Igår sto jeg og Alex i kjelleren og brettet sammen klær og hengte opp nye. Jada vi er ett av de kvalme parene som gjør slikt sammen. Hvorfor det vet jeg ikke, vi har bare alltid gjort det. Men å vaske de, det gjør jeg helt selv. Og det har en veldig enkel forklaring. Alex fikk slippe til vaskemaskinen en gang i 2009. Han skulle overraske meg da vettu, med å ha nyvaskede klær til jeg kom hjem. Jeg hylte da jeg så det, og det var ikke av glede. Alt var grått. Sånn ekkelt grått vet dere. Det var så grått at tilogmed gråe klær var grå.

Han må selvfølgelig, for all del, vaske sine egne klær. Men han får ikke nærme seg mine og Thea sine. Det er fy fy. Så for å innkludere han litt har det altså blitt til at vi henger de opp og bretter de, sammen. Selv om jeg bretter de en gang til etter han har brettet de. Men det vet han ikke. Bortsett fra når jeg har mensen, da vet han det. For da brøler jeg alltid SVARTE, JEG MÅ GJØRE ALT SELV OM DET SKAL BLI SKIKKELIG.

Uansett. Vi sto der og brettet. Plutselig sa Alex; når vi skal ha hund igjen sant, er vi bare nødt til å kalle han … hund. Jeg bare hund? Ja fortsatte han. Hund. Tenk deg da Hege, å stå og gaule HUND på trappen. Det hadde vært kult. HUND! HUND! Kom da hund! Jeg så litt på han, slik som jeg alltid gjør, før jeg bare hund? Da kan du like godt kalle han voff. Så kan du stå og brøle voff på trappen. VOFF VOFF! Skal likevel naboene tro vi er tilbakestående kan du jo dra den fult ut.

Og så facepalmet jeg!

Eller nei, det gjorde jeg ikke!

Neida, Alex er søt han. Han bare funderer på så ekstremt mye snodig. Skulle likt å være oppe i hodet hans en dag. Bare nett sett hva som foregår oppi der. Eller nei. Nei. Nei. Like greit å ikke vite.

Jeg lurer forresten hver dag på hvor Thea har sine store blå øyner fra. Mystisk.

Hurra!! Nå er det nyttårsaften og julaften på en gang dere. Ikke bursdag for den er litt oppskrytt etter man fyller 25. Uansett, jeg vant årets morsomste mammablogg på foreldremanualen.no. Tusen takk alle sammen. Jeg kvitrer faktisk litt av glede. Hør for dere en lystig morgenfugl. Jeg vinner nemlig ikke stort mer en Twist på bingo. Og noen ganger 25 kroner på Flaxlodd. Og det folkens er ikke noe å skrive hjem om.

Jeg syns selv jeg var UTROLIG flink til å ikke mase. En eneste gang postet jeg det. Jeg kan jo krype til korset og innrømme at jeg har stemt to ganger på meg selv da. En gang her hjemme og en gang på jobb. Men siden jeg ikke vann med bare to stemmer, har jeg ikke så dårlig samvittighet. Pia var den største konkurrenten min, og det var litt ekstra gøy å slå deg Pia siden du har vunnet to ganger før

Igjen, tusen takk. Jeg er faktisk utrolig STOLT!

For 3 måneder siden var vi til kiropraktor med Thea. Hun hylte så mye at jeg begynte å klø på øynene. Jeg gråt ikke altså. Det var ren reaksjon liksom. På støv eller noe. Akkurat som da vi tok sprøyte i 7.klasse og jeg også begynte å klø på øynene. Åh jeg fikk støv på øyet sa jeg mens jeg gnidde meg ihjel. PUFF ropte venninnen min, du GRÅTER! Nehei det gjør jeg ikke det. Jeg klør tenk. Det er en reaksjon ikke sant! Jeez.

Good times. Siden jeg har gruet meg slik til denne lenge utsatte timen, måtte faktisk mamma være med. Hvor normalt det er å ta med seg mamma for å gå til kiropraktor med datteren sin, det kan sikkert diskuteres. Men det gikk altså utrolig mye bedre denne gangen – med meg. Thea hylte like mye. Men med meg gikk det altså fint.

