Cold hard fact

Det å bli samboere, det forandrer ens syn på hverandre. Nå har jeg og Vegard sånn hallveis vært samboere siden vi ble sammen, men vi har ikke puttet hverandres ting inn i ett og samme hus før. (Du trodde jeg skulle skrive noe annet der en stund du, din gris.) Først og fremst så syns gutter, eller menn om du vil, (jeg har ikke helt oversikten når gutter går over til å bli menn. Ikke når jenter blir kvinner heller for den saks skyld. Det jeg vet er at det IKKE er normalt å si fin jente til en på 60. Der går grensa.)

Eee ja.

Gutter/menn syns de merkeligste ting er fint. Vegard syns sofaen sin er sykt sexy, og det samme med den SUPERÅSÅME TV-benken med svingskive på toppen fra 1997. Det faktum at TVen måtte stå oppå, behold, to høyttalere for den var for bred for den lille TV-benken som er beregnet til sånn bitteliten kassatv, det var ikke et problem. Det var så fint atte. Det viser seg nemlig at Vegard ikke liker å kaste ting. Han gnagde om den jævla TV-benken fra det øyeblikket vi løftet den opp oppe, til vi satte den utenfor i regnet. Det var for ille ass. DEN fine TV-benken. Så prøvde han å prakke den på en kompis og han bare eeee nei. For hver eneste ting vi har båret ut har han hatt en liten minneseremoni. Takk for alt og lykke til som pinneved. Beklager at jeg ikke har plass til deg på et loft sånn i TILFELLE fru tyrann ombestemmer seg og syns du er like superåsåmfin som jeg syns. Ja så fin. Fine fin.

Vegard har også bommet på absolutt ALLE rullegardinene i huset. De er for små OG for kort, men det er en annen historie.

Hvis Vegard skulle skrive blogg (haha), tipper jeg han hadde sytt over at jeg ikke gidder å skylle og åpne melkekartongene. Det er hans misjon i livet å få meg til å gjøre det. Jeg syns melkekartonger er sykt ekle og nekter, naturligvis. Jeg følger heller ikke oppskrifter og jeg klarer ALDRI å skru på den helsikes klokken på ovnen. Dessuten har jeg en sånn ting der jeg alltid slår av vannet mens vi pusser tenna, og han liker faktisk å ha det på. Jeg vet aldri hvor mobilen min er og jeg er helt ufattelig sta til tider. Type lyst å filleriste meg – sta. Og det er egentlig litt upjaktisk, for Vegard er sta han også. Så da sitter vi der på hver vår ende av en utpisset sofa og furter. Hver vår ende vil jo faktisk si halvveis oppå hverandre, der den ene SUKKER høylytt over at det er varmt og den andre sukker enda høyere over at den andre sukker. Så ler vi litt, spiser toast og drikker smoothie.

 

img_4157

 

Dette er jo min sofa da, men den ga vi bort da jeg solgte huset. GJETT om vi var glad for det da katten pisset i Vegard sin og det er sånn åtte uker til vi får den nye, da.

 

Sånn ellers går det fint. I helgen for eksempel, fikk Synne og Thea den briljante ideen om å ta hull i ørene. De maste NON stop og jeg endte opp med å love at Thea skulle få ta Mandag. Sånn innerst inne tenkte jeg at hun kom til å trekke seg, men da Mandag kom, sto hun i nattkjolen ved sengekanten min og hvisket «hull i ørene». DEMON skrek jeg, tisset en skvett i buksa og hoppet ut vinduet. Jeg har aldri skvåtte? Skvuttet? Skvettet? så mye i hele mitt liv, sånn SERR. Ja ropte jeg nede fra veien og løp inn igjen før naboen så meg i trusen.

Jeg skravlet hele veien til frisøren om at det å ta hull i ørene er vondt, at hun får sår, at det SMELLER av maskinen, at de sikkert må ta ett øre om gangen – noe som gjør at hun kanskje ikke vil ta i flere enn ett når hun merker smerten, at jeg var seksten år første gang jeg tok og at det er lov å gråte litt og skylde på støv i øyet. Og sånn. Hun bare JESUS for et mas da mamma.

«Såeh skal du bli en sånn som har flere hull i ørene da», fortsatte jeg. «Vi nøyer oss med ett i dag», fikk jeg til svar.

Da vi kom til frisøren fikk jeg streng beskjed av Thea å gå bak hyllen med sjampo, for hun ble helt stresset av å ha meg i nærheten mens hun tok hullene. Jeg var helt lik selv da jeg var liten og det var alltid pappa som fikk den GLADE oppgaven å følge meg til tannleger og slikt. Som en hund som akkurat har fått kjeft, tok jeg halen mellom beina og lusket bak hyllen hos frisøren. Jeg tafset litt på forskjellige sjampoflasker for å få tiden til å gå. Pjopp, pjopp «ååååå så flink» hørte jeg. Jeg sneik meg frem og der satt FRU kry med TO hull i ørene. Ikke en tåre, ikke en mine. «Det smalt faktisk ikke av maskinen, mamma», sa hun eplekjekt. «Det pep. Du tok feil.» Jeg så på frisøren og bare «ehe jammen det er jo tusen år siden jeg tok hull i ørene. Det smalt på den tiden faktisk.» Kaaaay tenkte frisøren som mest sannsynlig lå og plasket i en pung på den tiden.

Vi betalte og dro på kafé for å feire at Thea ikke er en like stor pyse som muttern.

dsc_0272

 

Nå er ikke jeg ekspert men tror kanskje ørene er på siden… Åja. 🙂

 

dsc_0273

 

Ehh ja, mamma, mormor, Thea har tatt hull i ørene. Jeg har visst glemt å fortelle det.

 

Føkk det «perfekte»

Okay dette er ikke et vanlig litloo innlegg. Dette er waaay out there, egentlig.

Så, det store newsflashet for tiden er Angelina og Brad Pitt. Alle som ikke har levd under en bro har fått med seg at de skal skilles. Selv jeg som egentlig liker å tro at jeg ikke bryr meg så mye om kjendiser. På TV i går diskuterte de om det kanskje var bra for folk å se at «det perfekte» faktisk ikke er så perfekt likevel. At selv i paradis kan boblen sprekke. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Det ER viktig, for presset i dag om å være så jævla perfekt i denne verden er stort. Vi, gamle som unge, får stadig input via media og sosiale media hvordan livet «skal» være.

Man går gjennom Instagram og drømmer seg bort i fine bilder på kontoer man følger. Det er trening, det er fjellturer, det er kaféturer, det er digg mat, det er smilende familier, det er snille barn og ryddige hjem. Det er – PERFEKT. Så sitter man der da, i pysjen, med et litt middels ryddig hjem og tenker seg om. Jeg burde ha ryddet. Jeg burde vært på fjelltur for jeg skulle så gjerne få tatt et bilde for å vise at JEG er perfekt og attpåtil temmelig sprek. Hasjtagg sprek, glad, perfekt, mittliverbedreennditt. Etterpå burde jeg ha reist på treningsenteret og tatt bilde der. Så burde jeg ha laget et fantastisk ettertreningmåltid. Hasjtagg nogluten, sunn, sepåmeg. Jeg burde egentlig kjøpt nye møbler for de jeg har tar seg ikke ut på bilde. Jeg burde tatt en fridag med barna for å finne på noe GØY. Eller egentlig ikke for å finne på noe, så klart, men for å få det bilde på Instagram. Hasjtagg familie, happy, vielskerhverandre og krangleraldri. Sånn alt i alt burde jeg fått meg nye barn og mann også, for de er ikke helt plettfri på bilde. Hasjtagg singel, leverlivet, jeghardetmyebedrenå.

Nå snakker ikke jeg om venninner som er på fjelltur eller som tar fine bilder av familien sin, jeg snakker om «perfekte kontoer». Sånne man egentlig ikke burde stalke, men som man gjør likevel. Bismaken er at man føler seg sykt mislykket etterpå. Altfor vanlig liv. Altfor kjedelig. For lite hippt. På Instagram er alt null stress og det er ingen der som sliter. Neida. Folk legger ikke ut vanlige bilder, de legger bare ut de fine sidene og pyntet sannhet. Det er det som tiltrekker oss og det blir som dop og selvskading mikset sammen – vi bare må ha mer.

Et eksempel på det perfekte, eller nei, DRONNINGA av det perfekte på Instagram (jeg leser ikke bloggen hennes) er fotballfrue. Jeg vet jeg beveger meg på tynn is nå for hun er svært profilert og det er svært mange meninger rundt akkurat henne. Spesielt rundt det siste bilde hun la ut av seg selv etter fødsel der hun står, veltrent og tynn, og ser ut som hun er tatt ut fra en hollywoodfilm og ikke to dager etter fødsel. Jeg er sykt provosert av det bilde. Nei jeg er egentlig sykt provosert av hele henne og jeg hadde i grunn lovet meg selv å ikke engasjere meg, men jeg gjør det likevel.

På bildet står hun på en måte jeg vet fremhever magemuskler. Hun skriver alle har forskjellige kropper og at hun kan legge ut et slikt bilde siden alle andre kan det. I tillegg skriver hun at det ikke er for å provosere, og jo Mrs. football, det er det. Hvorfor ellers legger du det ut? Hvorfor ellers står du akkurat sånn? Det er klikkbait så det holder. Media suger tak i det på godt og vondt. Hun tjener MYE penger på å legge ut halvnakent bilde av seg selv i en stringtruse for å si «se hvor perfekt JEG er, sånn er ikke du» og så attpåtil VÅGE å kamuflere det i at det ikke er det hun vil frem til. Hun mener hun kan vise kroppen sin siden alle andre duddelideisne gjør det og får skryt. Hun vil også ha skryt. Skryt og penger that is.

