte jeg. Nå har ikke katten flyttet til Sverige akkurat, men en bondegård var så klisjé så vi improviserte.

Thea, som den hemmelighetsholderen hun er, spredte det glade budskap om at vi skulle ha baby lenge før vi faktisk var gravid. Etter en stund fikk vi litt lure blikk her og der og jeg skjønte at folk kanskje skjønte, men Vegard nektet å si noe før det var gått 12 uker. Tror han håpte på å slippe å si noe før ungen var kommet ut, men som nevnt før her på bloggen så er ikke kroppen min er ikke helt der denne gangen. Den holder like mye på hemmeligheter som Thea. Egentlig er det ikke så rart, for jeg har forsket litt på egen kropp den siste tiden (din gris). Hvis jeg legger hånden på magen og spriker med fingrene, da når tommelen ribbeina og lillefingeren når akkurat det beinet over tissen. Da sier det seg selv at med mindre han begynner å kaste ut det inventaret som allerede er i magen så har han bare en vei å vokse, og det er – utover.

(Jeg vet dere sitter og måler med hendene nå. INNRØM DET!)

En liten stund etter at vi hadde fortalt Thea at jeg var gravid, lurte hun hvor hun skulle være med henne når vi skulle føde. Skulle hun bare sitte hjemme alene og vente liksom? «Du kan være med og se på» spøkte jeg, men da fikk hun nesten hentesveis. «SE PÅ? Kommer han ikke ut RUMPA??» «Ehh, tja ca» svarte jeg og fortsatte raskt med at hun sikkert skulle være hos foreldrene til Vegard, mormor eller pappa. Alt etter som.

«Skal dere ha flere babyer?» lurte hun på like etter.

«Nei får holde med en om gangen»

«Da må dere slutte å kysse!»

«Må vi?»

«Ja, det er slik det blir babyer. Av kyssing. Derfor kysser jeg aldri!»

Jeg stirret litt på henne og lurte på om det kanskje var på tide å sette seg ned og snakke litt om blomsten og bien. Tiss i tiss, vettu. Nei for helvete tenkte jeg og løp ut på kjøkkenet mens jeg brølte POTETENE! Hun tenkte heldigvis ikke over at vi faktisk hadde pannekaker den dagen.

Ellers. Siden sist har jeg vært hundre ganger hos kiropraktor (iallefall tre) og hun er like imponert hver gang hun tar i den stive, skjeve kroppen min (les forrige innlegg her hvis du ikke henger med). Vegard har mumlet litt borte i sofaen siden han egentlig hadde førsteplassen i hele VERDEN over de som har mest vondt i skulder og rygg. Det har riktig BLØDD i ørene hans at noen profesjonelle har sagt at jeg kanskje har det vondere enn han. Tilfeldighetene hadde det at han plutselig fikk låst skulder på Torsdag (yeah right) og istedenfor å bare kaste kroppen inntil toget sitt og brøle ARRR slik han pleier, bestilte han seg en time han også.

Da jeg spurte hvordan det gikk for å bånde litt over opplevelsene, så tok han helt av. Han måtte faktisk ta RØNTGEN. Måtte jeg det? Nei. Og kiropraktoren hadde kalt han SUPERMANN siden han hadde klart å gå rundt slik. Og da han kom til neste time hadde kiropraktoren sagt EEEY IT’S ACTION MAN!! Så hvis det var noe som helst tvil, så var det fortsatt han som hadde mest vondt! Greit sa jeg og klappet han litt på skulderen. AUEE FORSIKTIG ropte han.

Jeg følte ikke så veldig med han akkurat der og da, men da han senere på dagen først fikk en parkeringsbot for så å komme hjem til et brev der det sto at han var med i 17. Mai komiteen dette året (åh plis GUD sett han i sånn kaste bløtkake-bod!!), da syns jeg faktisk litt synd i han.

Haha neida. Jeg dauet av lol.

Han så ut som denne hesten resten av dagen. Vi bare smiiil Action Man, han bare nah.

Jeg er skeiv

Det største problemet jeg hadde sist graviditet, var at babyen var stor. «Hun er litt stor» sa den ene jordmoren. «Hun tilpasser seg moren sa den andre». Begge har jeg litt lyst å slå til i dag. Hun tilpasset seg så aldeles ikke noe mor og det må jo ha sett ut som jeg ble skrelt der det kom en baby på størrelse med meg selv. Ut kom en banan og igjen lå skallet. Jeg har i ettertid lurt på hvordan i helvete det kunne gå så bra med Thea. Hun lå jo såpass lenge i fødekanalen at hun omtrent kunne snakke da hun kom ut. «Halla mutter, halla fatter. Klipper navlestrengen sjæl jeg, no probz.»