Grunnen til at vi går til kiropraktor, er at hun har låste hofter og bekken etter fødselen. Hun ble tatt med sugepropp og den glapp én gang før de fikk henne ut. Jada det var like deilig som det høres ut som. Derfor må hun knekkes litt på plass, så hun skal klare å gå normalt. Enn hvor skummelt det både høres ut og er.

Mormor och Thea.

Den siste tiden har jeg og Alex fundert på om vi har helse til å få en unge til. Vi hadde jo liksom planlagt en til når Thea er sånn rundt 3 år. Men hun er seriøst så slitsom om dagen at vi orker ikke tanken på en til katt engang. Hun er over ALT! Og skal ta på alt. Og skal ha alt. Og skal være med på alt. Vi har så svarte ringer rundt øynene at vi ser ut som emoer. Mangler bare hver vår lilla parykk, så har vi den komplette looken begge to.

Jeg har nevnt dette til litt folk rundtom, bare for å se om de har noen flotte oppmuntrende råd slik som; det går så fint med to, man merker ikke at de er der engang. Men det er utrolig hvor gnitne folk er med slike. Kommentaren jeg somoftest får er; HØH to unger ja, vi sov ikke på 10 ÅR vi. Også grøsser de. Jippi sier jeg, mens jeg gror enda svartere ringer rundt øynene. Thumbs up.

Jobbehelg! Jepp. Og for å være sikker, så har jeg bare hatt ettermiddag. Først mamma, så på jobb. Ordet sliten har fått en helt ny betydning denne helgen. Igår begynte jeg klokken 17. Dette BØR bare bli en fin og rolig dag tenkte jeg, mens jeg trakket inn på toget mitt. Jeg gjorde meg klar, gikk ut og DER ramlet det inn to fulle busser med folk som hadde vært på NM. Den ene fullere en den andre.

Jeg har en del erfaring med fulle tullinger. Og spesielt fulle gutter i 18 – 20 års alderen av en eller annen grunn. Man må bare snakke til de som om de er komplett hjernedød. Jeg snakker med en lystig tone, og vil de se på lommelykten min, så lar jeg de se. Bokstavelig talt lommelykt altså, ikke et kodeord for andre ting. Vi har nemlig lommelykt på jobb, med TRE hele farger. Og den er alltid en hit blant fulle folk. Da har de noe å gjøre på mens jeg klipper billetten deres.

Da jeg var ferdig med billettkontrollen, stoppet vi på en stasjon. Folk gikk av, folk gikk på. Jeg gjorde meg klar til avgang, plutselig så jeg en stråle komme ut den ene døren. Neeei tenkte jeg mens jeg gikk bakover. Plis vær en som tømmer en vannflanske, plis vær en som tømmer en vannflaske. Ikke det nei.

NEI ropte jeg. Hva pokker er det du GJØR på? Gutten med strålen bare – jeg tisser. Åja du gjør det du. Jeg SER jo det da. Ja han måtte bare så FRYKTELIG altså og klarte ikke holde seg. Plutselig kom tre av kompisene hans. Vi må også tisse sa de i kor. NEI brølte jeg, det er toalett på toget, jeg skal følge dere etterpå. Er du ferdig å tisse snart så vi kan kjøre eller? Han bare – ja snart ferdig Men ikke se da. JO lo jeg. Når du står her og forsinker toget slik, så skal jeg jaggu meg LOVE deg at jeg skal se.

Han ble ferdig og jeg fikk fulgt resten av ape-flokken på do.

Da vi kom frem hadde en av de selvfølgelig mistet mobilen sin. Åh kan ikke du ringe til den spurte de. Hva heter du egentlig? – Hege sa jeg. Åh Hege kan ikke du ringe til mobilen min? Nei jeg har ikke mobilen min her, løy jeg. Ikke faen om jeg hadde planer om å bli oppringt av de resten av kvelden. Såh Hege, er du mye her i Bergen eller? Jeg bare nei. Går du mye på byen Hege? Jeg bare nei. Kan vi få nummeret ditt Hege? Jeg bare nei.