Jeg vet hvordan det er etter en fødsel, og det er ikke sånn. Jeg vet at man blør, man gråter en skvett, man har vondt, man svetter, man får ikke helt til ammingen, brystspreng, man sover ikke, man bekymrer seg. Dette derimot, vet ikke en førstegangsfødende. Jeg har aldri fått et større slag i trynet enn den dagen jeg oppdaget hvilket helvete det var å amme, og for å være seriøs så hadde jeg hengt meg hvis noen hadde lagt ut et slikt bilde for fem år siden da jeg struggla med både det og oppklippet høne. Førstegangsfødende vet ikke at alle er forskjellige. Vi sitter midt i situasjonen som en forskremt fjortissss og lurer på om alt er normalt. Er babyen normal, skal det føles sånn nedentil, skal magen ALDRI trekke seg sammen, kan man noen gang gå normalt igjen? Noen er tynne rett etter, andre ikke. Noen har strekkmerker, andre ikke. Noen får store barn, andre ikke. Noen kan gå etterpå, andre ikke.

Fotballfrue har gjennom hele svangerskapet vært ekstremt nøye med å skrive hvilken uke hun er i. «Ahhh week 36», (se hvor liten mage jeg har her jeg tilfeldigvis står inntil en vegg og bøyer meg slik at den blir enda mindre.) Ja hun er veltrent. Ja hun har liten mage. Ja hun jobber for den kroppen. Likevel er det provoserende. Hvorfor? Fordi hun aldri legger ut et bilde av sannheten. Hun legger bare ut bilde av det perfekte. Det får jenter/damer til å stresse og tenke hva FAEN er galt med meg som ikke ser slik ut til en hver tid. Hun vet den økende trenden at gravide slanker seg for å være tynn under graviditet, hun vet at hun har en innflytelse på at den trenden fortsetter. Likevel gjør hun det – for penger. Hun kan på mange måter sammenlignes med en dealer, han vet hva det han selger gjør med folk, men han tjener jo mye penger på det så pyttsann.

Selv var jeg tynn rett etter fødsel, men for å nå ut til andre enn familie og venner måtte jeg ha spasert naken rundt på Karl Johan og brølt «se jeg fødte i går. Ikke for å skryte men … knis.» Man gjør jo ikke slikt. Man prakker ikke kroppen sin på andre for å lage et ideal. Det trenger heller ikke profilerte folk å gjøre. De kan vise sannheten, vise at de er mennesker med samme problemer som oss andre dødelige. Tenk om hun hadde stått der i nettingtruse og ammebh da, bare det hadde gjort bildet mer positivt og vi hadde sluppet å gulpe opp frokosten vår. Nei, som jeg innledet med, det er fint for oss å se at de som er «perfekte» faktisk bare er mennesker de også (uten at jeg syns det er fint at folk skiller seg). Mr. og Mrs. sjølvaste Smith gikk fra hverandre gitt, what gives. Nå har jeg alltid vært team Jennifer da, men det er en annen sak.

219_socialmedia_selfworth

 

Tvangstanker

For noen år siden spilte jeg Candy Crush, som alle andre. Liker å følge strømmen si. Jeg ble så klart avhengig men som de fleste klarte jeg å rive meg bort fra det til slutt. Vegard derimot, han spiller fortsatt. Ikke nok med det, han spiller sånn fire fem forskjellige slik at han aldri går tom for brett. Dessuten tror jeg han har tvangstanker, for hver eneste kveld når han skal pusse tennene tar han ned dolokket, setter seg på do (med klær, vi er ikke kommet DER i forholdet enda) og knuser frem candyen mens han gnikker i vei på både tenner og drops. Jeg har observert det en stund og det samme skjer kveld etter kveld. Jeg tror vi er der at noen dør hvis han ikke gjør det. Sånn som de som må slå av og på lyset åtte ganger før de går ut av et rom, vettu.

Uansett. Her en kveld la han fra seg telefonen mens han skylte gebisset. Jeg stirret på skjermen som lyste mot meg. Jeg viftet litt med fingrene og flyttet på et drops. Ooooh the SATISFACTION!!! Og nå, nå klarer jeg ikke tenke på annet. Hei jeg heter Hege og jeg har så SYKT lyst å laste det ned igjen. Føkkføkketiføkk. Men jeg skal ikke la han vinne, with god as my witness (eller dere, what ever), jeg skal IKKE la han vinne.

img_4374

Haha stakkar!!

Andre familiemedlemmer med tvangstanker for tiden, er katten. Eller kattefilla som han går for nå. Han syns flytting var sånn helt ok, og når det i tillegg viste seg å bo to bolekatter utenfor, tok han hatten med seg og ble gal. Når jeg sier bolekatter så kan dere tenke dere jordbær for eksempel. Baktus er et sånt fint lite Norsk jordbær, nabokattene er de jordbærene der du kjøper en korg og tenker du skal hjem og kose deg med MASSE jordbær, men så åpner du den og der ligger det fire blodsprengte bær som ser ut som de er foret på samme måte som gås som blir avlet for gåselever. Fire digre ekle smakløse bær fra gudvethvor.

Baktus nekter å gå ut til de to mannekattene utenfor og det er jo i og for seg greit, men han nekter å gå på do i kassen sin i tillegg. Det er ikke greit. En hel uke etter vi flyttet hit gikk jeg rundt i huset og klagde på at det luktet kattepiss over ALT. Jeg gikk som en sånn sporhund og snuste langs gulv vegger og ting. Vegard mente jeg var gal og jeg var på godt vei til å tro det selv også.

Før jeg ga sjelen min over til crazyworld bestemte jeg meg som siste krampetrekning å flytte sofaen og titte under der. Det er Vegard sin to HUNDRE år gamle skinnsofa som han har arvet fra en kompis, og jeg tror han kompisen arvet den fra en annen kompis igjen. Skikkelig arvestøkke der altså og den er definisjonen på luguber. Jeg sleit fram sofaen og fikk hentesveis og brokk med på kjøpet siden Vegard sto med hendene i lommene og så på. Under sofaen var det en oransje flekk. Typ dritoransje og sirup-akti. Hva er dette spurte mr. nekteratkattenpisserinneforhanerjosåsnill. Han trykte fingeren nedi, for det var tydeligvis helt naturlig, han snuste på fingeren og så hylte han ÆSJ!! Han løp med fingeren først ut på kjøkkenet mens jeg ble stående igjen og betrakte dammen som så klart – var kattepiss.

Ahhhh. Victory. Jeg er ikke gal. Jeg snuste inn lukten av seier. Snuuus. Host æsj kattepiss. BLUH!

Jeg tittet på sofaen og den er såpass lav at det ikke er sjanse i hellfuck at han hadde kommet seg under der for å pisse. Greit han er tynn, greit han kanskje har litt spiseforstyrrelser og sånn, men han er ikke to cm – tynn. Kan jo kanskje være han er en blekksprutkatt, har dere sett det eller? Blekkspruter som skviser trynet sitt gjennom de minste hullene? Sykt. Men ja. Dammen kom med andre ord ovenfra (ikke fra himmelen da stupid, fra sofaputene), så filla hadde plantet rumpa si på samme plass hver eneste dag i en UKE og det var kommet så langt at det faktisk hadde rent igjennom hele sofaen og ned på gulvet.

Altså, hallo in the luk. Jeg er glad i dyr og alt sånn men jeg har aldri vært så nære å bli kattemorder. Vi kastet sofaen ut døren og pælmet katten etter. Fy på seg skrek vi. Og så vettu, det vanlige er jo at folk og dyr lærer av sine feil. De tenker okay så var ikke det det smarteste jeg har gjort i år, jeg tar lærdom og gjør ikke den feilen igjen. Men han vettu, han gikk rett opp i sofaen som sto ute i regnet og .. pisset. Meig. Peed. Slo lens.

Rævhål kaller man slike her på bøgda. Eller rumpehull for de fisefine. Det var MYE bedre når han hadde hobbyen å ta på seg selv. Tro om man kan få refusjon? «Skjus me, skulle hatt tilbake de balla dere tok jeg.»

img_2877

Såeh, lyst på katt? Han er et skikkelig kupp.

Bortsett fra å være tidvis sprø har jeg klart å egle meg innpå litt folk her jeg bor nå. Neida. Joda .. haha neida. Men jeg har vært i bursdag foråsidetsånn. Femårsdag sådan, med Thea. Var ikke invitert selv. Mingler sjelden med andre femåringer enn min egen. Siden Thea var litt sjenert, måtte jeg være i bursdagen hele tiden og det gjorde absolutt ingenting. I can take a party ANYTIME. Bursdagskaken var en flott kake med trykk av Elsa og Anna. Seff. Vi voksne fikk også smake og vi begynte merkelig nok å diskutere hva det trykket smakte. Det er da du vet det begynner å dra seg til. HerreGUD vi voksne er kjedelige. Vi smattet en stund på bildet før jeg bare «smaker sånn som de kjeksene man får i kirken.» Og de bare okei? Og jeg bare «de man får på sånn nattverd vet dere.» Og de bare OKEI. Wtf.

