Pung og pupp

Da vi ruslet ut av sykehuset etter ultralyden forrige uke, gikk Vegard og smilte i sine egne tanker. «Jeg skal lære han og stå på snowboard» sa han mens han glei bortover sykehuskorridoren. Jeg glodde ned på utskriftene av den lille gutten vår og tenkte på helt andre ting. Panikken bredte seg i kroppen mens jeg trykte meg selv på magen for å unnskylde jordmorens ville herjinger med ultralydapparatet. Herregud det er en gutt! Hvordan i helsike skal jeg angripe en pung?? Ikke bokstavelig talt angripe, men liksom, hæ? Det skal komme en liten fyr ut som sier «hei mamsen, skift bleie på meg a» og jeg bare pip. Jeg lærte nemlig i ung alder (kanskje da jeg eyeballet søskenbarna mine på stellebordet, sorry igjen) at en pung skal man være så SYKT forsiktig med, ellers ødelegger man de for livet. Bare man tar på de kan de omtrent falle AV i følge tantene mine. Siden den dag har jeg holdt meg unna pung. Ca. Men nå skal jeg liksom skifte bleie og håndtere en hver dag. SOS!!

Jeg har beklagd min nød til de fleste jeg har kommet over, og samtlige har fortalt at det er myyye enklere med gutter enn jenter. DET tviler jeg på av forskjellige grunner. For det første er jeg en jente (dame, whatever) så jeg vet hvordan ting skal håndteres og er godt innarbeidet i fram mot bak – strategien. Easy peasy. Jeg vet at er det rødt må det smøres, er det ikke rødt er det A-OK. Jeg har hørt rykter at gutter venter med å tisse til det SEKUNDET man har tatt av bleien. De bare free at last og slipper seg løs. Når Thea slapp seg løs var det bare å si ups og holde bleien foran. Det var liksom begrenset hvilken retning det skulle ta, det var enten rett ned eller litt ut. Når en gutt skal tisse derimot, ser jeg for meg en KATASTROFE der tiss og snurrepiperier flakser ukontrollert rundt i hele rommet i sakte kino. De klarer jo å tisse over hele do-skålen som voksne, så da må det være helt ustyrlig som baby.

Dessuten klarer de å klemstre tissen sin i dolokket, det gjenstår å skje med oss jenter. Eller herregud, hvem vet.

Nå er det ikke bare om dagen jeg svirrer rundt med merkelige tanker, om natten har jeg nemlig de mest absurde drømmer. (Absurd, herregud aldri sagt absurd i hele mitt liv. But but) Men drømmene er ikke om pung, neida, da er det helt andre ting på timeplanen. En gjengganger er at jeg allerede har fått ungen – men jeg har ikke fått det med meg. For det skjer jo veldig ofte rundt i verden ikke sant. Han bare er der plutselig. Tjenare kungen liksom.

En natt drømte jeg at vi satt ved spisebordet hjemme mens vår ufødte sønn jafset i seg et kjeks. Nam nam. Plutselig kom jeg på at babyer skal jo slettes ikke ha kjeks, de kan jo bare drikke melk de første månedene. Å herregud jeg har GLEMT å amme, tenkte jeg. Omg omg. Så spurte jeg babyen om vi ikke skulle ta å teste det derre ammegreiene. «Jo det kan vi jo alltids» sa han, og plutselig var vi i kjellerstuen til pappa. Vi la oss ned på sofaen for litt ammings, men ungen var blitt så stor at han hadde fått tenner. Ikke nok med det, han var plutselig en katt. Så der lå jeg da, med nippelen på vei inn i munnen på en katt og alt var bare greit, sett bort i fra at jeg kvidde meg noe jævlig til DE tennene. «Ikke bit da» sa jeg. «Neida» sa katten.

Ikke ett eneste sekund tenkte jeg over at dette kanskje var en drøm. Nei dette var da helt normalt, la oss drømme videre og bli enda mer svett. ALDRI har jeg tvilt mer på min egen intelligens som da jeg åpnet øynene og så i taket på soverommet med hendene klort fast på hver sin pupp. Fii fan jeg er hjernedød, mumlet jeg. Gravid og hjernedød. Løp, løp og kom aldri tilbake. 

Taco-Monday med min -heldigvis- allerede fødte datter.

Gutt eller jente?

I går kom endelig dagen som vi har ventet på i en evighet, nemlig … ultralyden. Dam dam daaaa. Tiden var inne for å se om Thea skulle bli storesøster eller storebror. Høhø hø. Da jeg først sa den setningen for å være morsom til Thea, ble hun helt sjokkert. Det var den dummeste spøken hun NOEN gang hadde hørt og jeg ble brått årets teiteste mamma. Du vet, mammahumor. Helt løk.

Haha. FNIIIS.