Alle De fleste skjønner at etter noe slikt så er ikke kroppen helt seg selv etterpå. Iallefall ikke innvendig. R.I.P tissen. Neida, tissen kom seg kjapt, heldigvis, så jeg slapp å kaste meg på trenden å operere den. Altså, jesuskristus hva ER som feiler folk. Operere tissen fordi de syns den ser teit ut… Hvordan SKAL den se ut må jeg få spørre? Folk!

Det som ikke kom seg kjapt etter fødsel var bekkenet og det tok meg ikke mindre enn seks ÅR å finne ut. Jeg var til kiropraktor i går nemlig. Jeg kunne plutselig ikke gå, bare vagge og tenkte GREEEIT får ta turen da. Det må liksom gå SÅ langt før man gjør noe. Litt sånn som pappa hos doktoren her en gang. Doktoren så på pappa som satt så fint på stolen sin og bare «du er ikke her så ofte du?» Så tittet han tilbake på den helt tomme journalen.

Da kiropraktoren trykte på meg i går MÅPTE hun så høyt som det går an å måpe og spurte om jeg var laget av jern. Er da vel laget av kjøtt,blod og kanskje litt mer fett enn ellers tenkte jeg, der jeg lå med trynet trykt nedi en benk. Hun kunne fortelle at bekkenet, hoften eller det greiene nederst der (se bilde), hadde vridd seg under fødsel. Så syns det tydeligvis at det var en flott stilling, why not liksom, og låste seg slik. Ikke rart siden halve sykehuset inkludert vaktmesteren LÅ oppå magen min for å få Thea ut.

Jeg har sett en «live» figur av et bekken to ganger. En gang da jordmoren skulle vise meg med en dukke hvordan babyen kom ut .. og i går. Begge gangene har jeg gulpet opp en hårball og satt den fast i halsen igjen. Kiropraktoren kunne forklare at det var såpass vridd at den ene foten min var … hold på barten … en cm kortere enn den andre. EN cm. Det er jo nesten en meter det for meg.

Jeg bare omg omg omg mens jeg skrev melding til mamma og spurte om hun hadde kastet Buffalo-skoene mine på loftet, for nå trengte jeg den ene. Neida. Joda. Neida.

Det var selve hoften/bekkenet som var såpass vridd at hele foten fulgte med opp, skjønner? Så derfor var den kortere. Etter fulgte ryggen som også sto litt skeivt og til slutt skulderen som var en cm høyere enn den andre. KULT? Dessuten er det jo LITT merkelig at jeg ikke har merket dette på seks år, så tydeligvis har jeg liten iq også. Jeg aner ikke hvorfor jeg har venner.

 

Tur i skauen. Usikker på om de egentlig hadde planer om å løpe fra meg og bare la meg bli uti der med en lapp rundt halsen. «Gies bort!» Men tror kanskje de elsker meg selv om jeg ikke er helt i lodd.

Sånn ellers for å snakke om noe HELT annet, så prøvde vi oss faktisk på ribbe i går. Jula varer helt til påske si. Iallefall til langt uti Januar. Det har seg slik at ingen av oss er særlig flinke på kjøkkenet. Vegard er storfornøyd når han har laget seg toast og jeg blir gladkristen hvis jeg får til å koke poteter skikkelig. Så i går sto vi der da, ovenfor en ribbe som til våres forsvar var langtidssteikt på forhånd. Det skulle bare være å putte den i ovnen i 25 minutter, smekk, pang, finish, og såpass skulle jo vi også klare eller hur?

MY ASS!

For å få svoren sprø skulle man sette ovnen på grill, sette ribba høyere og følge GODT med for nå gikk det kjapt før den ble svidd sa mr. google og mamma. Feil. Det tok EN time og det skjedde INGENTING. Svoren boblet litt på ene tuppen og resten reagerte ikke. Det var akkurat som om ribba hadde gitt opp på forhånd. Jula er over idioter, kom igjen i Desember.

For dere som er østlendinger er jo dette en kjent sak. Ikke deprimerte ribber i Januar, men det å få svoren sprø. Dere er liksom født til det og får det inn med morsmelka, litt sånn som nordmenn og ski. I går var vi på en måte dansker på ski. Danskene kan det jo ikke fordi landet deres er flatt ikkesant. Og vi kan ikke ribbe for vi spiser pinnekjøtt her på vestlandet. Host.

Sånn forresten så hjalp en danske meg på beina igjen etter at jeg falt i skibakken, men det vet ikke dere. Dessuten hadde det sikkert med den korte foten min å gjøre, selv om det var ti år før den tid. Men det vet dere heller ikke.

.