Såeh er temmelig sikker på at jeg går for hun derre nye kristne nå, but but. Jeg vet egentlig null om kirken, men akkurat den tørre forbannede kjeksen som i tillegg var dyppet i vin kommer jeg aldri til å glemme. NEVVA I SAY! Husker det gikk rykter i konfirmasjons leiren om at det var bilde på noen av kjeksene, og jeg bare uuu håper jeg får jesus. Det var feil. Det var ikke bilde på NOEN av kjeksene og jeg er temmelig sikker på at skuffelsen min/vår var pretty close up til Gud sin da han oppdaget at Eva hadde jafset i seg eple hun så TYDELIG fikk beskjed om å ikke røre. Dårlig stemning.

4251550202_d34d8b84dd_o

 

 

Og til slutt, et bilde til mormor. ♥ Sorry for alle de engelske ordene denne gangen, og en hel engelsk tegnestripe. (Jeg har fått beskjed at det er unødvendig, for det er faktisk ikke alle som kan engolsk)

 

dsc_0248

Je m’appelle Hege et suis âgé de 30 ans

.. ikke spør.

I dag er jeg tusen år gammel. I går var jeg tjueni, i dag er jeg tusen. Helt sant. Jeg våknet med midtskill og kink i ryggen, og der jeg lå i senga på tempuuuuur-puten min og stirret i taket kom jeg på at jeg ikke har oppnådd MÅLET jeg hadde før jeg ble tusen tredve. Jeg eier ikke … hold på barten … et strykejern. Jeg har strykebrett – ubrukt selvfølgelig, som mormor vant i et lotteri en gang. Værsågod. Siden den dagen har jeg hatt som mål og kjøpe meg mitt helt eget strykejern. Sånn i tilfelle jeg skal stryke en duk en dag. Mål nummer to var å faktisk skaffe seg en duk. Mål nummer tre var å lære å legge på senga selv, men det har jeg tatt tilbake, ikkesant, for det er SYKT pjaktisk å ikke kunne. Da slipper man jo og det er ingenting annet enn positivt.

Sånn ellers så tror jeg faktisk at jeg har nådd de fleste før-tredve-målene man «skal» ha.

Jeg har en passe forfengelig mann. (Han mener selv han ikke er forfengelig, og han er egentlig ikke det, men så er han det likevel der han går rundt og gliser med matchende t-skjorte og sko) Han kan det meste, bortsett fra å henge opp gardiner og skru IKEA-møbler. Herregud dere skal se han i action. Det er målestokk, sukking, skruer, water, blyanter, svetting, banning, DETTE GÅR IKKE-ing, au-ing, sånn-ing og dette var da ingenting-ing. Jeg står og ser på med store øyne og det FAKTA på innerlommen at jeg faktisk kan det bedre. Jeg bare gidder ikke si det høyt sånn i tilfelle han plutselig nekter å legge på sengen lenger.

Jeg har også et ganske så søtt barn som nå har nådd femårstrassen og den skal hun være i til hun blir sånn, tja, tredve kanskje? Jeg er SYKT teit og hun får ikke lov til NOEN ting i hele verden og herregud og jesuskristus. Jeg har eid to hus og en leilighet og har hatt ca åtti biler. Jeg kan bake posekaker,jeg kan spise mat og bare søle bittelitt og jeg vet sånn ca hvordan man vasker gulv.

Detmåddaværragreiteller?

dsc_0189

dsc_0208

 

På bursdagene mine har jeg alltid hatt store forventninger. Humangiske. Jeg har våknet opp og brølt BURSDAG og forventet verdens mest ÅSÅME dag, slik som det var når man var liten. Jeg har vært like skuffet hvert år og har fått en fireukers depresjon etterpå. Nesten. I år derimot hadde jeg ingen forventninger. Jeg lå og stirret på en flue i taket da Thea kom inn på rommet i dag tidlig. Hun krøp under dynen til meg, kysset meg på kinnet og sa «gratulerer med dagen fine mamma». Jeg sperret opp øynene og tenkte ja faen, jeg har jo bursdag. Klaske lår NÅ ERRE PARTY.

Der jeg sto og smurte frokost til Thea tenkte jeg at dagens høydare var vel kysset i sengen. Herfra går det bare nedover sammen med helsa. Jeg visste at jeg ikke skulle få gave av Vegard siden vi skal på tur istedet, så stort flere overraskelser kunne vel ikke dagen bringe. Men så vettu, så hadde plutselig jeg og Thea årets koseligste frokost. Vi bare satt der og koste oss og tok livet med ro. Sola skinte, vepsene sang og plutselig krasjet en spurv i vinduet. Normalt. Han gjør det ca hver dag og like etter stikker han på terrassen og nasker sneipene til Vegard. Spesiell type. Havna litt utpå tror jeg. Trist. 🙁

Senere på dagen kom mamma som hadde invitert seg selv for noen dager siden. «JodadeterklartduskalhaBESØK!» Litt etter kom pappa og til slutt kom Henning. Det beste av alt, de kjørte hver sin bil som de lainet opp i tunet. Uu tenker du, men det tar faktisk en time å kjøre hit, så tipper tilbaketuren var nitrist der de brente avgårde i årets convoi. «Breaker breaker this is one nine!» Før de dro, kom foreldrene til Vegard opp (de bor i kjelleren. Eller vi bor på loftet, alt etter som) og vi hadde årets koseligste lille selskap med Møllerens vaffler, Toro brownies, kaffe fra Friele og iskake fra Hennig Olsen siden jeg ikke kan bake NOE som helst annet enn posekaker. Alt var sponset, seff, siden jeg er verdens kuleste blogger. Neida. Joda. Neida. Eller JO, Møllerens var, men kun fordi de ga de ut på sånn omvisningdags på møllen der vi bodde før. Men det vet ikke dere.

Topp bursdag! Det er ikke så verst å bli tredve likevel. Egentlig kom jeg frem til det forrige helg med 9,3 i promille, men da jeg våknet dagen etter i Theas (!?) seng mens Vegard lå som en sjøstjerne i vår seng, naken vel og merke, da lurte jeg på hvor dette egentlig skulle ende. We’ll live to die another day. Good times. ♥

dsc_0241

Houston, we have contact

Forrige gang jeg hadde bloggpause (joda, det var en pause. Joda. Joda pauser kan vare i tre år. JO sier jeg) spurte folk mye om bloggen. «Skal ikke starte bloggen igjen da litlo?»  «Hvorfor blogger du ikke lenger litlo?» Denne gangen derimot er spørsmålet «er du gravid?» Åja liksom, har jeg blitt tykk eller? Ja sa en. Takk sa jeg og fikk spiseforstyrrelser. Uansett. Det er jeg ikke og siden sist har dette skjedd in the exciting life of the litloos;

-Jeg har flyttet luggen fra den ene siden til den andre. Ah yes. Det var helt fantastisk og jeg kan anbefale alle å legge ut på den EVENTYRLIGE reisen.

-Vi har spilt pokémon Go. Jepp. Og jeg fikk Vegard til å gå TUR. Som i ute liksom. Folk gikk i lyktestolper da de så det. Bleikfeite kropper fra dype kjellere, who cares, VEGARD er ute og GÅR. Fremsidestoff.

-Vi har vært syk. Han ene, uten at jeg skal nevne navn, er syk enda. Eller, dødssyk, sorry.

-Vi har vært i syden. Rettere sagt Cala Bona. Vi hadde aldri hørt om plassen før og grunnen til at vi bestilte dit var fordi alt annet var utsolgt eller kostet en million. Det får briste eller bære brølte vi og fant frem tre kofferter. Jeg og Thea pakket for en uke, Vegard pakket for å overleve resten av LIVET der nede. Han kan seriøst ikke pakke. Vi snakker boksere nok til hele Spania, førti t-skjorter, nitti shortser, fire bukser, snowboard sånn i tilfelle, katten, stuebordet, mamma, Henning og tre sigøynere. De slapp vi fri.

Vi oppdaget etter sånn tre minutter at Cala Bona var verdens koseligste plass. Vi riktig gledet oss til å komme tilbake til Norge for å fortelle folk hvor fantastisk denne skjulte perlen var, men da vettu, nei da kunne alle si at der hadde de vært?! Og der var det fint. Og vi bare jaHA? Kunne ikke tenke dere å si sånt høyt da? Har seriøst aldri hørt om plassen og var godt forberedt på å dø på reisen sånn siden det var den billigste plassen på hele Mallorca. Jeg hadde sagt mine goodbyes, saved my prayers og skrevet testament. Fire kroner i sokken i nattbordskuffen går til mormor, siden resten av familien er med til syden og pappa har nok kronestykker.

 

DSC_0029

Ferien startet bra med at hun over her først ble bilsyk, så flysyk, så bussyk. Aye.

Hele veien ned til syden, hele veien til hotellet, hele første dagen ved bassenget og hele veien til stranden maste Vegard om at han skulle grave hull. «Nå skal vi grave hull Thea, gleder du deg ikke?» Hun bare «øøø». Da vi endelig kom til stranden kastet Vegard fra seg håndduk og saftis og begynte ganske riktig å .. grave hull. Bare sånn. Et hull. Rett ned, uten mål eller mening. Den dagen var vi sammen med noen vi traff på hotellet som også hadde en Thea som var fem år. De så spørrende på meg der Vegard gryntet nede i hullet sitt. Jeg trakk litt på skuldrene og smattet i meg saftisen hans. Sånn går nu dagan liksom.

DSC_0146

DSC_0069

DSC_0060

 

Okay videre med listen.

 

-Vi har flydd med Widerøe fly. Random, men jeg trodde seriøst min siste time var kommet.

– Jeg har fått ny mobil. SONY, skjønner ikke en dritt.