Når vi jeg ikke har dratt dårlige spøker, har vi løpt rundt og brølt «i dag er det fire dager og tjueto timer til ultralyd, brace yourself maddafakkassss». Og alle bare okei wtf. Vi er nemlig blitt sykt opptatt av den personen som har flyttet inn i regionen under navlen and we ain’t afraid to show it, show it, show it. Og ja, jeg sa den PERSONEN. Jeg skal ikke røpe noe enda – nemlig. Jeg er blitt en sånn hemmelighetholder ser dere. Eller forresten nei. Jeg fikk akutt tourettes i barnehagen og brølte «det er en … !!!» mens jeg sparket opp porten og slo meg på magen. Da vi kom i bilen igjen, fikk jeg kjeft av Thea. Stå der og rope sånn blant HENNES venner og omgangskrets. Herregud a mutter, hvordan skal jeg bortforklare deg egentlig!

For en måned siden var vi på «tidlig ultralyd» som det så fint heter, og for å være ærlig ante vi ikke hva det gikk ut på. Vi trodde bare vi skulle si hallais til herr eller fru i magen. Det var feil. Vi sa riktig nok hei, men det var til magesekk, urinblære, lever, nyrer, hjerne og tilogmed kjeve. Morn morn. «Såeh vet ikke kjønnet da?» pep Vegard etter et kvarter med innvoller. Joda sa mannen, det er 51% sjanse at det er en gutt. Vi lyste opp i trynet og bare jeej, før vi innså at 51% er jo bare EN prosent mer enn 50/50. Oh you sniky doktor. Vi fikk tittet to sekunder på den lille før vi ble klapset på ræven og sendt ut med en minnebrikke i hendene.

Skikkelig koselig fabrikkstemning.

Derfor var vi dritspent i går. Vi var så spent at vi ikke klarte å finne frem på sykehuset en gang. Men det trenger man egentlig ikke være spent for å ikke klare, jeg har aldri funnet frem på sykehus. Jeg er SIKKER på at samme arkitekt som lagde pyramidene har gått løs på absolutt alle sykehus. Man skal liksom ikke finne noe logikk i gangene der. Joda gå ut der og skrå til venstre, så tar du en runde rundt vaktmesteren før du kommer tilbake og går inn den døren der. Så går du helt til endes helt til du ser et glt bilde. Da går du til høyre helt til du kommer til en trapp. Den går du to trappetrinn i, før du snur deg og går hjem for da er timen din ferdig. ÅÅÅKI. Hadde jeg jobbet på sykehus hadde mange flere prosent dødd mens jeg løp rundt i frakk og skrek i gangene for jeg ikke husket hvilken vei jeg kom fra. Jeg skjønner jo nå hvorfor doktorer skriver så stygt, de må bare kaste noe ned på papiret mens de enda husker veien ut. Ellers blir det ikke hjem til middag i dag heller og kona blir sur – igjen. Eller mannen. Likestilling, no judgement osv.

Uansett. Jordmoren i dag var mye mer … jordnær, høhø KLASKE lår dere … og vi fikk glo vel og lenge på mennesket down under. «Oooh ville dere vite kjønnet?» sa hun plutselig mens hun bråstoppet apparaturet sitt. Aldri i mine levedager (hallo der ble jeg nitti år) har jeg sett noe så tydelig på ultralyd. Man kan bare sånn ca se hva ting er, og man nikker mest for å være høflig selv om det er uklart om det er en chihuahua, kongen eller et menneskebarn man ser på. Det som lyste mot oss NÅ derimot, var klart som dagen og jeg begynte å skrattle så magen disset. Det var noe der, om jeg kan få si det sånn, og han var så absolutt ikke flau over det. Viste det frem, nett som faren. SE hva jeg har som ikke du har. En ekte liten babytiss med sånn stor pung vet dere. Nå har ikke jeg studert babytisser, altså, men jeg husker søskenbarna mine sine som jeg glodde på med store øyne som seksåring. Så fniste jeg for de så skikkelig ubrukelig ut.

Sorry søskenbarn. Ilu Ilu Ilu♥

Jordmoren hadde ikke vår type humor og tok ikke bilde av tissen hans, noe som er sykt trist for herregud så artig å ha. Det skulle jeg vist frem i konfirmasjonen UTEN TVIL!

Sånn ellers kan jeg jo ta meg litt til til å forklare hva dere ser over her da, hvis jeg husker rett. På venstre bilde ligger han med haken ned mot brystet og har ene hånden opp til øret. Joda, du ser det om du legger godvilja til. Han har de lange beina sine krøllet opp og knærne ligger inntil kroppen. På det høyre bildet er det hodet, den svarte flekken er hjertet – tror jeg, og det som ser ut som bein som stikker ut av magen er navlestrengen. Dummen. Også er det noe morkake og noe styr. Såeh ja.