Så, kunne vi tenke oss å bli konduktør eller??

Det var den lampen jeg kjøpte på IKEA jeg skulle snakke mer om ja. En flott sak til 269 kroner som endelig ble den utvalgte til å lyse opp vårt kjøkkenbord. Vi har sett på lamper siden vi flyttet inn for ett år siden. Eller nei vi har igrunn ikke det. Vi har sett på hullet i taket siden det. Akkurat som vi har sett på ledningen som henger over speilet på badet. Ikke lampe der heller med andre ord. Det får vi ta til neste år.

Uansett. Jeg kjøpte lampen og kom stolt som en hane hjem til Alex med den. Du skrur den opp du, så stikker jeg på trim med Thea sa jeg, og stakk. Da jeg kom hjem, var huset TOTALT svart og Alex sto og bannet på en stol. SÅNN brølte han. Drar du opp sikringen, Hege? Livredd som jeg er for alt med strøm, slet jeg den opp og gikk spent inn igjen. Lampen i vinduet funket ikke, lampen i stuen var det et svaaaakt lys fra og kjøkkenlampen … var svart.

Ikke for å pirke sa jeg, men jeg tror du har gjort noe feil her. Nei jeg har jo ikke det ropte Alex. Jeg har jo gjort det slik jeg trodde det skulle være. Jeg så litt på han før jeg bare – TRODDE? Står du der og sier at du kødder med elektrisitet? Skal du ta livet av oss eller? Du kan jo like godt bare kjøre med oss på feil side i veien, krasje og for å så si at du TRODDE du var på rett side. Alex ble litt stille før han bare; dette her Hege, det er faktisk ikke det samme som å kjøre bil.

Jeg mener det. Kaldt omslag.

Etter et par telefoner kom han frem til at han faktisk hadde koblet ørlitegranne feil. Du vil ikke si. Han fikk koblet det rett og vi fikk et flott lys på kjøkkenet. Endelig. Nå er det faktisk rå og SE hva man har på skiven. Har jo vært overraskelsepakke hver eneste morgen nå. Hva smurte jeg på skiven min tro … salam … nei vent … smatt smatt … Vossafåååår.

Thea feiret lampen med sitt aller første spis-helt-selv-med-skje måltid. Pølse og potetstappe.

Det siste døgnet mitt har vært ganske innholdsrik, om jeg så skal si det selv. Eller det kommer kanskje an på øyet som ser, men for en helt vanlig mamma fra bygda har den vært det.

Det begynte med at jeg og en venninne på IKEA igår, sammen med alle andre mødre i permisjon. Nå er verken jeg eller hun i permisjon lenger, men med hver vår unge var det faktisk ingen som misstenkte oss. Det var nesten som vi var en av de, selv om vi ikke ammet rundt om i utstillingmøblene. Jeg kom hjem igjen med en lampe til kjøkkenet (som jeg skal fortelle mer om en annen gang) og ufattelig mye nips. Eller husfyll som andre kaller det.

Denne hatten kjøpte jeg ikke, til Thea’s glede.

Igår kveld fikk vi besøk av en grå pus. Den spratt inn dørene mens jeg drev og solgte 85 mm objektivet mitt til en mann. Katten hoppet rett opp i sofaen, pusset seg, purret litt og sovnet. Jeg så på Alex og han så på meg. Pusen oppførte seg som om han alltid hadde bodd der. Ingen av oss hadde hjerte til å bare kaste han ut igjen, så pusen sov helt til i dag tidlig. Da dro han ut igjen og vi har ikke sett han siden. Skikkelig snodig.

Det spennende døgnet mitt stoppet ikke der. Niks. For jeg dro på jobb idag. Jobb i seg selv er jo ikke sånn superspennende. MEN. Det var åpning av ski NM på Voss. Da jeg kom dit, hadde de akkurat fyrt opp fyrverkeri og stemningen var stor sett fin. Sliten som jeg var, dro jeg meg ned til bilen min og GJETT hvem som spaserte rett forbi meg da?