Pinlig øyeblikk

I dag våknet jeg av en båt. Stor båt. De renner inn her støtt og stadig med en SYKT irriterende maskin som ikke har innestemme. Det hele var egentlig innafor i dag, siden den kom brommende rett før klokken ringte. Noen ganger kommer de nemlig MIDT på natten og da det er ikke snakk om å være stille, å nei jøss på skogen, da skal alt av verktøy frem og så står de og HAMRER løs og tilber satan. Åja ops er klokken tre på natten, sårry. De er like hensynsløse som den kåte reven som brøler oppi dalen her. Fru rev har klappet sammen beina, tydeligvis, og herr rev er frustrert.

Jeg har nemlig lært hva reven sier på en film på Facebook. Høres litt ut som den lyden Ross i Friends lager når han skal vise elevene sine hva en dinosaur sier vet dere. True story. Og DET er jo musikk i øregangene om natten!!

Uansett, bare sekunder etter den fantastiske båten kom Vegard omtrent dansende inn på rommet og kastet seg oppi sengen. Han hadde jobbet natt og var tydeligvis overtrøtt eller noe. Fryktelig våken iallefall og fryktelig glad. Jeg liker ikke glade folk om morgen. Thea er alltid like glad, pluss at hun på død og liv skal spørre om ting. Jeg vet INGENTING før første kaffe om morgen og det har jeg egentlig formidlet i forskjellige tonefall, men det er glemt dagen etter. Dessuten har hun lært seg å lese og står og staver såpen HVER forbanna morgen. «La, laaa, laaannnnooooo.»

JA DET STÅR LANO I DAG OGSÅ!!!! Jeeeesus.

Hun spør generelt mye for tiden uansett når på døgnet det er. Man skulle egentlig tro at etter tre ÅR med spørsmål så var hun snart et vandrende leksikon. Men neidå.

Her en morgen i julen kom hun inn på rommet vårt. Hun hadde sett ferdig julemorgen og var sulten. Vi har lært henne klokken og at når den er halv åtte er det ok å gå ned i stuen. (Sweet I know) Hun har selv lært seg å slå på tven og hun kan allerede mer om den enn meg. Jeg sto opp og ble med ned for å lage frokost. Thea sto og maste i vei om verdens problemer som hvilken kjole en jente hadde på dans og at to stk hadde LIKE dansesko. Det var sykt jesus lissom. Jeg avbrøt neste setning og spurte om hun ikke snart hadde tenkt å kle på seg. «Åh jo» sa hun og fartet opp.

Etter et lite minutt hørte jeg et sykt høyt FNIS, et VRÆL og IIIHIHI. Thea kom spurtende ned trappen og kunne meddele at hun hadde sett Vegard NAKEN i dusjen for han hadde glemt å låste døren. Fnis. Fnisfnisfnis.

Vegard kom omsider ned og Thea ristet av latter. «Jeg så rumpen din, hohoho». «Ja det gjorde du vel» rødmet han. «Har du sett rumpen hans, mamma?» «Ja mange ganger» lo jeg. Det hele var god stemning med mobbing av Vegard, slik det skal være. Jeg ga henne tallereken med frokost og et glass juice. Hun åpnet munnen igjen og ut kom et spørsmål jeg ikke så komme i det hele tatt.

«Såeh, har du sett tissen hans da mamma?» Jeg matchet fort Vegard sin ansiktsfarge og bare «øøøø høhø, hoooost, tja, nei, eller jo jeg har vel kanskje sett den en gang». «Å Herregud, hun har sett TISSEN din Vegard. BAHAHAHAHA!!!» Hun klasket seg på låret og forsvant inn i stuen.

Og der sto vi – med hver vår kaffekopp og bare yessda, glad det er jul og at hun ikke skal i barnehagen i dag og diskutere dette.

Pung og pupp

Da vi ruslet ut av sykehuset etter ultralyden forrige uke, gikk Vegard og smilte i sine egne tanker. «Jeg skal lære han og stå på snowboard» sa han mens han glei bortover sykehuskorridoren. Jeg glodde ned på utskriftene av den lille gutten vår og tenkte på helt andre ting. Panikken bredte seg i kroppen mens jeg trykte meg selv på magen for å unnskylde jordmorens ville herjinger med ultralydapparatet. Herregud det er en gutt! Hvordan i helsike skal jeg angripe en pung?? Ikke bokstavelig talt angripe, men liksom, hæ? Det skal komme en liten fyr ut som sier «hei mamsen, skift bleie på meg a» og jeg bare pip. Jeg lærte nemlig i ung alder (kanskje da jeg eyeballet søskenbarna mine på stellebordet, sorry igjen) at en pung skal man være så SYKT forsiktig med, ellers ødelegger man de for livet. Bare man tar på de kan de omtrent falle AV i følge tantene mine. Siden den dag har jeg holdt meg unna pung. Ca. Men nå skal jeg liksom skifte bleie og håndtere en hver dag. SOS!!

