Okay nå tisset jeg litt på meg av glede. Jeg har FÅTT TIL DESIGNET! Takket være verdens søteste Linda. Jeg satt kjempelenge og stresset med det ekle designet. For jeg er nemlig så dum på data som et marsvin. Uhelbredelig dum. Men idag altså, 30 September, på min egen navnedag, fikk jeg til et design.

Eller det vil si … dere som bruker Internett Eksplorer … bytt nettleser! For der designet bare rot. Noen som vet hva jeg skal gjøre der?? Åh nå vart jeg ikke SÅ glad lenger kjenner jeg. Å herregud dette kommer til å ta nattesøvnen min!!

Nei uff, jeg får snakke om noe annet. Idag lærte Thea seg å si nei. Hun skulle så absolutt pille på kaktusen i vinduskarmen. Påskekaktusen min. Mitt eksperiment. Den skal få blomster til påske og jeg skal se om jeg får det til. For absolutt alle planter som planlegger blomster bare ser dumt på meg og dør. Vet ikke hva jeg gjør galt. Noen dør for de får for lite vann. Noen dør for de får for mye vann. Noen dør for de får sol på seg og andre dør fordi de bare gir opp livet.

Mormor kom en dag og var rystet over at jeg hadde noen plastblomster. Så tittet hun på de “levende” blomstrene mine. Og når hun gikk var hun ganske fornøyd at jeg hadde plastblomster likevel. Siden jeg er plante-torturist. Jeg måtte bare huske å ikke vanne de. Det var ikke nødvendig. Skal bare se jeg dreper de falske også.

Uansett. Thea skulle pille. Neeeei sa jeg litt strengt. Hun glodde på meg, så på Alex og så sa hun neeee? – Neeeei sa jeg igjen. Så flekte hun til seg fingeren sin i lynets hastighet og så superskyldig ut. Du kunne se tankene rase gjennom hodet hennes og du kunne se hennes ondskapsfulle plan mot den stakkars kaktusen.

Herregud, slik ser det ut når jeg skal prøve meg på design selv. Jada. Men det ordner seg nok, med litt banning og steiking. Eller nei det gjør sikkert ikke det. Ikke kan jeg en eneste kode og ikke har jeg tid til slikt tull. Thea har nemlig begynt å klatre oppetter føttene våres om vi ikke gir henne oppmerksomhet. Sånn som kattunger gjør når de vil ha mat. Så gauler hun mamamamamama.

Vet dere forresten hva jeg lærte igår? Jeg var på butikken og der var det pensjonister. Som ville snakke med meg … ? Jeg snakket igjen jeg. Plutselig begynte hun ene (sjokkerende nok) å snakke om været. Så fortalte hun meg at i år er det ikke vanlige flotte høstfarger. Fordi at i år … er trærne angrepet av sopp. Så vi var SNYTT for den fine høsten i år. Uff, ja det er helt forferdelig sa jeg. Så sa jeg at vinteren sikkert kom snart, da gikk hun.

Kjenner jeg ikke er helt DER på å snakke med pensjonister. De har jo torturert meg i alle år. Er helt nytt for meg at de kan være hyggelige. Thea, hun ELSKER gamle mennesker hun. Sikkert fordi hun har hele 4 oldemødre og 3 oldefedre. Hun vet ikke helt forskjellen på de, og de vanlige gamle menneskene, så da er det best å bare smile til alle syns hun. Slik at hun får arven sin.

I det siste har jeg mobbet Alex litt for ting han ikke kan. Slikt må til. Men det er egentlig for å skjule ting jeg ikke kan. Dere gjetter det aldri hva det er. Jeg kan ikke … hold på barten … ta dynetrekk på dynen Jepp det er HELT sant. Jeg klarer Thea sin, for dynen hennes er omtrent på samme størrelse som en pute.

Men de svære monsterdynene som vi sover i? Nop! Alex tvinger meg til å prøve hver eneste gang, men det ender bare i at jeg knuser den helsikes dynen i bakken, mens jeg brøler MØKK og stormer ut. Det er alltid et helvetes hjørne som aldri skal bli der jeg legger det. Jeg ligger med HELE meg inne i dynen og banner. Og Alex står og ler.

Mamma har forsøkt i alle år å lære meg det. Det lå sengklær på sengen min på Søndager. Noen ganger sloss jeg med dynen, andre ganger stappet jeg den inni som en ball, la meg i fosterstilling i sengen og følte meg u-elsket. Dagen etter hadde mamma fikset dynen når hun redde opp. – I god tro om at den hadde blitt slik over natten og at den flinke lille jenten hennes faktisk KUNNE legge på sengen.

Pappa derimot … fikset aldri dynen dagen etter. Så der måtte jeg fint sloss med helt til den så helt okå ut. Mest fordi at om han hjalp meg … så den helt okå ut da også.

Å herregud. Fredag begynte Thea å ake seg fremover på rumpen, og nå sitter hun ikke i ro et sekund. Hun er absolutt over ALT! Jeg tenkte at problemet kom til å komme litt gradvis, ikke at hun skulle få superpowers over natten. Så Fredagen gikk til å løpe etter henne og rydde bort ting jeg ikke ANTE at jeg hadde. Faktisk masse rart som kan være babyfeller. Inatt for eksempel, drømte jeg at hun satte en kjøleskapmagnet i halsen.