Neeei ikke kongen. Han var på Voss han også, men etter jeg dro “førstemann på månen” vitsen (hans måne altså) sist vi møttes, holder han seg borte fra meg. Jeg “møtte” han på 100 års jubileet til Bergensbanen nemlig. Han satt noen rader bak meg og jeg snakket litt for høyt om månevitser. La oss skylde på gratis champagne. Ett glass. Ingen tar ett glass når det står tusen der. ANYHOW. Petter Northug gikk forbi meg. Ikke så forbanna stort kanskje, han er jo en blei, men han lusker ikke rundt jobben min hver dag liksom. Ikke kongen heller.

Åh herregud, det er noe. Min konstante trang til å kommentere folk sin slafsing, knasking, slurping og høylytte pusting er faktisk en diagnose. Og den har et navn … Misophonia. Riktignok har jeg litt mild form av den da. De verste går ikke ut av huset, også kaster de ting. Jeg kaster ikke ting.

Det som står om Misophonia, er at de fleste kan irritere seg over lyder som gjenntar seg, men en med Misophonia blir fylt med raseri og kan eksplodere av lydene. Og det gjør jeg. Jeg hater forkjølte folk og alle ekle lyder de lager, tette neser, folk som puster høyt og folk som absolutt må puste UT resten av luften etter en setning. GAAAH! Jeg kan for eksempel klikke i vinkel av at Alex puster høyt. Greit, han puster unormalt høyt og snorker selv om han er våken, men man skal jo ikke få lyst til å kvele han av den grunn.

Jeg går ikke rundt med draps tanker altså. Bare så det er sagt. Men jeg blir skikkelig rasende av små fille-lyder. Slike lyder som faktisk er helt normale. Slike lyder alle hører, men ikke tenker noe videre over. De BRØLER ikke plutselig ut, slik som jeg gjør. Sitter jeg i et rom der noen er forkjølet og surkler, må jeg ut. Puster folk litt høyt, må jeg ut. Hvis ikke jeg går ut, er jeg nødt til å si noe. Og jeg tror ikke det er så innmari godt mottatt om jeg plutselig brøler PUST LAVERE!!!! til en vilt fremmed.

Folk som er tett i nesen er uutholdelig. Jeg får lyst å kneble de for så å sprute nesespray i hele trynet deres. Jeg får iallefall trang til å si “er du forkjølet” slik at de forhåpentligvis knuser frem sprayen selv. Har noen en pipelyd i nesen, må jeg sitte å klakke tenner for å tenke på noe annet. Eller som sagt – gå ut. Og er du en som puster ut resten av luften etter en setning, er det en grunn til at vi ikke er venner for å si det slik. Er dette ungen dinhhhhhhhhh? Jesus altså, du MÅ ikke tømme lungene dine hver gang.

Og bare for å si det, ingen av dere venner/venninner som jeg henger med irriterer meg altså. Jeg føler kanskje alle i hele verden kommer til å tenke over hvor høyt de puster neste gang vi er sammen. Men tro meg, dere får en knyttneve lenge før dere kommer på det. NeiDA. Men hvis jeg plutselig må hjem, vet dere hvorfor. hehe.

Tenkte jeg skulle komme med et lite kveldsmat / lunch tips. Nemlig matmuffins. Dere bare matmuffins? Og jeg bare ja, matmuffins. Slike som de alltid spiser på film vet dere. Jeg og Alex er ganske så mat-lei. Derfor finner vi på mye rart å lage, slik at vi ikke skal bli det lenger. Men det fungerer bare sånn helt okay, for tilslutt blir vi lei av å lage ting også.

Uansett, dødslette matmuffins. Du trenger:

4 dl Fullkorn-hvetemel eller vanlig hvetemel
1 dl Havregryn
1/2 teskje salt
2 1/2 teskje bakepulver
50g smør
2 dl melk
1 egg

Jeg har ost og skinke i mine, men man kan ha alt mulig. Salami og ost hadde jeg en gang, det var også godt.