Jeg har beklagd min nød til de fleste jeg har kommet over, og samtlige har fortalt at det er myyye enklere med gutter enn jenter. DET tviler jeg på av forskjellige grunner. For det første er jeg en jente (dame, whatever) så jeg vet hvordan ting skal håndteres og er godt innarbeidet i fram mot bak – strategien. Easy peasy. Jeg vet at er det rødt må det smøres, er det ikke rødt er det A-OK. Jeg har hørt rykter at gutter venter med å tisse til det SEKUNDET man har tatt av bleien. De bare free at last og slipper seg løs. Når Thea slapp seg løs var det bare å si ups og holde bleien foran. Det var liksom begrenset hvilken retning det skulle ta, det var enten rett ned eller litt ut. Når en gutt skal tisse derimot, ser jeg for meg en KATASTROFE der tiss og snurrepiperier flakser ukontrollert rundt i hele rommet i sakte kino. De klarer jo å tisse over hele do-skålen som voksne, så da må det være helt ustyrlig som baby.

Dessuten klarer de å klemstre tissen sin i dolokket, det gjenstår å skje med oss jenter. Eller herregud, hvem vet.

Nå er det ikke bare om dagen jeg svirrer rundt med merkelige tanker, om natten har jeg nemlig de mest absurde drømmer. (Absurd, herregud aldri sagt absurd i hele mitt liv. But but) Men drømmene er ikke om pung, neida, da er det helt andre ting på timeplanen. En gjengganger er at jeg allerede har fått ungen – men jeg har ikke fått det med meg. For det skjer jo veldig ofte rundt i verden ikke sant. Han bare er der plutselig. Tjenare kungen liksom.

En natt drømte jeg at vi satt ved spisebordet hjemme mens vår ufødte sønn jafset i seg et kjeks. Nam nam. Plutselig kom jeg på at babyer skal jo slettes ikke ha kjeks, de kan jo bare drikke melk de første månedene. Å herregud jeg har GLEMT å amme, tenkte jeg. Omg omg. Så spurte jeg babyen om vi ikke skulle ta å teste det derre ammegreiene. «Jo det kan vi jo alltids» sa han, og plutselig var vi i kjellerstuen til pappa. Vi la oss ned på sofaen for litt ammings, men ungen var blitt så stor at han hadde fått tenner. Ikke nok med det, han var plutselig en katt. Så der lå jeg da, med nippelen på vei inn i munnen på en katt og alt var bare greit, sett bort i fra at jeg kvidde meg noe jævlig til DE tennene. «Ikke bit da» sa jeg. «Neida» sa katten.

Ikke ett eneste sekund tenkte jeg over at dette kanskje var en drøm. Nei dette var da helt normalt, la oss drømme videre og bli enda mer svett. ALDRI har jeg tvilt mer på min egen intelligens som da jeg åpnet øynene og så i taket på soverommet med hendene klort fast på hver sin pupp. Fii fan jeg er hjernedød, mumlet jeg. Gravid og hjernedød. Løp, løp og kom aldri tilbake. 

Taco-Monday med min -heldigvis- allerede fødte datter.

Gutt eller jente?

I går kom endelig dagen som vi har ventet på i en evighet, nemlig … ultralyden. Dam dam daaaa. Tiden var inne for å se om Thea skulle bli storesøster eller storebror. Høhø hø. Da jeg først sa den setningen for å være morsom til Thea, ble hun helt sjokkert. Det var den dummeste spøken hun NOEN gang hadde hørt og jeg ble brått årets teiteste mamma. Du vet, mammahumor. Helt løk.

Haha. FNIIIS.

Når vi jeg ikke har dratt dårlige spøker, har vi løpt rundt og brølt «i dag er det fire dager og tjueto timer til ultralyd, brace yourself maddafakkassss». Og alle bare okei wtf. Vi er nemlig blitt sykt opptatt av den personen som har flyttet inn i regionen under navlen and we ain’t afraid to show it, show it, show it. Og ja, jeg sa den PERSONEN. Jeg skal ikke røpe noe enda – nemlig. Jeg er blitt en sånn hemmelighetholder ser dere. Eller forresten nei. Jeg fikk akutt tourettes i barnehagen og brølte «det er en … !!!» mens jeg sparket opp porten og slo meg på magen. Da vi kom i bilen igjen, fikk jeg kjeft av Thea. Stå der og rope sånn blant HENNES venner og omgangskrets. Herregud a mutter, hvordan skal jeg bortforklare deg egentlig!