Jeg er selvfølgelig lur, så jeg har plassert leker rundt i huset nå. Inne i tv-benken, under bordet, i vinduskarmen og over alt. Thea tror hun har funnet noe spennende og ulovlig, og er storfornøyd. Hun gaper faktisk i begeistring når hun finner noe.

Det dukket opp forskjellige problemer når hun lærte å komme seg rundt. Ta dusjing for eksempel. Før, satt hun akkurat på det punktet jeg satte henne. Nå … nei. Lørdag når jeg skulle dusje, pilte hun bort til do-kosten i det sekundet jeg hadde tatt sjampo i håret.

Hva er det med unger og ekle ting egentlig? Hun kan klappe katten HVOR som helst liksom, men nei. Vi må stappe fingeren i rumpen på han.

Ellers! Så var faktisk jeg og Alex på kino igår. En liten mamma og pappa helt-alene dag. Vi så Hodejegerne. Vi hadde litt sånn “okay, sikkert gøy denne” holdning. Og den holdningen ble ikke bedre da absolutt alle i salen var folk på 50+ som hadde med seg FRUKT til snacks. Men det var faktisk den beste filmen vi har sett på lenge. Utrolig spennende og absolutt ikke sånn vanlig Norsk. Anbefales.

Idag har jeg gjort ting jeg absolutt ikke kan. Men så viste det seg at jeg ikke var så verst til det allikevel. Jeg har bakt ostehorn. YAY! Jeg sto og glodde litt på oppskriften en stund. Først skulle deigen heve i tre kvarter, så skulle den faen meg heve i tre kvarter til. Jeg bare nei. DET har ikke jeg tid til. Eller tålmodighet til. Ikke Thea heller.

Så da var jeg så hardcore at jeg knuste frem en pakke fra Møllerens. Mattpakkebrød het den. Bare å tilsette gjær og lunket vann. Okay, lunket vann er faktisk en svært vanskelig oppgave. NÅR er det lunket nok? Jeg og Alex har bydd på noen knallharde pizzaer oppover for å si det sånn. Alltid like spennende om deigen hever seg. Og idag … hevet den seg under tvil.

Grunnen til at det var under tvil, var fordi jeg delvis fulgte den andre oppskriften. Og det var feil. Jeg kjevlet ut FØR den hadde hevet seg. Men det gikk bra, det gikk bra. Det ble horn. Supergode også.

Thea syns hornet hun fikk, hørte til under bordet.

Da Alex kom hjem, ropte han ÅÅÅ SYLTEHORN! Jeg bare sylte what? Han bare Syltehorn. Horn med syltetøy. Jeg bare nei, ostehorn. Horn med ost og skinke. Så spurte jeg om han kunne gi meg en kasserolle, for jeg skulle lage middag. Alex bare HUH? Hva faen er en kasserolle? Haha sa jeg. Men neida, jeg lo for tidlig – som alltid. Han mente det. Han visste ikke hva en kasserolle var, og ga meg et bolle.

Vi sier ikke kasserolle her nemlig. Vet ikke om folk sier kasserolle i det hele tatt? Føler det er et ubergammelt ord. Men jeg trodde da at Alex visste hva det var da. Jaja.

Imorgen har jeg bursdag! Hurra! Jeg elsker bursdager og spesielt min egen. Jeg blir et lite barn når jeg har bursdag. I fjor på bursdagen min, GLEMTE alle meg. Jeg hadde baket kaker og muffinser, men absolutt ingen hadde tid til å komme å spise de. Greit jeg hadde glemt å si ifra da, men allikevel. Så i år er jeg ikke sikker på om noen fortjener kake. Yes i said it.

Siden det er MIN dag imorgen, som dere ikke skal glemme, skal det være DERES dag idag. Yay! Idag fikk jeg nemlig lyst å ha en spørsmålsrunde om dere. Jeg spør, dere svarer. Alle i kor nå; herregud så gøy.

• Hva ler du av?

• Hva er det flaueste du har gjort?

• En ting du bare MÅ ha?

• Det ekleste du noen gang har smakt?

• Nei eller ja menneske?

• Katt eller hund?

• Hvorfor leser du min blogg? Hm?

For et år siden flyttet jeg i fra Pensjonistville. Der bodde det bare grusomme pensjonister, som var ute etter å tilintetgjøre meg og dyrene mine. Det året jeg bodde der, var igrunn et helvete. Det var såvidt jeg turte gå ut døren.

•••

Her er litt av historien fra da jeg bodde der:

Den 15 August 2009 flyttet en glad og stolt jente inn i en meget så koselig leilighet som hun hadde kjøpt HELT selv. Leiligheten lå i et borettslag. Med seg hadde hun en liten flokk med dyr som besto av en katt to fisker, to kaniner og en hamster. En flott gjeng.