Også putter du røren i muffinsformer eller i et muffinsbrett og steker på 225 grader i et kvarter.

…

Nå tenker dere sikkert at jeg skal knuse i bordet DET resultatet. Skikkelig Bree Van De Kamp aktig, men nei. Det er nok ekte litloo vare, altså litt svidd utenpå og en anelse rå inni. Men likevel skikkelig gode altså. Absolutt verdt å prøve slike matmuffins. De er aller best den dagen de er laget. Dagen etter er de litt stiv. Men – igjen, det kan jo ha noe med mine kokke kunnskaper å gjøre.

…

MmmMMmmMMMMmmm!

Noen av dere har fulgt bloggen helt siden jeg hadde en kjempestor flokk og bodde i pensjonistville. Og noen av dere har lurt på hva jeg har igjen av denne flokken, og det kan jeg jo fortelle. Jeg har en pus. En kar som jeg har hatt siden jeg var 18 år. Tiger heter han. Og han er svart. Han er bittelitt blue siden han heter Tiger og er svart, men han har klart seg så langt i livet. Grunnen til at han heter Tiger, er at han hadde striper når han var kattunge. Og det er pokker meg ikke min feil at han skulle ombestemme seg og gro ut helt svart pels.

Så han har ikke striper nå lenger, altså. Tiger er en katt som har måttet pakke halen sin og flytte hele … ÅTTE ganger. Joda. Så at han er litt sånn skadd i hodet sitt er ikke så rart. Ellers er han er en snill kar som stjeler mat fra Thea og alle andre som er så teit og ikke følger med. Han er forresten også en “suttekatt”. Det betyr at han ble tatt litt for tidlig fra mammaen sin og kompenserer det med å sutte på en bamse. Gjort det i snart 8 år. Mandig.

Jeg har også to kaniner, Snipp og Snapp. For tiden bor de inne i et bur i kjelleren og er litt små furtne for det. De hadde STORT ute-bur før, men så fant jo naturen ut at den skulle klikke helt og vanne oss. Da ble det litt uhyggelig å være ute-kanin. Så da flyttet jeg de inn. Men de er ikke så ufattelig takknemlig for det at det gjør noe.

Der. Noe annet dere lurer på eller? Jeg lurer på en ting. Og det er når Thea skal få tenner. Babyer som ble født igår får jo faen meg tenner og der sitter hun. Ikke det at det plager henne noe særlig. Hun klarer seg utmerket uten. Gommene hennes har gradvis utviklet seg fra å være slappfiser, til mandige stål-gommer. Hun tygger seg gjennom det meste. Jeg føler ikke det er så normalt at en uten tenner kan ta en bit av en kavring, men det kan hun.

Siden gommene er av stål, har jeg kjøpt Dentinox. Det skal visst myke de opp sies det og da klarer kanskje en stakkar tann å grave seg opp. Mr. Google sier at Dentinox er farlig, men jeg syns Mr. Google klager litt mye, så jeg tror ikke jeg orker å høre på han.

FORRESTEN! Søskenbarnet mitt sin klasse er med i en konkurranse der de kan vinne klassetur til Roma. Aldri feil å vinne ting. Jeg har lovet å poste det på bloggen i snart en uke. Men jeg er jo litt glemsk. Uansett, hun blir superduper glad om dere vil stemme litt HER.

For en tid tilbake skrev jeg om Sing Sang kortene vi fikk i posten. På den tid ante igrunn ikke Thea hva de var for noe, bare at de hadde fine bilder og var fantastiske å tygge på. NÅ derimot, vet hun. Nå er vi fint nødt til å synge hver eneste dag, om vi vil eller ikke. Thea aker seg bort til skapet der kortene er og brøler “denna”, mens hun slår hardt på glassdøren.