For en måned siden var vi på «tidlig ultralyd» som det så fint heter, og for å være ærlig ante vi ikke hva det gikk ut på. Vi trodde bare vi skulle si hallais til herr eller fru i magen. Det var feil. Vi sa riktig nok hei, men det var til magesekk, urinblære, lever, nyrer, hjerne og tilogmed kjeve. Morn morn. «Såeh vet ikke kjønnet da?» pep Vegard etter et kvarter med innvoller. Joda sa mannen, det er 51% sjanse at det er en gutt. Vi lyste opp i trynet og bare jeej, før vi innså at 51% er jo bare EN prosent mer enn 50/50. Oh you sniky doktor. Vi fikk tittet to sekunder på den lille før vi ble klapset på ræven og sendt ut med en minnebrikke i hendene.

Skikkelig koselig fabrikkstemning.

Derfor var vi dritspent i går. Vi var så spent at vi ikke klarte å finne frem på sykehuset en gang. Men det trenger man egentlig ikke være spent for å ikke klare, jeg har aldri funnet frem på sykehus. Jeg er SIKKER på at samme arkitekt som lagde pyramidene har gått løs på absolutt alle sykehus. Man skal liksom ikke finne noe logikk i gangene der. Joda gå ut der og skrå til venstre, så tar du en runde rundt vaktmesteren før du kommer tilbake og går inn den døren der. Så går du helt til endes helt til du ser et glt bilde. Da går du til høyre helt til du kommer til en trapp. Den går du to trappetrinn i, før du snur deg og går hjem for da er timen din ferdig. ÅÅÅKI. Hadde jeg jobbet på sykehus hadde mange flere prosent dødd mens jeg løp rundt i frakk og skrek i gangene for jeg ikke husket hvilken vei jeg kom fra. Jeg skjønner jo nå hvorfor doktorer skriver så stygt, de må bare kaste noe ned på papiret mens de enda husker veien ut. Ellers blir det ikke hjem til middag i dag heller og kona blir sur – igjen. Eller mannen. Likestilling, no judgement osv.

Uansett. Jordmoren i dag var mye mer … jordnær, høhø KLASKE lår dere … og vi fikk glo vel og lenge på mennesket down under. «Oooh ville dere vite kjønnet?» sa hun plutselig mens hun bråstoppet apparaturet sitt. Aldri i mine levedager (hallo der ble jeg nitti år) har jeg sett noe så tydelig på ultralyd. Man kan bare sånn ca se hva ting er, og man nikker mest for å være høflig selv om det er uklart om det er en chihuahua, kongen eller et menneskebarn man ser på. Det som lyste mot oss NÅ derimot, var klart som dagen og jeg begynte å skrattle så magen disset. Det var noe der, om jeg kan få si det sånn, og han var så absolutt ikke flau over det. Viste det frem, nett som faren. SE hva jeg har som ikke du har. En ekte liten babytiss med sånn stor pung vet dere. Nå har ikke jeg studert babytisser, altså, men jeg husker søskenbarna mine sine som jeg glodde på med store øyne som seksåring. Så fniste jeg for de så skikkelig ubrukelig ut.

Sorry søskenbarn. Ilu Ilu Ilu♥

Jordmoren hadde ikke vår type humor og tok ikke bilde av tissen hans, noe som er sykt trist for herregud så artig å ha. Det skulle jeg vist frem i konfirmasjonen UTEN TVIL!

Sånn ellers kan jeg jo ta meg litt til til å forklare hva dere ser over her da, hvis jeg husker rett. På venstre bilde ligger han med haken ned mot brystet og har ene hånden opp til øret. Joda, du ser det om du legger godvilja til. Han har de lange beina sine krøllet opp og knærne ligger inntil kroppen. På det høyre bildet er det hodet, den svarte flekken er hjertet – tror jeg, og det som ser ut som bein som stikker ut av magen er navlestrengen. Dummen. Også er det noe morkake og noe styr. Såeh ja.

Vi fikk også ny termin for de som måtte interessere seg for det, 3. Juni. TI dager lenger på vei enn det vi trodde. Jeg gikk plutselig GLIPP av hele uke 18 og halve uke 19 av graviditeten. Jeg har reist i tid dere. WHAT GIVES!!

 

Jingle bells og sånn

Det er Fredag sånn ca midt i Desember og Vegard kommer løpende opp trappen hjemme. Det i seg selv er en sensasjon, men det hadde vi ikke så mye tid til å tenke over. Vegard farter inn i stuen og begynner å romstere. Etter en stund går jeg inn for å se hva han driver med, og han gjør som man ellers gjør på Fredager, henger opp mobilen sin i varmepumpen. Så kommer jeg på at det er jo faen ikke normalt og spør hva han holder på med.

«Jeg mistet telefonen i do. Den må tørke» sier han og trakker ned fra stolen. Jeg tenker litt og bare «keeey? hvordan havna den i do da?» (Jeg har jo selv mistet telefonen i do så jeg vet det er fort gjort, men saken er at jeg har misstanker til hvordan den havnet i do.) «Eh, jeg skulle ta bilde» fortsetter Vegard. Jeg smatter litt mens jeg ser på han. «Såeh skulle du ta bilde av tissen sin da, eller?» «NEHEI» roper Vegard. Jeg ser litt til på han før jeg bare «bæsjen din da? skulle du snappe bæsjen din?»