Vi fikk også ny termin for de som måtte interessere seg for det, 3. Juni. TI dager lenger på vei enn det vi trodde. Jeg gikk plutselig GLIPP av hele uke 18 og halve uke 19 av graviditeten. Jeg har reist i tid dere. WHAT GIVES!!

 

Jingle bells og sånn

Det er Fredag sånn ca midt i Desember og Vegard kommer løpende opp trappen hjemme. Det i seg selv er en sensasjon, men det hadde vi ikke så mye tid til å tenke over. Vegard farter inn i stuen og begynner å romstere. Etter en stund går jeg inn for å se hva han driver med, og han gjør som man ellers gjør på Fredager, henger opp mobilen sin i varmepumpen. Så kommer jeg på at det er jo faen ikke normalt og spør hva han holder på med.

«Jeg mistet telefonen i do. Den må tørke» sier han og trakker ned fra stolen. Jeg tenker litt og bare «keeey? hvordan havna den i do da?» (Jeg har jo selv mistet telefonen i do så jeg vet det er fort gjort, men saken er at jeg har misstanker til hvordan den havnet i do.) «Eh, jeg skulle ta bilde» fortsetter Vegard. Jeg smatter litt mens jeg ser på han. «Såeh skulle du ta bilde av tissen sin da, eller?» «NEHEI» roper Vegard. Jeg ser litt til på han før jeg bare «bæsjen din da? skulle du snappe bæsjen din?»

«Kaaanskje» svarer han.

Jeg ser opp på den våte telefonen og grøsser. Man trenger jo ikke være rakettforsker for å skjønne at når han skulle ta bilde av bæsjen sin, men mista telefonen i do, så landet jo den midt i smørøyet foråsidetsånn. Og der skulle den liksom henge da – i varmepumpen. Hey folkens kom på besøk til oss og kjenn på den nye air freshener’n vi har fått oss a. Proooomp heter lukten.

Mannfolk!

Dekorering of the pepperkakehus som vi baked helt selv. Yes i said it.

Jula forsvant like fort som den kom og jeg sitter igjen litt sånn at pyntet ikke vi det forbanna juletreet i GÅR? Nå er det ikke det at vi har gjort noe i julen. Tvert imot. Vi er av de som har gått rundt i romjulen og lurt på hvem vi er, hvilken dag det er og om det ikke snart er sosialt akseptert å gå ut i trusen. Og alt dette er UTEN å ha vært på fest en eneste dag. Eller, vi var faktisk en liten tur men det eneste som skjedde var at Vegard ble kalt tøffel av de vennene som verken har barn eller gravide kjærester, og jeg knakk en stol. Det var IKKE fordi jeg har blitt feit, det var fordi det var trangt om plassen og den stolen tydeligvis ikke tålte to. Host.

Det tok noen dager men etterhvert ble også Thea vant med late dager. Hun slo ut barten og sto ikke opp før klokken … halv åtte. I know, BEHAVE liksom. Av en eller annen grunn tror Thea at hun går glipp av noe SYKT viktig om hun ikke står i stua 06.03 SHARP. Dessuten får et ekorn aids om hun ikke slår på alle lysene i hele huset. Slik som i Alene hjemme vettu, lys på i absolutt alle rom.

Nå er naturligvis alle de her tingene pinøtts i forhold til det største som har skjedd i hele jula. Thea kan nemlig, og dette bør dere kanskje skrive ned, ENDELIG se filmer som er ……  6+. Yes i said it. Det er fest i heimen og kanelbullar i taket. Før var det «oh noes det er 6+ mamma, slå aaaav jeg er ikke gammel nok.» Jeg var jo heller litt sånn «åja x-files» på hennes alder. Bæsja riktignok i buksa men det var verdt det. Eller nei det var jo ikke det. Sov ikke på tre år. Husker mamma var helt oppgitt og lurte på hva jeg tenkte på, men jeg trodde jo det vare Derreck ikkesant. Jeg kunne ikke vite at det kom ailiens som spiste hodet av en mann.

Den eneste som virkelig har tatt den ut i jula er minien i magen. Han (jeg vet ikke om det er en han, men jeg sier han. Thea er fast bestemt på at det er en gutt og mener det er barnslig om det er en jente inni der, for herregud da, tenk om det er enda en jente og jeg skal få TO jenter på rad. Det blir for dumt. Vegard har lyst på en gutt for han har fått nok av lange hår i dusjen. Dermed sier vi han inntil den 10. Januar når det er ultralyd.)