Bildene er fra idag, og vi hadde akkurat stått opp. Klokken var tidlig, men synging før morgenkaffen syns Thea er helt okay. Det gjør absolutt ingenting mener hun. Derfor ligger Alex som en deig på gulvet og synger. Hvor alle krøllene til Thea ble av denne morgenen, det vet jeg faktisk ikke. De ligger kanskje igjen under puten.

Etter en synge økt, ligger alle kortene strødd på hele gulvet. Thea er ikke så nøye på å synge ferdig sangene nemlig. Vi får ett kort og synger en setning, før hun konfiskerer kortet og gir oss ett nytt. Kommer det en sang hun liker ekstra godt, danser hun frem og tilbake mens hun gliser bredt. Og da må hun helst se litt på bildet også. Det er viktig.

Alex kan fortsatt ikke en eneste melodi på sangene. Han bare ramser opp ord, så må jeg minne han på melodien før han synger lystig videre. Jeg kan faktisk sykt mange barnesanger har jeg merket. Sikkert fordi jeg har en litt synge-glad tante. Hun synger stor sett alltid. På jobb, i bilen, på butikken, hvor som helst. Også danser hun. Også har hun musikalske barn.

Dessuten hørte jeg en del på kassetter som liten. Min aller første kassett var Halvdan Sivertsen. Jeg hadde også Vestlandsfanden. Ikke rart jeg er litt miljøskadd. Og egentlig ikke så rart at jeg fortsatt sier “spoler du” når jeg mener Alex skal skifte sang. Men han skjønner ikke det, så han spoler midt ut i sangen. Mannfolk.

Kino … det er ikke for slitne mammaer. Nei det er det ikke. Herregud så mye man kan henge seg opp i når man er litt sånn irritabel fra før. For det første folkens. MÅÅ vi gå med håret i sånn dutt midt oppå hodet når vi skal på kino? Sånn seriøst, jeg blir jo høy og irriterende på kino om jeg skulle knust til med en dutt. Eller nei. Jeg kunne hatt en flosshatt på hodet OG sittet på sånn barnesete, og likevel hadde dere sett absolutt hele skjermen.

Men uansett. Dutt = nei. Nei til dutt. Jeg klipper dutten din av med hekksaks neste gang!

Jeg hadde egentlig ikke lyst å dra på kino. Men Alex hadde superduper lyst, så jeg gikk for hans skyld. I teorien hadde vi kjempe gode plasser. Helt i midten. I midten av raden og i midten av salen. Vi så Mission Impossible 4. En ufattelig spennende film, helt til du med den forbanna dutten satt deg litt høyere slik at jeg akkurat ikke fikk se den nervepirrende slutten.

Ikke det at jeg fikk med meg noe særlig av innholdet heller, for jenten/gutten/whatever som satt på siden av meg, knuste opp en ostepop pose etter fem minutter. Jeg tror faen meg det finnes en regel en eller annen plass der det står ingen ostepop på kino. Man kan iallefall tenke seg til den regelen. Ostepop lukter mannskit. Man kan like godt ta med seg en pose hundebæsj. Ostepop er godt altså, men hjemme i sofaen. For seg selv.

Alex … show them what I mean!

Da jeg kom hjem igår, hadde Alex montert er par barnesikringer på kjøkkenet. Han og Thea var på IKEA Onsdag nemlig og shoppet slike nødvendige ting. Jeg kan åpent forestille meg synet av han som eneste mann blant millioner av mødre i permisjon. For det er en kjent sak at IKEA er fulle av de.

Det er billig å sende Alex på IKEA. Han tok med seg barnesikringene, en pakke skåler til Thea og kom seg ut. Jeg hadde jo gått der i timevis og brukt hele lønnen min. Som by the way ikke er noe å skryte av når man jobber 60%. Uansett. Alex hadde montert 3 stk, før han syns det ble kjedelig og satte skrumaskinen på kjøkkenbenken. Da jeg kom hjem og skulle drikke litt, sto han og trippet spent for å se om jeg klarte å åpne skapdørene. Og det klarte jeg jo.