«Kaaanskje» svarer han.

Jeg ser opp på den våte telefonen og grøsser. Man trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne at når han skulle ta bilde av bæsjen sin, men mista telefonen i do, så landet jo den midt i smørøyet foråsidetsånn. Og der skulle den liksom henge da – i varmepumpen. Hey folkens kom på besøk til oss og kjenn på den nye air freshener’n vi har fått oss a. Proooomp heter lukten.

Mannfolk!

Dekorering of the pepperkakehus som vi baked helt selv. Yes i said it.

Jula forsvant like fort som den kom og jeg sitter igjen litt sånn at pyntet ikke vi det forbanna juletreet i GÅR? Nå er det ikke det at vi har gjort noe i julen. Tvert imot. Vi er av de som har gått rundt i romjulen og lurt på hvem vi er, hvilken dag det er og om det ikke snart er sosialt akseptert å gå ut i trusen. Og alt dette er UTEN å ha vært på fest en eneste dag. Eller, vi var faktisk en liten tur men det eneste som skjedde var at Vegard ble kalt tøffel av de vennene som verken har barn eller gravide kjærester, og jeg knakk en stol. Det var IKKE fordi jeg har blitt feit, det var fordi det var trangt om plassen og den stolen tydeligvis ikke tålte to. Host.

Det tok noen dager men etterhvert ble også Thea vant med late dager. Hun slo ut barten og sto ikke opp før klokken … halv åtte. I know, BEHAVE liksom. Av en eller annen grunn tror Thea at hun går glipp av noe SYKT viktig om hun ikke står i stua 06.03 SHARP. Dessuten får et ekorn aids om hun ikke slår på alle lysene i hele huset. Slik som i Alene hjemme vettu, lys på i absolutt alle rom.

Nå er naturligvis alle de her tingene pinøtts i forhold til det største som har skjedd i hele jula. Thea kan nemlig, og dette bør dere kanskje skrive ned, ENDELIG se filmer som er ……  6+. Yes i said it. Det er fest i heimen og kanelbullar i taket. Før var det «oh noes det er 6+ mamma, slå aaaav jeg er ikke gammel nok.» Jeg var jo heller litt sånn «åja x-files» på hennes alder. Bæsja riktignok i buksa men det var verdt det. Eller nei det var jo ikke det. Sov ikke på tre år. Husker mamma var helt oppgitt og lurte på hva jeg tenkte på, men jeg trodde jo det vare Derreck ikkesant. Jeg kunne ikke vite at det kom ailiens som spiste hodet av en mann.

Den eneste som virkelig har tatt den ut i jula er minien i magen. Han (jeg vet ikke om det er en han, men jeg sier han. Thea er fast bestemt på at det er en gutt og mener det er barnslig om det er en jente inni der, for herregud da, tenk om det er enda en jente og jeg skal få TO jenter på rad. Det blir for dumt. Vegard har lyst på en gutt for han har fått nok av lange hår i dusjen. Dermed sier vi han inntil den 10. Januar når det er ultralyd.)

Uansett, han henger i navlestrengen, tar spenntak fra den ene siden av magen og bouncer over til den andre siden mens han synger i came in like a wrecking ball. Tydelig fornøyd over den gode plassen inni der. Livmoren min er nemlig ikke som andre livmødre. Iallefall ikke denne gangen. Den begynte nemlig å vokse i det sekundet den oppdaget at et egg var befruktet. Jeg mener det, Vegard var ikke ferdig før livmoren bare GRAVID og este ut som en ball. Useriøst. Forrige gang merket jeg verken liv eller så noe forandring før jeg var over hallveis. Det sto «nå kan du kjenne livmoren rett under navlen hvis du trykker» og jeg bare hæ? Fikk bare en irritert tarm av hele trykkingen. Nå derimot, nå overlates ingenting til fantasien. Ligger jeg på rygg trenger man ikke TRYKKE for å se hvor livmoren begynner foråsidetsånn. Det er normal kroppsform-normal kroppsform-LIVMOR-normal kroppsform-normal kroppsform. Here I am liksom. Jo takk.

Livmor er forresten et ekkelt ord.