-Vi har flyttet. Åja, haha, det glemte jeg nesten. Vi har pakket snippsekken og flyttet livene våres til der Vegard kommer fra. Jeg er fullt klar over at det er ganske motsatt fra hva andre par pleier å gjøre. Det vanlige er nemlig at mannen flytter etter dama samma faen. Jeg mener, det er ikke en KJEFT av de damene i Jakten på kjærligheten som har planer om å faktisk flytte til den gården. Det lyser kosdegmensdukan for snart flytter vi til ÅSHLO i min ettroms stuuuudioappartment med utsikt til Grunerløkka. Kyra di kan vi ha på tak-terrassen til Hansen.

Anyway. Vi har tenkt på å flytte en god stund siden det er nærmere jobb, men jeg hadde egentlig planer om å vente til jul med å flytte. Litt for å klare å fordøye det å faktisk flytte og litt for at Thea skulle få et siste halvår i barnehagen med vennene sine.

Mamma har ikke vært flytteprosjektets største fan, for hvem skal hun da hoppe over gjerdet til med steinharde surdeigsbrød og tvilsomme styrkedrikker som gir deg ubegrenset med gass i magen, liksom, men plutselig en morgen ble hun i overkant ivrig. Jeg vet ikke om hun hadde drømt noe eller sett Jesus, men hun mente iallefall at det å flytte var helt toppers og vi måtte flytte med EN gang slik at Thea fikk HELE barnehageåret sammen med de hun skulle begynne på skole med. Hun sparket oss ut døren og plutselig så satt vi her da, i Granvin, på tolv pappesker fra IKEA.

Vi har kaffe, det er bare å stikke innom. Ta med kake. Vi liker kake.

IMG_2829

En veldig stor tabbe

Siden vi hadde en pasient i hus kunne vi like greit ha to tenkte jeg, og tastet inn nummeret til dyrelegen på Vegard sin telefon. «Her» sa jeg. «Ring og bestill time til kastrering du, mens jeg er på jobb.» «Kan ikke du bestille før du skal på jobb da», spurte Vegard. «Nooo» sa jeg, «so much to do.» (Telefonskrekk vettu.) Jeg pilte opp trappen og tok en runde fra rom til rom etter ting jeg kunne gjøre. Jeg endte opp med å sortere klær i Thea sin kommode. Hun har vokst tre cm på en måned, og det er mer enn jeg har vokst i hele mitt LIV! Ikke rart hun har gått med strømpebuksene (eller strømpikkene som hun selv sier) på knærne den siste tiden. Jeg har ikke skjønt en dritt og har dratt de så langt opp som mormor pleide å dra mine strømpebukser, altså oppunder armene. Thea har dratt de ned igjen og jeg har dratt de opp igjen. Så har hun sytt HØYLYTT slik jeg pleide å gjøre. Egentlig pleide mamma å kjefte på mormor, for en unge kunne da ikke GÅ slik. Herregud. Men akkurat nå kjenner jeg faktisk litt på grunnen til at mormor drev og dro de opp.

Vegard ringte dyrelegen om Baktusfar og vi skulle komme ned for å kastrere han dagen etter. Det første som skjedde da vi våknet om morgen og kom ut på kjøkkenet, var at katten ble sur fordi han ikke fikk mat. Så ble han enda surere da han ikke fikk lov til å gå ut på do, og til slutt ble han DRIT sur da vi stappet han inn i buret. Faktisk så sur at han la seg opp ned og faket et panikkanfall. Greit det kan være han faktisk fikk panikk, for han er jo mann, og menn får panikk for det meste når det kommer til doktorer. Nå hadde jo han all grunn til å få panikk, for de skulle tross alt tukle med favoritthobbyen hans. Og en ting er sikkert, ikke kødd med en manns hobby.

SUR! End life. Skyt meg. Drittfolk!

IMG_2904

Han sa mye rart, men det kunne ikke vi vite for vi snakker ikke så godt kattsk. Jeg prøvde å forklare han at han kunne få seg en ny hobby, fotball for eksempel. Han sitter jo oppå tv-benken og glor uansett. Det var han lite interessert i tror jeg, for han snudde trynet sitt og satt og glodde i bordbeinet i en time. Vi begynte å lage litt middag mens han satt der og furtet. «Jaja han kan nå bare sitte der og være sur», sa jeg. «Da planter han ikke den blodige æsen sin andre steder». Katten sperret opp øynene og løp inn mot sofaen. Eller løp og løp, han vraltet vel mer. «NEEEEI» brølte jeg. «MJOOO» ropte han og hoppet opp i sofaen. «ARVELØS», ropte jeg. «OOO, JEG KAN IKKE FÅ ARVINGER TAKKET VÆRE DEG», ropte han tilbake. Så gnidde han seg godt ned i sofaen og gliste. «Greit», mumlet jeg og gikk ut for å skjære løk. «Gråter du?» spurte Vegard. «DET ER LØKEN», ropte jeg.

IMG_2901

Litt senere på dagen skjønte jeg plutselig at jeg hadde gjort en stor feil med å ha to nyopererte menn i hus – samtidig. Katten slet av seg bandasjen midt på gulvet og like etter begynte Vegard å dra i den ene stripsen på magen sin. «Tror du jeg må skifte denne snart eller?» spurte Vegard. «Nei» sa jeg, mens jeg plukket opp bandasjen til katten og prøvde å få den på igjen. «Jo jeg tror det» fortsatte han og dro videre. «NEI den skal være i fred» sa jeg, og stoppet armen hans mens jeg fortsatt holdt i poten til katten. «MJAU» ropte katten. «Jammen den var løs i ene kanten» fortsatte Vegard. «Nei» sa jeg. «Jo» sa han. «Jeg så det» sa katten og nikket ivrig. Og så bare ooo er du også barbert på magen, HIGHFIVE! Klask.

Jeg slapp begge to, pustet godt inn og holdt to pekefingre i været. «RØRER dere bandasjene EN gang til, så overlater jeg dere her for å dø alene, CAPISH?!?» Aki mumlet de og gikk hver til sitt. Katten gikk inn på rommet til Thea og tisset på furbyen hennes, mens Vegard gikk ut og plukket litt på blomsten sin. Den ekte blomsten som henger ute altså. Din gris. Etter litt kom Thea luskende hjem og hun hadde tegnet seg selv i trynet med tusj. Naturligvis.

IMG_2890

Jeg spurte henne hvor hun hadde tegnet seg med tusj henne og fikk til svar at det hadde hun gjort hos mormor. Mormor som ikke var hjemme. «Hvordan kom du deg inn til mormor da», spurte jeg, og det var jo easypeasy. Hallo liksom. For hun visste hvor nøkkelen hang, ikkesant. Hun var for liten til å nå opp til den men det var ikke den ene venninnen. De hadde fått den ned, låst opp, gått inn og hatt SKIKKELIG party. Vi snakker is, brus, snop, tv, tusj and you know, fiveyearoldstuff.  

Da vi hadde vært nede og ryddet opp i kaoset, sånn før mamma så det, fortalte jeg at det å gå inn i et hus selv om man vet hvor nøkkelen er og selv om man vet hvem som bor der, det er forbudt. «Åff, jeg har ikke særlig lyst å sove hos politiet», mumlet hun. Jeg forklarte at hun selvfølgelig ikke måtte det. «Åkeeeei, hva som skjer når man gjør slike ting da?», spurte hun. Da blir vi veldig, veldig skuffet sa jeg og hun bare SHIT! Oh yes. Ingenting er så ille som når eg forelder blir skuffet!!

Da vi kom inn døren hjemme lå bandasjen til Katten på gulvet i gangen, og Vegard sto på stuebordet og viftet med stripsen mens han ropte JUHUUUU!

IMG_2890

Rumpeavtrykk

Kjære dagbok, i dag fikk jeg hjerteinfarkt. Iallefall nesten. Det var ikke fordi jeg hadde fått nok av sukking, pusting, pesing, offing, snorking, klynking, akking og auing fra mister nyoperert. Neida, for det er jeg ikke lei av i det hele TATT. Det var fordi en hjort ramlet nedover en skrent og omtrent inn i bilen min. Ja god morgen til deg også fru hjort. Snakker vi walk of shame eller? Hun var så nære at det var like før jeg fikk et saftig rumpeavtrykk på skjermen, ved siden av hjertet Thea påstår hun ikke har tegnet. Det hadde blitt tidenes forklaringproblem til Vegard isåfall.

Etter flere års erfaring med edderkoppskrekk har jeg lært at når jeg skvetter, så hyler jeg. Vi snakker type hjelp han dreper meg med øks-hyl, der ørevoksen til alle rundt blafrer og de hører pipelyder et døgn etterpå. I dag derimot, nærmere døden enn noen gang, ropte jeg;

… ooO!

Det hele var sykt random og jeg skvatt minst like mye av det lille brunsthylet, som av selve hjorten. Etterpå ble jeg sittende med samme blikk jeg ga en turist kalte meg Bella i dag. Grisen. Ansiktsuttrykket på konen – priceless.

IMG_2887

Dette er ikke hjorten. Dette er kunstverket Thea og Vegard har laget mens jeg var på jobb. Thea har ferie og siden vi er i den HELDIGE situasjon å ha en sykemeldt mr. blindtarm hjemme, kan hun tilbringe tid sammen med han mens jeg er på jobb. Og alle hjerter gleder seg.