Hallo? KLARTE du det med en eneste gang måpte han. Jeg bare ja? Jeg har jo øvd meg hos venninner selvfølgelig, men det trengte ikke han vite. Fikk du de ikke opp du da, spurte jeg. Han bare nei, jeg har allerede knekt to stk. – Hvordan i svarte klarte du det? Du så da vel hvordan de fungerte da du monterte de vel? Men han gjorde ikke det.

Og her snørrer vi fortsatt som dere sikkert ser.

Ellers så var jeg på step i går. Å her-re-gud sier jeg bare. Jeg er ikke kjent for å ha verdens beste koordinasjon. Eller rytme. Så på et punkt hadde jeg snudd meg mot alle de andre på stepen min. Det var flaut. Så jeg bare HA HA HAHHAAA før jeg snudde meg igjen. På slutten var jeg så utslitt at jeg svettet på skuldrene! Jeg har aldri svettet på skuldrene før. Jeg har aldri visst at vi hadde svettekjertler på skuldrene engang. Men tydeligvis.

Alex trente her hjemme – SA han. Jeg tviler. Greit han sto i treningstøy i stuen da jeg kom, med en sjokolade i hånden. Men jeg tviler likevel. Tipper han kastet treningstøyet på seg og spilte Playstation i de.

Da var jeg forhåpentligvis ferdig med å stå opp før klokken 5 på en stund. Har jobbet tidlig i tre dager på rad. Man skulle kanskje tro at jeg savnet Thea noe sinnssykt, siden jeg har sett henne sånn to timer hver dag. Og joda, jeg har jo det. Men idag da jeg sluttet klokken 1, satt jeg på pauserommet sammen med folk jeg jobber med i over en time. Rett og slett for å slappe av (og manne meg opp) til å gå hjem og være klatrestativ.

Da jeg kom hjem, sto Thea og Alex i vinduet og vinket velkommen hjem. Jeg følte meg som en jagerpilot som akkurat hadde kommet i fra krig. Stolt, skitten og trøtt. Jeg så Thea peke på meg. Hun smilte og vinket. Jeg kunne se leppene hennes si . . . . pappa. Heartbreak!

Ikke sikkert dere ser det, men her er jeg altså skikkelig trøtt. Vi snakker koma.

Alex har som sagt vært hjemme med Thea de her dagene. Hver kveld har han spurt;  når kommer du imorgen min lille due? – Nei sånn ca 3 svarer jeg. NØYAKTIG klokken 3 ringer han og lurer på når jeg kommer. Og om det er greit at vi har wienerpølser til middag. Seriøst. Jeg kommer ikke til å ha sjanse når Thea vokser opp og skal mase i kor med Alex om wienerpølser.

Forresten! Skal jeg fortelle dere noe utrolig surrealistisk? Første gangen jeg bruker det ordet sånn btw. Vet ikke HELT på stående fot hva det betyr, men føler iallefall dette er innenfor kategorien.

Dere har kanskje hørt om den Norske damen og hennes 9 mnd gamle baby som ble drept i huset sitt i Sverige? Jeg har jo oversikt over hva som blir googlet for å komme hit. Igår var det sykt mange treff på hennes navn og jeg skjønte ikke hvorfor. Derfor googlet jeg det selv, og hun har faktisk kommentert her på bloggen min. På Theas utvikling i menyen over her kan dere se det. Jeg skvatt skikkelig. Hun kommenterer om datteren sin og hennes utvikling, og nå er begge død. Ekkelt.

Skal jeg si dere noe? Fakta på bordet? Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv. Helt sant, ti kniver i hjertet. Når man bor i en bitteliten bygd som meg, trenger man nemlig ikke date. Man plukker med seg naboen og går på piknik, i håp om at personen ikke er et søskenbarn.

Jeg og Alex har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Han gikk i klasse A, jeg gikk i B. Da vi var 16 klinte vi for første gang på en fest, for så å ikke snakke til hverandre på ca to år. Klein stemning med andre ord. Eller sannheten var vel at jeg akkurat hadde vært sammen med en god kompis av han. Er det liten bygd så er det liten bygd. Da kan ikke bros before hoes regelen gjelde. Da forblir alle jomfruer.