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Med hjartet på rette staden

Greeeeit, jeg skal begynne å blogge igjen. Smilefjes. Jeg har egentlig ikke gitt meg, jeg har bare hatt en liten kunstpause. Host. De av dere som følger meg på Instagram vet hvorfor jeg var så stille, dere andre kjipinger skal få en historie. For sånn ca en uke siden satt det en dame på et venterom hos legen. En annen dame og en jente ble akkurat ropt inn på det ene rommet, så hun fortsetter å lese bladet sitt mens hun venter på at det skal bli hennes tur. Hun blar om siden i bladet og leser litt om pepperkakehus. Skal hun bake sånt i år tro. Hun tar bladet litt nærmere for å studere. Plutselig hører hun en skarp stemme fra rommet der den andre damen og jenta gikk inn;

«øøø hva gjør hjertet ditt nede i TISSEN mamma?»

Damen gisper så hardt at siden med pepperkakehus blir blåst inn i munnen hennes. Hun tygger litt på saken før hun begynner å gråte og stormer ut. Akkurat som hun ikke hadde nok nerver så skulle hun høre DET liksom! Inne på rommet der årets merkeligste setning akkurat kom fra, ligger jeg på en benk, en jordmor leter etter en liten hjerte-lyd i magen min og Thea står med tinntallerkener og ser på. Hun vet godt at det er en liten lillesøster eller lillebror i magen og har fått med seg at vi skal lete etter ett hjerte, men det at det ikke var mitt hjerte vi lette etter i min kropp var en detalj hun ikke helt hadde fått med seg. Dessuten var det sykt merkelig at det kunne bo noen helt der nede, greit at det skulle bo noen i magen min en stund men hun hadde IKKE gitt tillatelse at den personen skulle ta seg til rette omtrent nede i tissen til muttern. Fårdaværegrenser. 

Thea studerte taket litt før hun fnyste av den merkelige «hjertelyden». Baby du liksom. Hørtes mer ut som en dinosaur etter hennes mening.

Thea og Vegard i Disneyland. For der har vi også vært siden sist. Faktisk.

Vi hadde snakket en evighet om Disneyland og bestilte lenge før vi visste at jeg skulle få boller i ovnen. Eller bolle. Holder med en. Er bare en til hver. Uken før vi skulle dra lå jeg som en ball på sofaen. Når jeg ikke lå der, var jeg på badet og ble godt kjent med do-skålen. Samtidig gikk Thea og Vegard og gledet seg til å dra. De skulle ta alle karusellene i hele verden og spise opp ALT snopet i hele Disneyland og ta bilder med alle prinsessene de fant. Faktisk. Jeg derimot funderte på hvordan jeg skulle fake min egen død for å slippe å være med.

Turen var ikke katastrofe, men den kan heller ikke kalles suksess. Hele turen var et hat-elsk forhold der den ene har lyst å ta livet av den andre bare bittelitt. Dessuten gulpet jeg i luen til en gutt og spydde nesten på Minni to ganger. Ca.

Det siste bildet, ahh SE så vi koser oss. Haha. Men resten lyser pur jo lykke fra Thea da om ikke annet.

Da vi skulle ta bilde med Ariel tisset Thea og Vegard litt på seg av begeistring. Eller kanskje bare Thea, men det var iallefall bra at NOEN nesten tisset på seg med tanke på at vi sto i kø i… hold på tupéen … TRE kvarter for å ta bilder som vi attpåtil måtte … hold på barten … betale HUNDRE kroner pr stk på vei ut. (Greit det er ikke så dyrt men likevel, Ariel burde faen meg gitt oss den der snakkende gule fisken sin for å vente SÅ lenge) Og ikke nok med det, vi hadde små-jogget opp til prinseseverden for å slippe den lange køen som var dagen før, for den var på to timer. TO timer for å ta bilder. Fiii fan.

Som dere ser var det også regn noen dager. Når jeg drar til utlandet satser jeg alltid på sol. Jeg har av en eller annen innebygd grunn tro på at det er sol alle andre plasser enn her på vestlandet. Jeg tar feil i 79% av tilfellene, men tar jeg med varme klær, støvler og paraply? Nope. Fryser jeg og blir sur? Jepp. Var det topp stemning når jeg i tillegg var litt sur siden jeg var kvalm? Njet. Var det da rart at jeg hadde lyst å DRUKNE Ariel etter tre kvarter med venting? Nøøøu. Jeg skjønner jo nå at det kanskje var der jeg burde spydd.

Når vi ikke sto i kø for en attraksjon, spiste vi mat. Å herregud så vi spiste mat. Eller drit, for mat finnes det ikke i slike parker. Det var derfor fortvilelsen sto i øynene mine da jordmoren spurte hvor mye jeg veier. Jeg tok en Ross, «I prefer not to answer that right now I’m still carrying a little holiday weight.» Men da ble jordmoren streng og sa jeg måtte svare ellers kom hun til å … veie meg. Så da begynte jeg å gråte og dro opp en snickers fra vesken som jeg jafset i vei mens jeg skrek ut kiloene.

Neida.

Kanskje.