Neida de koser seg de, og i dag bygget de Lego. Det var en drage, noen alver og et hus. Da de var ferdige å bygge, hadde Thea lyst å leke med Legoen. «But åff kårs», sa Vegard og plukket opp dragen. Etter en stund tok leken en litt annen vending enn det Thea er vant med, for plutselig hadde dragen satt fyr på huset. «NEEI det er ikke SÅNN man leker» brølte Thea. «Alle skal være venner!!!» «Can’t controll it», sa Vegard, så satte dragen fyr på håret til den ene alven.

Da var det slutt på leken, foråsidetsånn, og noen, uten at jeg skal nevne navn, furtet i over en time.

IMG_2889

Men fy søren for en åsåm drage da. Jepp, jeg har begynt å si fy søren nå. Kutter ned på banningen. Faktisk har jeg tenkt at jeg skal gi Thea noen penger hver gang jeg banner, for det skal visst være sykt effektivt. Men for at hun skal penger må jo faktisk jeg ha penger, og det har jeg ikke. Eller jo, men ikke i kontanter. Og til nå har de ikke funnet opp sparegriser som tar kort. Iallefall ikke våres, som er laget av en gammel yoghurtboks. Vanilje sådan. Herregud det høres faktisk ut som vi ikke har penger. På to do listen imorgen; kjøpe sparegris din jæ…kla gjerrigknark.

Da jeg kom hjem og så dragen, ropte jeg «ooo ligner på en Pokémon jo», så fløy jeg den rundt hodet til Vegard som lagde middag, mens jeg lagde swosjelyder. Jeg har fått litt Pokémon på hjernen siden de FLORERER (det var sykt mange ererer i det ordet) på Internett for tiden. Det har kommet et spill, og for å si det sånn, det skal jeg ha. MORNA sosialt liv. Eller hvem kødder jeg med, jeg har ikke noe liv uansett. Farvel mamma, hello Pokémon.

Jeg har en eksklusiv liten samling alt.

Pubertetosaur: Egenskaper: well, you know.

IMG_2878

 

Theusimon: Egenskaper: Masing, trenger ikke svar.

IMG_2880

 

Oldimon: Egenskaper: «offing» until you fakkin KILL yourself.

IMG_4470

Et seriøst tilfelle av manflu

Etter helgen fikk Vegard vondt i magen. Festivalmage kalte han det, og kastet to kartonger med Biola i handlekorgen mens han smattet litt på tyggisen sin. Greit nok tenkte jeg. Mandag gikk, Tirsdag kom. Fortsatt vondt i magen. Plutselig var det ikke tatoveringen han sendte snap av lenger, men bilde av en trist mann og «au» på alle mulige språk. Da Onsdag omsider kom og magesmertene vedvarte, fikk han et grovt tilfelle av manflu på kvelden. «Å herreGUD nå ble det kaldt her» sa han plutselig. «Har vi teppe? Få teppe, kan jeg få teppe, sender du teppe? NÅ?» Så ville han ha nudler uten suppe og bli massert under føttene. Det er faktisk sykt vanskelig å ta menn seriøst når de er syk. Man vet ikke forskjellen på om de har gule stafylokokker eller 37,9 i feber.

«Du har ikke googlet magesmertene dine da» mumlet jeg borte i fra sofaen. Jeg forventet egentlig et ja, men svaret jeg fikk ga meg regelrett bakoversveis. Svaret var NEI. Han HADDE ikke googlet magen og fått beskjed at han hadde kreft og to dager igjen å leve. «Er du SPRØ», ropte jeg mens jeg satte Orange is the new black på pause og knuste frem iPaden. Jeg fant en side i samarbeid med mister google der det var mange spørsmål om magesmerter. En diagnoser deg selv-side om du vil. En som sikkert ender i at man skal dø i morgen tenkte jeg, but we give it a try, e? «Har du vondt på høyre siden av magen», spurte jeg. «Jaaa», svarte han ivrig under teppet sitt. Så ivrig at han ristet litt. Åkeeei det gikk raskt tenkte jeg. Kanskje litt for raskt. Feber – check. Hard mage – check. Vondt når en beveger seg – check. Blindtarmbetennelse – check. (Det skal sies at det på alle måter burde vært filmet da han reiste seg opp med teppet over hodet og humpet rundt i stuen for å sjekke om det var vondt å bevege seg.) Jeg tenker jo sånn at på fjerde dagen med dritvondt i magen så har man tenkt over slikt. Men neida. Mannfolk ass! Blanding av «detfeilermegingenting» og «åherregudjegdørfaktisk.» Nå skal det innrømmes at jeg selv gikk rundt med en liten blanding av «skjerpdegmann» og «herregudhaneralvorligsyk», siden blindtarmbetennelse ikke akkurat er … sunt.

Vegard la seg som en ball i sengen og lå og dampet hele natten. Da morgendagen kom, altså i går, gikk jeg rett ned og ringte til doktoren (haha who am I kidding, jeg sendte sms) selv om Vegard lå og ropte NEI jeg er fr… au… isk!! Han fikk time ganske umiddelbart og ble sendt rett på sykehuset etter et par blodprøver og litt tafsing. De var enig med meg og mister google at dette var nok blindtarmbetennelse. Ting skjedde super raskt og jeg sto fast i et dilemma om jeg skulle følge mannebarnet mitt på sykehuset eller gå på jobb. Det endte med at jeg gikk på jobb siden det faktiske barnet mitt har vært syk en del den siste tiden. Vegard kjørte seg selv og blindtarmen sin til Voss, parkerte bilen på jobben sin og GIKK opp til sykehuset som faktisk er et stykke. Herregud mannfolk!! Hadde det vært meg hadde jeg lagt meg flat på legekontoret og de hadde måttet trille meg ut i en frakin’ TRILLEBÅR og spadd meg inn på sykehuset. Da Vegard hadde sloss seg opp på sykehuset gikk jeg rundt på jobb og tviholdt på mobilen min for oppdateringer. På kvelden sendte han en melding at at de skulle operere han snart og at de hadde barbert magen hans. Og så vettu, SA HAN IKKE NOE MER. Han bare ble stille i sånn tre timer. Folk på jobb prøvde å snakke til meg og jeg bare «aha aha jaha joho tjohei sa brura.» Og de bare «hø?» Så satte jeg meg på fanget til en turist og klappet han på hodet. Han ble sur.

Etter tusen timer sendte Vegard melding om at det ikke var blindtarmen likevel. De hadde choppet han opp og funnet ut at «hallo mister blindtarm du var jo frisk og fin!?!?!», pakket han sammen, lagt han på et rom og gitt han en yoghurt. Der og da la jeg meg ned, midt på plattformen, fikk drypp, slag, ble plattfot og gurglet kom kyyyyyyra. Hva som skjer videre nå vet verken jeg, Vegard eller mister google. Damen på sykehuset har sagt at tarmene hans sikkert er «forkjølet», og for å være ærlig så høres det ut som noe Thea kunne ha sagt i en dårlig appelsinjusrus. Men hva vet jeg. Eller jo, jeg vet at det er ca det dummeste jeg har hørt. «Det var visst ikke blindtarmbetennelse nei», tenkte de på sykehuset, «vi sier det er forkjølt storetå. Nei forresten det var i magen han hadde vondt. Forkjølt … tarm. JA!» Og Vegard vettu, han bare KLASKE LÅR nå slipper jeg ut. Drit i om jeg dør imorgen.

IMG_2827

IMG_2830

 

Det er alltids lov å si god bedring til mister forkjølt tarm … og meg. 

Good vibes og sånn

Siden forrige gang har dette skjedd:

IMG_4473

Veggis har fått seg ny tattis, og han er MISTER fornøydesen der han går og vifter med hånden opp i trynet mitt til en hver anledning. Snapper vi, er det bilde av tattisen jeg får. Sitter vi i sofaen sier han plutselig Hege? Ja? Se her da på denne åsåmetattisenheeeer.

Om jeg er lei? Njet.

Torsdag kveld skulle han ta på litt krem og plast som han skulle sove med.  «Et tyyyynt lag» las han bakpå tuben og begynte å smøre litt. «Du kan hjelpe med plasten du», fortsatte han. Jeg glodde ned på pakken med gladpack han så brutalt hadde stjålet fra kjøkkenskuffen min. Jeg spyttet tannkremen i vasken, viftet litt med fingrene og dro av litt plast. Og så dere!! Hold på hatten, barten og bukseknappen, jeg klarte faktisk for første gang i mitt liv å ikke skjære meg på de SYKT SPISSE kantene som er i de pakkene. Det jeg ikke klarte derimot, var å få plasten av uten at den klistret seg sammen. Det er så sykt klassisk. Jeg freste på med den forbanna plasten i sikkert fem minutter. Slike ting har jeg rett og slett ikke tålmodighet til å fikse. Det og knuter. Knuter er mitt Everest. (Ikke folk som heter Knut da, dummen.) Mamma derimot hun elsker knuter. Får hun en knute å kose seg med drar hun til sitt happyplace.

Da jeg hadde fått plasten fra hverandre, ish, ble jeg ÅTTI år og fikk BART før Vegard var ferdig med å smøre tatoveringen sin. Seriøst. Eneste plassen noen er mer FORFENGELIG er inne på Paradise føkkings hotell. Det skulle smøres med en finger og det skulle smøres med hårene og ikke i mot.

Dette har vi fortsatt med hele helgen og heldigvis har vi ikke vært på festival slik at det ble sykt slitsomt.

bygdalarm

Neida vi har kost oss vi.