De mennene som ikke har funnet kjærleiken i nabodama, de sitter stor sett i sofaene sine og klør seg på pungen. De venter på at damene bare skal ramle inn døren en vakker Onsdags ettermiddag. I helgene er det “pølsefest” der de samles for å drikke øl og se på porno. Og vente på damer. Eller “høner” som det kalles her. Eventuelt sild. Noen ganger kommer det en eller to. Men de er som oftest 16 og bare ute etter gratis øl. Kanskje litt klinings og rub-rub som takk for ølen.

Jeg har egentlig aldri skjønt poenget med å sitte i sin egen stue og vente. Hva skjedde med å gå på byn? Eller de gjør jo det også da. Men da går de på plasser der bare folk fra bygden samles. Kanskje en ti tolv stykk fra nabobygden som de ikke liker og får akutt trang til å slåss med.

Egentlig skulle dette være et innlegg om meg og Alex da. Ikke single menn. Jeg ville liksom frem til at vi kommer fra denne lille bygden begge to og har kjent hverandre i evigheter. Eller nei, det skulle handle om dating. At jeg og Alex aldri datet. Vi klinte en gang til på fest syv år senere, for så å finne ut at joda, her var det god stemning. Kjærester? Okay.

Og så skulle jeg si at jeg er superduper glad i Alex. Selv om huset ser ut som en forbanna svinesti denne uken jeg er på jobb. Mannfolk.

Jeg blir vanligvis ikke bitt av basiller. Bortsett fra sånne basiller man blir syk av, de biter noen ganger. Men det er ikke de jeg mener nå. Jeg hadde morgen-toget her en dag. Jeg kom inn i kupeen og så absolutt ALLE sitte med mobilene sine. Uten å tenke så mye over hvorfor, begynte jeg å klippe billetter. Det skulle jo være lettere sagt en gjort. En etter en måtte jeg nærmest riste billetten ut av.

Etter en nærmere titt, så jeg at alle spilte … wordfeud. PØH snøvlet jeg, før jeg ristet meg videre i mengden. Etter mye tenking, lastet jeg det helt spontant ned igår ettermiddag. Å he-re-gud. For å ikke være helt geek, fikk jeg Alex til å laste det ned også. Og der satt vi, en Søndagskveld i hver vår sofakrok og spilte wordfeud – mot hverandre.

Alex: S … s … sp … spe … speedo. Hva er egentlig speedo?

Jeg: Det er noe som burde vært forbudt!

Alex: Oj 50 poeng for ett ord!

Og slik satt vi da. Etter en stund fant jeg ut at HEY, kanskje de som leser bloggen min spiller dette fantastiske spillet. Og det gjorde dere ja. I begynnelsen hadde jeg en intens trang til å ikke la folk vente på at jeg valgte ord. Frøken hyggelig kom frem igjen. Så jeg knuste inn ord etter ord, uten å tenke på poeng. Hva skjedde? Alle EIDE meg med sånn 300 – 23. Men sånn serr, hvis jeg bare konsentrerer meg sant, så TAPER dere!! Bare vent.

Bildet har ikke så sykt mye med wordfeud og gjøre. Og ikke har jeg lov å legge ut slike bilder der Alex har “inne i huset sveis” heller. Men ikke se på sveisen. Glem at jeg sa det. Se på stemningen. Den er søt.

Ellers dere, så sov Thea på EGET rom inatt. Med Alex snorkesson som roomie selvfølgelig. Hurra tenkte jeg, nå skal jeg sove som en stein uten å våkne av snorking, gråting, hosting, surkling og babling. Jeg skal soooove. SOOOOVE! Tror dere jeg sov? Nop. Jeg våknet hver eneste time og lurte på hvorfor Thea ikke pustet. En gang ropte jeg THEA slik at både hun og snorkeleif våknet på rommet ved siden av.

Harde tider. Harde tider.