Uansett. Gravid, kvalm, bedre nå, blir IKKE glad når noen trykker meg i magen og sier det VISER allerede. Da føler jeg meg feit. Greit det er mest baby med litt disneylandfett utenpå, men likevel. Not amused.

Den to meter høye hamsteren

For det første må jeg bare få si JESUS så flinke dere var til å komme med tips i forrige innlegg. For en respons! CONTAIN yourself, virkelig, det renner over. Kommentarfeltet bare eksploderte og jeg fikk akkurat det jeg ba om. Eller bare nei. Jævla gnipunger. Dårlig karma is on your way, bortsett fra til Tonje som faktisk kom med gode tips.

Nei daaa. Dere vet sikkert like lite om hus som det vi gjør, så dere er tilgitt. Forsåvidt. Det er verre med de byggefirmaene vi har vært innom den siste tiden som faktisk skal vite hva de snakker om, de har vist like lite interesse som en gummibjørn. «Åhh jesus KRISTUS, komme her og spørre om ting klokken ETT på en FREDAG, jeg er jo på vei hjem». Jeg møter større iver når jeg skal kjøpe sokker til 99 kroner på Cubus. Skulle tro colgatesmilet hang LITT løsere for fem millioner foråsidetsånn, men neida. Da vi var innom et nytt byggefirma i her en dag ble vi møtt av en hyggelig mann som spurte om han kunne hjelpe. «Ja har dere sokker» spurte jeg, som plutselig trodde jeg var på Cubus. Hæ? sa han. HÆ? sa jeg. Han viftet med hånden og inviterte oss med inn på kontoret sitt. «Nå skyter han oss» hvisket jeg til Vegard mens jeg dyttet han litt i siden med albuen.»VI VIL IKKE DØØ» skrek vi i det vi fikk en kaffekopp i hendene og et stol å sitte på.

Vi snakket vel og lenge med den hyggeligge mannen som både hadde tips og annet snask på lur. Endelig. I går var han med oss på tomten for å se og deretter ble han med oss hjem for å .. (nei din gris) tegne plantegninger.

Da vi kom inn i gangen hjemme, den gangen som stinker MUS, fikk jeg akutt trang til å fortelle at det ikke var noen av oss som hadde bæsjet under trappen, det var en død mus altså. Bare så DET var klart. Han syns det var nyttig info og tilføyde at man kunne bli syk dersom man tok i mus, så det var like greit at den var inni veggen så vi ikke tafset på den. Vi var enig. Vi tegnet drømmehuset og da han gikk satt vi igjen med følelsen av at kaaaanskje det kan ha blitt litt overkill. Type koster nok en milliard å bygge – overkill. Men HEY vi klarer oss uten mat en stund vi. Har litt sideflesk og en død mus å tære på.

Det viktigste for Vegard i tegneprosessen har vært å få nok bod-plass. Hamsteren i han klør på øyeeplet etter plass til alt mulig skrot. Ta her en dag for eksempel. Vi sto oppe på rommet med skrot fra gulv til tak, aka «gjesterommet». Jo velkommen, grav dere et hi for natten. «Her må vi bare kaste noe» sukket Vegard og stakk nesen sin litt lenger inn. Jeg tok en pute ned fra fjellet med ting og sa at denne kunne vi iallefall kvitte oss med, stygg som den var. Vegard sa seg enig. Vi lukket døren og var strålende fornøyd med egen innsats. Jeg la puten nede i gangen – klar for å kastes. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg skulle ha gnidd den inn med majones og kastet den på fjorden med en gang. På vei ut på kjøkkenet noen timer senere fikk jeg nemlig øye på Vegard som sto og pustet tungt over puten. Han åpnet glidelåsen, tok av «trekket» utenpå og ble vill i blikket av den fine puten som befant seg inni. «HEGE vi TRENGER ikke kaste hele puten, SE den er ganske fin inni trekket.»

Jeg ble sur, jeg skal innrømme det. Han ble enda surere når jeg hadde brølt ferdig om at puten kostet maks femti kroner, hvor han hadde bruk for den og hvor han hadde planer om å oppbevare den. Han kastet puten i bakken og marsjerte ut for å røyke. Jeg tisset på puten og gravde den ned i hagen mens jeg mumlet høylytt. Jeg har faktisk gitt han en hel kommode OG en skuff på kjøkkenet der han kan ta vare på gamle lyspærer, ledninger og annet skrot han anser som nyttig. Detfårdaværenok!! Man kan høre han pludre litt med tingene sine noen ganger. Se der er du fru lyspære. Ååå du har selskap av bilene fra Smartiesene mine ja. Og der er du også herr svømmebrille som egentlig er ødelagt men som KAN limes. Takk og LOV at hun ikke har kastet dere. ♥ ilu ilu ilu.

img_2934

syrian-hamster-4