Da vi kom hjem kunne vi se at det har jammen meg katten gjort også. Kost deg altså. Han har fått en etterlengtet HEVN på skjærene som driver å plager han, så han har liksågodt drept ungen deres. Nå flyr de fortvilet rundt her og roper på han (eller hun, who knows) mens katten sitter i rosebusken og ler sammen med noen snegler som ikke orker ut i regnet.

Vi plukket den døde skjæren opp og viftet litt med den, og der gikk rett og slett grensen til hva som var perverst og ikke for katten. Syke mennesker ropte han. Når vi tenker over det hadde det kanskje bare vært like greit å la den ligge der til skrekk og advarsel, men gjort er gjort og nå ligger den i naboens busk.

Neida.             ….     Joda.

IMG_4540

Som sagt har vi vært på festival i godværet, eller i regnværet om du vil. Men det finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær sa folk, så vi kjøpte oss ponchoer og syns det sto til. Vi fant heldigvis ut tidligere i uken at vi ikke maktet å sove i telt i drittværet, så vi lånte mamma og Henning sin kassabil til å sove i. Ikke sånn olabil da, men en vanlig en, liksom.

Det fine med bilen er at den er 160 cm lang og jeg er 158.

Det dumme med bilen er at den er 160 cm lang og Vegard er 193.

LOL, og siden det regnet så var det ikke sånn at vi kunne ha åpen dør slik at tærne hans kunne stikke ut. Eller tærne, det var vel halve mannen som hadde stukket ut. Tipper det har vært lite komfåååår å ligge krøllet inni der for å si det sånn, men hey vi har iallefall vært tørr. Ingenting er så usexy som å våkne med badetiss badehud i et klissvått telt.

«Ah jeg gleder meg til jeg kommer hjem og kan ligge helt utstrakt når jeg sover igjen», sa han i går. Men så sannelig så tror jeg fosterstilling er hans nye ting. Her er iallefall dagens hvilestilling, rygg mot rygg med pusekatten. Eller nei, rumpe mot rygg. Good vibes.

IMG_4541

Under arrest

Da jeg kom og hentet Thea i barnehagen her en dag, sto det en figur i hyllen hennes. «Åh så fint troll» sa jeg uten å ha studert det så mye. Thea gapte og ropte «NEI, mamma, det er faktisk en PRINSESSE. Herregud» Så ble hun dritsur og gikk ut. Prinsesse, ja nå ser jeg det. Stemmer. Prinsesse. To unger sto igjen og eyeballet meg mens de ristet på hodet. Det kan skje den beste brølte jeg og spant ut døren.

troll

Hun var jo kjekk da, bare bommet litt på kjolevalget for anledningen kanskje. Men hey, no judgement.

Sånn ellers, husker dere synet av Vegard som vanner blomster? Den glade mannen som står med sneipen i kjeften og nynner mens han vifter vilt med slangen? Hageslangen, din gris. Det synet er nå historie siden naturen bestemte seg for å ta saken i egne hender. Det har plaskregnet i sånn åtte uker i strekk nå (eller en, whatever, det føles som åtte). Vegard er altså RANET for hobbyen sin og han ble så deprimert at han solgte Volvoen sin i ren frustrasjon. Jepp. Volvoen er historie og Thea begynte å gråte da vi fortalte at partyskuta var solgt. Hun er ikke så glad i å bli skilt fra ting og kan lett skjelve på underleppa om det er en stein som har forlatt lommen uten at hun fikk sagt hade.

Sommerværet har altså ankommet og det har som vanlig mensen. Helt ustyrlig. I det ene øyeblikket høljer det ned og alt er bare sorgen. Så glimter det til med litt sol og alle bare yay, men så sier man noe feil og da er det lyn, torden og slamring med dørene. Jesus. Nei, la oss mimre om en svunnen tid a, dere.

IMG_2841

IMG_4287

Vegard har altså begynt med blanke ark og fargestifter til, og sitter konstant på Finn for å finne finn. Nei bil mener jeg. Og hva ser han på? Volvo. Og hva har han kjøpt seg? Volvo. Jeg får si som Phoebe, I’m gonna be a soccer-mom! Åki den ble intern, med mindre du er Friendsfan da såklart.

Jeg var på jobb da han solgte bilen, eller nei det var jeg ikke, jeg var på politistasjonen. Han sendte snap da bilen dro fra tunet og jeg kunne kjenne i hjertet mitt at han var tristesen der hjemme. Selv sa han at han bare var glad for å bli kvitt bilen, men jeg kjenner en emo når jeg ser en. Sikker på han gråt seg i søvn mens han holdt rundt puten og hikstet ♥Volvo♥. Er nok også derfor han skal ha Volvo igjen, en rebound-Volvis. For å vri over til begynnelsen av avsnittet så var jeg og Thea på politistasjonen da han solgte bilen. Vi hadde ikke ranet noen denne gangen, vi skulle bare ha pass. Det å være på et venterom på politistasjonen er ganske interessant med en femåring, spesielt når det sitter en annen kis der også. (Vi skal begynne å si kis igjen nå, dude er ut.)

-Mamma?

-Ja?

-Er han der en kjeltring?

-Host.

Det kom en politimann ut, nikket til kjeltringen og fulgte han inn på bakrommet. Så LÅSTE han døren etter seg. Det finnes ikke sikrere tegn. Selv har jeg vært på det bakrommet men det trenger vi ikke snakke om nå. Det kom en dame og nikket til oss også, men vi slapp på bakrommet. Isteden gikk vi på et lyst rom med et kamera slik at Thea kunne ta bilde til passet sitt. Det var ganske trangt i rommet så jeg stilte meg bak henne og gliste. «Øøø» sa politidamen, «nå er du med på bildet.» «Åja, ehe.» Så gikk jeg foran Thea, men da begynte jo hun å le, ikkesant, og hele meningen med et pass er at man skal se kriminell ut. Dermed gikk jeg utenfor mens de knipset i vei. Da hun endelig så ut som en som tenner på kyr sa politidamen seg fornøyd og vi fikk gå. FREEDOM brølte vi og kysset bakken utenfor. Neida. Joda.

IMG_2497

 
Follow my blog with Bloglovin

Døden nær

I går var jeg ute i flippflåppsene for å klippe en snegl. Jeg har en egenkomponert sneglefelle som tilfeldigvis ble til her en dag da tre snegler sto og smattet på samme blad. Jeg klippet de i to og den makabre massakren har bare ført til at flere snegler kommer til på samme sted. Ikke for å sørge over tapet og ikke for å spise resten av bladet, neinei, for å spise de døde sneglene. Herregud og folk kaller meg gal. Sneglen i går sto og jafset i seg kompisen sin og så ikke crazysnail-lady (det er da altså meg, jeg har hørt de hvisker om meg i rosebusken) som kom med den rosa saksen sin og choppet han i to. Woopah brølte jeg så naboene våknet. Da jeg sto der og beundret verket mitt kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min. Noe var galt. Jeg snudde meg fikk jeg øye på årets største edderkopp RETT utenfor inngangsdøren. Type større enn hodet mitt-edderkopp, MINST. Av alle plasser å jakte fluer, hæ? Jeg kjøper den rett og slett ikke. Det var nok meg han var ute etter og hadde jeg vært ute lenger hadde han laget nettet sitt over døren slik at jeg hadde gått i det når jeg skulle inn!! Jeg glodde litt på han før jeg eg listet meg opp et trappetrinn. Så hoppet jeg inn døren med hodet først i noe som sikkert var årets judostil. Jeg landet sånn trillende på gulvet vet dere og deretter lukket jeg døren med en mopp, god knows how. Så gikk jeg og la meg.

Da jeg sto på badet i dag hørte jeg Thea åpne døren nede for å rope på katten. «Puuuusen, puus, pusepus OJ! Eh mamma, det kom en edderkopp inn.» Fyfaen jeg visste det tenkte jeg, de er ute etter meg. Her har han stått klar til å hoppe på meg helt siden i går, men så var det ikke jeg som åpnet døren. Herregud jeg hadde vert død jeg nå. What gives. Thea reddet livet mitt. Ahh fine Thea. ♥Livet♥

HAN ER DRITSTOR ropte hun. DREP HAN ropte jeg. NEI ropte hun. JO ropte jeg. NEI ropte hun. Så kom hun opp vettu og der og da glemte jeg at hun akkurat hadde reddet livet mitt. Nå hadde hun fått fienden inn og hadde bare gått i fra han slik at han kunne finne veien opp til meg og drepe meg. Enten i dag, i morgen eller neste uke. Jeg vet det nok, de bor bak listene i huset og så lister de seg rundt. (Haha tog du an?) «Drep han med en sko» fortsatte jeg da Thea var kommet opp. «Gjør det nå før han stikker av, da må vi jo ha han boende her lenge og det er vi faktisk ikke interessert i.» «Nei», mumlet Thea og tasset ned. Så var det et lite rabalder før hun ropte «DØD.» Jeg, som sto oppå toalettskålen og klamret meg fast til tannkosten bare omg omg omg ♥Livet♥.

«Du vet det mamma, at i barnehagen lærer vi faktisk at edderkopper ikke skal drepes. Der tar vi de ut i en kopp. Du har ikke tenkt at vi kanskje skal gjøre det her hjemme også da?» «Naah», sa jeg og klatret ned fra toalettet. «Det kan du gjøre hos mormor. Her skal de dø.»

IMG_2866

Fru venstrehendt i farta. Einstein var venstrehendt, så vet dere det. Dere skulle gjerne fått et bilde av selve edderkopphendelsen, men siden vi var litt sånn derre opptatt in the moment, så må dere rett og slett lage bildene oppe i deres egne hoder.