Gaten hun flyttet til virket rolig og koselig. Hun visste ikke helt hva folk som bodde rundt, men det virket som en hyggelig og trygg plass å bo. Hun skjønte fort at det var ved postkassestativet ting skjedde. Der hang det stadig en gjeng med pensjonister som hvisket og tisket.

Litt etter litt økte flokken med …

…Men den minket også med en. Stakkar lille Minnie ble spist av to andre visse flokkmedlemmer. Hun lå død på stuegulvet en morgen.

 

Når vinteren kom, skjønte vi litt mer om hvilke folk som bodde i denne gaten. Denne vinteren var det ekstremt med snø. Hunden vår Nick var ikke så fornøyd med snøen, så vi var ikke så mye ute. Han dreit på terrassen vår, og løp inn igjen omtrent før kabelen hadde truffet bakken.

En dag kom jeg traskende oppover veien da jeg ble stoppet av en hylende pensjonist på trappen sin.

Pensjonist: Du må bare begynne å plukke opp driten etter hunden din.
Jeg: Den på terrassen? Det bestemmer jeg vel selv?
Pensjonist: Nei all driten som ligger etter veien.
Jeg: Det er nok ikke meg. Hunden min fryser sånn, så han driter på terrassen vår. Og er vi andre steder plukker jeg den opp i pose. Så det må nok være andre, det bor tross-alt mange folk med hunder her.
Pensjonist: Det var det verste, legge skylden på andre.
Jeg: Hvem faen er det som står og beskylder andre her? Makan!

Alex: Du kan godt FÅ posen med dritt som bevis om du vil!
Jeg: Det har altså regnet inatt, da smelter all driten frem fra i hele vinter. 

Så smeltet all snøen vekk. Ikke uventet fikk vi skylden for absolutt all drit i alle hager og langs hele veien.

Pensjonist: Det er bare å begynne å plukke opp all dritten etter kattene deres. De ligger overalt.
Jeg: Det er over 14 katter som bor her i nabolaget, tror de kan ta litt av skylden også.
Pensjonist: Nei nå snakker vi om deg.
Jeg: Katter graver ned driten sin i snøen og den kommer frem nå når den smelter, det er ikke noe jeg kan styre. Hadde det BARE vært jeg som hadde katter skulle jeg ha plukket opp, men jeg plukker for faen ikke opp dritt etter alle sine.
Pensjonist: Hold kattene dine inne.
Jeg: DU kan holde deg inne for faen!

 

De andre historiene har dere antagelig lest tidligere her på bloggen. Men det gikk faktisk så langt at de mente jeg måtte betale for nytt tak, for kattene mine hadde bæsjet på det. Ikke hadde de bæsjet på det og ikke hadde jeg katter med radioaktiv bæsj som etset seg gjennom tak.

Vi slet oss mye i håret av frustrasjon over alle de urimelige pensjonistene og det var seriøst like før jeg sparket en og hver veggimellom. De måtte tydeligvis henge seg oppi noe siden vi var ganske så ålreite personer som verken hadde fester eller spilte høy musikk.

I helgen var vi super harry og dro på Gatebil på Rudskogen. Det var kjekt det, bortsett fra at det tok sånn 8 timer å kjøre dit. Og Frøydis … jeg har ikke ord. Frøydis er jo GPSen i bilen vet dere. Hun guidet oss meget fint, helt til vi kom til Oslo. Dere skjønner, det finnes en vei UTENOM sentrum når vi kommer vestfra. Men den veien syns Frøydis var for enkel og kjedelig. Frøydis ville se sentrum og guidet oss inn dit. Midt inn i tykkeste Åslåo.

Vi ble forbanna og kalte Frøydis stygge ting. Hun ble fornærmet og KLIKKET MIDT I OSLO. Hun bare “nei dette får dere klare selv, idioter. Pjopp. Og der satt vi midt i et lyskryss og ante verken hvor vi var, eller skulle. Men vi måtte fint kjøre siden det var biler bak. Vi dro igjennom en tunnel som så ganske fin ut og igjennom enda en tunnel. Da vi kom igjennom den andre tunnelen våknet Frøydis og klikket totalt. Hun ba oss snu midt på motorveien. Vi bare hold kjeft Frøydis!!

Men så hadde vi ikke annet valg en å gjøre som hun sa. Så vi snudde. Og når vi hadde snudd … KLIKKET HUN IGJEN, siden vi hadde bedt hun holde kjeft! Pilene viste i alle retninger. Etter ganske mange runder rundt omkring, tok vi bare sjansen og kjørte mot Sverige. Da Frøydis våknet igjen, sa hun vi var på rett vei. Og da ble alle fornøyd og glad.

Lørdagen gikk vi og sniffet på gummi og glodde på biler. Vi ble ikke sånn superlenge på selve Gatebil. Alex maste nemlig ustoppelig om Sverige og de helsikes Colaboksene sine. De har han snakket om i en uke i strekk. Han skulle MINST ha fjorten brett. Åh så han gledet seg. Og han skulle dele Colabrus med ALLE vennene sine. Det skulle bli fest.

Da vi omsider dro til Sverige, ble han akutt sunn og kjøpte … ett brett. Og så klagde han over at han ikke kjøpte flere, hele forbanna veien hjem.