Sånn ellers så lurte jeg litt på en ting. Jeg har lagt ut innleggene på Facebooksiden (herregud, facebooksiden, der ble jeg åtti år) hver gang jeg har skrevet et nytt innlegg. Er det innafor ellerrrr?

Mobbeoffer

Har dere noen gang funnet en halvferdig tegning og bare tenkt ÅH, den vil jeg fargelegge ferdig? Ja? Men ikke siden dere var 8? Vel, det var akkurat det som skjedde her en dag da jeg og Vegard skulle rydde i kjedelige ting. Kjedelige ting er blant annet tegnekassen til Thea. Den trengs opprydning i noen ganger, og det må skje når hun ikke er til stede slik at vi kan kaste noen tegninger uten at hun vet det. Neida. Joda. Aller helst må de brennes siden hun på de merkeligste måter finner ut at vi har kastet arket med en strek på. HVORDAN KUNNE VI OG HVILKE MENNESKER ER VI EGENTLIG!! Ja det har skjedd, og nei jeg vant ikke årets mammapris akkurat det året. Jeg har vurdert å ta vare på alle tegningene og knuse den åtte METER tykke boken inn i hennes første leilighet når hun blir stor. Se her ja, et ekstra rom, det kan vi fylle med tegninger. Joda. Å joda. Ikke plass til seng sier du? Du kan jo sove på tegningene dine. 

Det er også frowned upon at vi kaster gammelt rask hun har funnet ute og lagt på kjøkkenbordet. Jeg blir nok aldri årets mamma. Jeg vet forresten heller ikke hva det er med kjøkkenbenken og RASK, for det er tydeligvis plassen for vannspredere, skrujern, hammere, plastdingser Thea har funnet ute, hårstrikk, ormekur til katten og gamle truser. Neida, ikke gamle truser.

Uansett. Da vi ryddet tegningene til Thea ropte plutselig Vegard «OJ hvem som har fargelagt på denne posen her? Er det Thea? Er det deg? Er det meg? Hm? Jeg må fargelegge ferdig.»

Så gjorde han det og etterpå hang han tegningen sin så STOLT opp på rommet til Thea. Han ville egentlig henge den opp på vårt rom men jeg sa nei.

Har dere forresten noen gang sett et katt som sovner mens han vasker seg mellom beina? (Vasker seg, onanerer, poteito potato.) Ta deg litt tid til å glo på det.

Han er med andre ord ikke kastrert enda. Vi var innom dyrelegen i går for å bestille ny resept på ormekur siden han fortsatt er tynn. «Du har ikke tenkt at han kanskje er sånn som Vegard som kan spise alt da» spurte jeg mamma da hun klagde på at han var så tynn. Katten altså. «Som far som sønn» fortsatte jeg. «Nei» sa hun. «Neivel» sa jeg.

Denne gangen fikk vi noen dråper han skal ha i nakken siden jeg begynte å gråte da dyrelegen nevnte oralpasta igjen. Ja det heter oralpasta. Nasty. Det ble ikke bestilt time til «klippigs» (au tenker gutta) denne gangen siden vi for det første glemte det, og for det andre så blir han mobbet av nabolagets gangsta-skjorer for tiden, så det er liksom ikke helt tiden å ta fra han enda mer selvtillit. Liksom. Tanten min fikk øye på han og en skjor her en dag og tenkte ops stakkar skjor, men så kom det en annen skjor ut fra hekken og DRO katten i halen mens den første dro han i barten. Så lo de og løp etter han. FREKT. Jeg løp ut og skulle kjefte på de, komme her og mobbe MIN katt, men da bare dreit de på bilen vår. Så ble Vegard sint og nå skal han skyte de for den bilen var faktisk NYPOLERT.

Sånn ellers så skjer det i grunn sykt lite for tiden. Det største som har skjedd i dag for eksempel er en larve som har hengt seg selv opp på hushjørnet vårt for å bli en puppe. Eller, jeg vet ikke om han blir en puppe eller om han forpupper seg eller hva pokker, men saken er at han skal bli en sommerfugl og at han har valget en JÆKLA dårlig plass for å bli det. To cm fra bakken utenfor et hus med en katt som liker ting som dingler. (Gris. Ja du også.)

Eller jo det skjer jo faktisk litt når jeg tenker meg om, mormor har fått seg Apple-tv. Eller Xbox som hun selv kaller det. Ikke nok med det, hun har fått en som er MYE bedre enn den vi har og jeg er sykt misunnelig. Så vet dere det.

A yes, we are fab!

Snap: litlooo

Muttern min på 12 år

Her en dag var jeg oppe hos pappa og lusket på det gamle rommet mitt. Det har naturligvis stått urørt siden den dagen jeg flyttet ut, på veggen henger det medaljer i alle idrettene jeg har vært med på og under er en hylle full i pokaler og flotte bilder av meg som vinner de. Over henger det en banner som står number one daughter!!

HAHA. Neida. Jeg har ikke vunnet en medalje i hele mitt liv. Eller jo, jeg har jo vunnet noe juggel på slike events der «alle er vinnere» og alle får medalje. Og DET er ikke akkurat noe å skrive hjem om. En dag fikk pappa den brilliante ideen at han kunne oppbevare det falske juletreet sitt der inne uten å pakke det ned, og dermed måtte mine ting på MITT rom vike unna og alt ble pakket i kasser. Jeg fikk egentlig en frist til å hente alt siden jeg på den tid hadde flyttet i min egen leilighet, men jeg syns øl var mye viktigere enn å stå der og sortere gamle ting i «ha og ikke ha» – hauger. Pappa fikk derfor med seg mamma og sammen sorterte de alt i kasser som jeg kunne få rydde opp i en dag jeg hadde tid. Jeg har aldri hatt tid.

Her en Fredag var vi invitert opp på pizza hos pappa, AKA Olemannspizza. Etter en stund da Thea satt med nesen begravd i en lekekasse og Vegard og pappa drakk litt øl mens de så på NRK (pappa ser alltid på NRK og alle andre kanaler er skapt av djevelen himself!!), bestemte jeg meg for å snike litt i gamle kasser nå som alle var opptatt med sitt. Jeg gikk inn på rommet, viftet litt med fingrene og åpnet første og beste kasse. «Åh herreGUD» ropte jeg. I mot meg slo synet av innholdet fra den hemmelige skuffen jeg hadde hatt på rommet, den nederste i skrivepulten, den jeg hadde tatt AV knotten på slik at ingen skulle luske i den. Skuffen som var full i hemmeligheter, dagbøker, I love this and I hate that. Skuffen jeg hadde glemt at eksisterte den dagen mamma og pappa skulle rydde. Skuffen med en fjortissss sine innerste følelser og egentlig hele livet, og den var bare TØMT hensynsløst ned i en kasse. Oh jesus christ. Jeg ble helt lilla av flauhet og smekket sammen lokket. «I Love hvem da» flirte Vegard og pappa, som nå var kommet inn på rommet uten at jeg merket det. Sikkert på grunn av dødsropet mitt for ett sekund siden. «Nei INGENTING» brølte jeg, så klamret jeg meg fast i esken som en løve som beskytter barna sine. «UT!» Jeg kunne høre de dævvet av lol hele veien tilbake til sofaen. Jeg hang rundt kassen en stund mens jeg lurte på om jeg skulle klatre opp i den og bare dø. End life liksom. Etter ca tyve minutter bestemte jeg meg for at kassen sikkert ikke var SÅ flau likevel og at jeg antagelig overreagerte. Jeg satte meg opp og åpnet den forsiktig og myste inni. «Er det mulig?» mumlet jeg og kjente hatet mot Hege (18) som ikke prioriterte å få slettet dette fra jordens overflate, fremfor å drikke øl og rope mohøy. Jævla ungdom. Heldigvis var ikke denne skuffen like flau som en skuff dagens fjortis sitter på. Den er vel full i angrepiller, dildoer og flæsjlights, så det kunne selvfølgelig vært verre. Eller nei. Nei, det hadde nesten vært bedre ass.

Jeg rasket med meg kassen og den står nå trygt oppe på loftet. Eller nei, host, den gjør ikke det Vegard, jeg har brent den. Lover. Ikke gå opp å se.

Jeg var, som jeg innledet med, oppe hos pappa igjen en dag og glodde i flere kasser. Han var bortreist og Vegard var på jobb, så jeg kunne få sitte der i fred og dømme teite fjortis-Hege og samtidig ha noe av verdigheten i behold. Etter en del kasser med junk fant jeg en liten sko-eske innerst i klesskapet. Greit tenkte jeg, mens jeg trakk pusten og strakte meg etter den. Jeg åpnet den raskt, på samme måte som man trekker av et plaster, og glodde oppi. Den var full i kondomer!!! Neida. Den var full i leker fra Donald-blader. Hege(12) som var MYE mer oppegående enn både Hege(14) og Hege(18), hadde lagt alle lekene UÅPNET i denne sko-esken for å spare de til sin fremtidige unge. Now that’s a NAAW-moment! Min fremtidige unge som nå er min nåværende unge ble utrolig glad for denne gaven from beyond. Takk mamma(12), ilu <3 <3 <3

 

De tre vise menn

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har telefonskrekk. Eller, jeg føler jeg har fortalt det før, men i en alder av nestentredve glemmer man fort. Jeg glemte fort som tiåring også jeg, skal ikke stå på det, så pappa har alltid sagt at hadde ikke rumpa hengt fast så hadde jeg glemt igjen den også, og det er forsåvidt sant. Den hadde lagt over ALT. Ah her ligger rumpa til Hege IGJEN, noen som har sett henne i det siste eller?

Det som plager meg mest med telefonsamtaler er avslutningen. Det finnes ingenting kleinere. Når du syns det er stemning for å si hade, og gjerne også sier det, så har plutselig personen i andre enden begynt på noe sånt som «ja da sier vi det». Så oppdager han at du har sagt hade og du oppdager at han har sagt noe annet, så sier han hade mens du svarer på det han nettopp sa. Og så bare HÆ? Åja, hæ ja åki. Yess sir. Vi må få en KNAPP som lyser når man vil si hade. Så sier man hade, personen i andre enden ser at nå er det dags for å si hade, og sier hade igjen. Det er en av topp ti prioriteringer jeg håper Trump får skikk på hvis han blir president. Jeg snakket faktisk med en turist her en dag, en amerikaner, og han var overbevist to the bone at når Trumpieboy kom til makten, da kom alle verdens kriger til å stoppe. Da skulle han bare nuke de landene som kriget og verden ble et bedre sted!!!

Altså.

Jeg bryr meg jo egentlig ikke så mye om Amerikansk politikk og jeg vet jo knapt hvor Amerika ligger. (Joda. Neida) Jeg har sett litt Trump på Facebook og sånn og jeg har også sett de her brødhodene som digger han på nyhetene (ja jeg ser ufrivillig på nyheter på jobb), men for meg har det vært litt sånn urband legend. Vandrehistorier. De er der, de sier det de sier, men de finnes ikke på årntli. BUT OH YES. Der sto han, Trumpetens største fan. Han kalte han tilogmed MR. Trump. Han var egentlig en av de hyggeligste turistene jeg har møtt på lenge, (bortsett fra alle Asiaterne som sier pritti lady pritti lady, teik a picture?) og han virket aldeles ikke som en som er så teit. Jeg ble faktisk litt skremt der jeg sto og hørte på hvor mye bedre mmmmmerica kom til å bli når Trump ble president. For det skulle han bli! Jeg stirret tomt på han i noen minutter, så løp jeg inn i en souvenirbutikk og kjøpte et troll. Oh look, it’s Trump ropte jeg og kastet trollet på han. NeiDA. Men det var ganske rart å møte noen som faktisk liker Hitler-Trump.

Jeg hadde ikke planer om å snakke om Amerika liksom, så over til noe annet. Den siste tiden har jeg gått rundt med konstant hodeverk. Jeg har klaget til Vegard, til Thea, til de på jobb, til mamma ooog til Mr. Google. De førstnevnte er ganske forståelige og sier gjerne «stakkar deg da». Sistnevnte derimot, er UTROLIG negativ. Skikkelig pessimist. DU HAR KREFT. DU HAR HJERNESVULST OG DU HAR MS. Go hang yourself bitch og jeg bare okay. I går fikk jeg en ganske intens smerte som var akkurat som noen ga meg støt. Det måtte googles og det var da jeg fikk de her lystige beskjedene. Etter en time med Googling (man blir avhengig) sto det med bitteliten skrift på en av sidene at jeg kanskje ikke hadde kreft, det kunne også være tannverk.

Ops. 

«ÅÅÅ, du vil ikke SI» ropte Vegard. Han har mast om at jeg skal ringe tannlegen i en evighet (jeg har nemlig hatt vondt lenge). MEN! Jeg har spurt Mr. Google om å fjerne visdomstenner også jeg, og det går til HELSIKE sier han. Iallefall med slike som ikke har kommet opp enda, sånn som min. I følge Google har man to alternativer. Man kan enten dø, eller leve med smertene. Jeg velger LIVET. Jeg møter på tannlegen min titt og ofte. HEI sier han, hei piper jeg mens jeg studerer skoene mine og tenker ikke få øyekontakt ikke få øyekontakt. Får jeg øyekontakt er jeg sikker på at han ser langt inn i sjelen min – som forteller at Hege har en visdomstann herr tannlege, en hun ikke har fortalt deg om!! Så rister han på hodet og skriver meg i boka si, så kommer og henter meg en stormfull Mandags ettermiddag. Det er jeg faktisk ikke interessert i.

Jeg har fundert litt på de her «vise» tennene. Hadde det vært en gud (etter min mening) så hadde han jo ikke gjort slike slurvefeil med menneskene. Det er isåfall jækla dårlig humor. Hoho, jeg skal lage noen tenner som vokser i alle retninger uten noen som helst logisk forklaring. Like etter fant han opp IKEA liksom, der sitter man jo også igjen med en del på slutten uten å vite hva den skulle være til. «Sikkert ikke så viktig.» 

 

Her skulle det stått YOLO

Hele Mandag gikk jeg rundt og tenkte at det var noe jeg skulle huske. Det var noe med denne dagen. Skulle jeg gi kattefilla ormekur igjen? Neei, og takk gud for det siden jeg sitter igjen med ikke mindre enn fire arr siden sist. Det har alltid sett så enkelt ut når pappa gir kattene ormekur. Han åpner kjeften med den ene hånden og sprøyter medisinen inn med den andre. Så klapper han de og sier «jaaada så fin. Ja så flink. Jaaa så fin og flink.» Da Vegard sto der med posen fra apoteket bestemte jeg meg for at i dag var dagen jeg skulle være like flink som pappa, så jeg brølte JEG TAR DET. Fine by me sa han og satte seg ned på kjøkkenstolen for å se på. Komme da pusen sa jeg og tok tak i hodet hans. Det var lite poppis. Får sette seg ned da tenkte jeg og satte meg ned, tok katten på fanget, åpnet kjeften og sprøytet medisin inn i kjeften hans. KLOOOOOOOOOOOOR sa det før katten tok spenntak i trynet mitt og fløy bortover stuegulvet. Han spant sidelengs over parketten (kødda vi har laminat), kræsja i tvebenken og kastet kroppen sin ut i gangen og under dørmatten. Eller oppå, whatever. «Å så flink» pep jeg der jeg lå blodig igjen under kjøkkenbordet og skalv. «Ooookay det der skal jeg aldri gjøre» sa Vegard, og dermed var det same procedure neste dag, med kattebakbein godt plantet i ansiktet og en driftende kattefille på vei ut i gangen.

Siden det ikke var ormekur tenkte jeg videre på hva det var jeg skulle huske. Det var noe med den datoen, 6/6. Var det noen som hadde bursdag? Ja det var jo det. Jeg gratulerte de og fikk god karma men satt likevel tilbake med en følelse at det var noe annet jeg skulle huske. Også kom jeg på det…

Vi har jo JUBILEUM!

 

There are not enough lols in the world!! Vegard bestemte seg altså den 6/6-15 at «i dag skal jeg schkrive en melding til hu derre søte Hegsi. Hun setter si-hikk-ert prisch på det.» Og jeg gjorde jo det, forsåvidt, bortsett fra at jeg skulle tidlig på jobb og oppdaget meldingen veldig trøtt og veldig edru dagen etterpå. Pluss at jeg var dritsikker på at han hadde sendt feil siden det sto oooops sorry noen timer etter den første meldingen. Sikkert tidenes fyllanerver da han våknet og oppdaget et haha fra meg, lulz. Men jubileum er jubileum så vi spiste opp siste del av ostekaken i sofaen mens vi glodde på Breaking Bad og lekesloss. Vi snakker vanlig lekeslossing, ikke sånn som du tenker. Din gris. Egentlig er det langt i fra lek, eller jo, det begynner som lek, men siden vi er konkurransemennesker to the bone blir det blodig alvor HVER GANG. Noen skal tape og si «auauauauau, jeg gir meg.» Sånn er det når en som er storebror blir sammen med en som er lillesøster. Nei vi er ikke søsken. Din syltelabb.

Ellers så har jeg tatt en «YOLO» siden sist.

 

E

En liten rev. Det var dropin på tatovering der man kunne velge blant mange små motiver og jeg bare YES. Jeg følte meg så sykt spontan. Folk hopper i fallskjerm eller kjøper seg dyre truser, jeg tatoverer en rev. Jammen er vi forskjellige dere. Jeg fikk beskjed at jeg var for gammel til å si YOLO da jeg snappet reven etterpå, og det kan jeg egentlig si meg enig i.

Men han var åsåm da. Siden jeg må smøre han skinner han litt, og dermed ser han ut som en falsk en man får i tyggiser. Sånn som man limer på med vann vet dere. Nei? Finnes ikke de tyggisene lenger? De fantes iallefall på 90 tallet da jeg vokste opp. De kostet 50 øre, og den var SØLVFARGET. Femtiøringen altså. Tyggisen var aldeles ikke sølvfarget siden det på den tiden var forbudt med alt annet enn brunt. Blått, grønt og fareger generelt i snop var helt krise. Det var sånt som sånne derre EU land drev med. Fysjom. Da det kom blå og grønn Sprite i butikken drakk jeg det hver dag for å ta igjen alle tapte e-stoffer i oppveksten.

Tyggisen var så hard at den reiv med seg det som var av løse tenner i kjeften, noe som resulterte i at tannféen sparte seg noen slanter siden vi som oftest svelget tyggisen SELV om vi ikke fikk lov. Rundt tyggisene var det en tattis, og den var høydepunktet med hele tyggisen. Det pluss at man fikk 20 stk for 10 kroner (TENK DET DA DERE). Noen ganger 24 stk hvis man sa til hun i kassen at det bare var 20. Og så bare fniiiiiiste vi oss ut. Vi var litt YOLO før i tiden også skjønner dere, bare på en litt mindre ufordragelig måte enn de er nå til dags.