Uansett, han henger i navlestrengen, tar spenntak fra den ene siden av magen og bouncer over til den andre siden mens han synger i came in like a wrecking ball. Tydelig fornøyd over den gode plassen inni der. Livmoren min er nemlig ikke som andre livmødre. Iallefall ikke denne gangen. Den begynte nemlig å vokse i det sekundet den oppdaget at et egg var befruktet. Jeg mener det, Vegard var ikke ferdig før livmoren bare GRAVID og este ut som en ball. Useriøst. Forrige gang merket jeg verken liv eller så noe forandring før jeg var over hallveis. Det sto «nå kan du kjenne livmoren rett under navlen hvis du trykker» og jeg bare hæ? Fikk bare en irritert tarm av hele trykkingen. Nå derimot, nå overlates ingenting til fantasien. Ligger jeg på rygg trenger man ikke TRYKKE for å se hvor livmoren begynner foråsidetsånn. Det er normal kroppsform-normal kroppsform-LIVMOR-normal kroppsform-normal kroppsform. Here I am liksom. Jo takk.

Livmor er forresten et ekkelt ord.

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Med hjartet på rette staden

Greeeeit, jeg skal begynne å blogge igjen. Smilefjes. Jeg har egentlig ikke gitt meg, jeg har bare hatt en liten kunstpause. Host. De av dere som følger meg på Instagram vet hvorfor jeg var så stille, dere andre kjipinger skal få en historie. For sånn ca en uke siden satt det en dame på et venterom hos legen. En annen dame og en jente ble akkurat ropt inn på det ene rommet, så hun fortsetter å lese bladet sitt mens hun venter på at det skal bli hennes tur. Hun blar om siden i bladet og leser litt om pepperkakehus. Skal hun bake sånt i år tro. Hun tar bladet litt nærmere for å studere. Plutselig hører hun en skarp stemme fra rommet der den andre damen og jenta gikk inn;

«øøø hva gjør hjertet ditt nede i TISSEN mamma?»

Damen gisper så hardt at siden med pepperkakehus blir blåst inn i munnen hennes. Hun tygger litt på saken før hun begynner å gråte og stormer ut. Akkurat som hun ikke hadde nok nerver så skulle hun høre DET liksom! Inne på rommet der årets merkeligste setning akkurat kom fra, ligger jeg på en benk, en jordmor leter etter en liten hjerte-lyd i magen min og Thea står med tinntallerkener og ser på. Hun vet godt at det er en liten lillesøster eller lillebror i magen og har fått med seg at vi skal lete etter ett hjerte, men det at det ikke var mitt hjerte vi lette etter i min kropp var en detalj hun ikke helt hadde fått med seg. Dessuten var det sykt merkelig at det kunne bo noen helt der nede, greit at det skulle bo noen i magen min en stund men hun hadde IKKE gitt tillatelse at den personen skulle ta seg til rette omtrent nede i tissen til muttern. Fårdaværegrenser. 

Thea studerte taket litt før hun fnyste av den merkelige «hjertelyden». Baby du liksom. Hørtes mer ut som en dinosaur etter hennes mening.

Thea og Vegard i Disneyland. For der har vi også vært siden sist. Faktisk.

Vi hadde snakket en evighet om Disneyland og bestilte lenge før vi visste at jeg skulle få boller i ovnen. Eller bolle. Holder med en. Er bare en til hver. Uken før vi skulle dra lå jeg som en ball på sofaen. Når jeg ikke lå der, var jeg på badet og ble godt kjent med do-skålen. Samtidig gikk Thea og Vegard og gledet seg til å dra. De skulle ta alle karusellene i hele verden og spise opp ALT snopet i hele Disneyland og ta bilder med alle prinsessene de fant. Faktisk. Jeg derimot funderte på hvordan jeg skulle fake min egen død for å slippe å være med.

Turen var ikke katastrofe, men den kan heller ikke kalles suksess. Hele turen var et hat-elsk forhold der den ene har lyst å ta livet av den andre bare bittelitt. Dessuten gulpet jeg i luen til en gutt og spydde nesten på Minni to ganger. Ca.

Det siste bildet, ahh SE så vi koser oss. Haha. Men resten lyser pur jo lykke fra Thea da om ikke annet.

Da vi skulle ta bilde med Ariel tisset Thea og Vegard litt på seg av begeistring. Eller kanskje bare Thea, men det var iallefall bra at NOEN nesten tisset på seg med tanke på at vi sto i kø i… hold på tupéen … TRE kvarter for å ta bilder som vi attpåtil måtte … hold på barten … betale HUNDRE kroner pr stk på vei ut. (Greit det er ikke så dyrt men likevel, Ariel burde faen meg gitt oss den der snakkende gule fisken sin for å vente SÅ lenge) Og ikke nok med det, vi hadde små-jogget opp til prinseseverden for å slippe den lange køen som var dagen før, for den var på to timer. TO timer for å ta bilder. Fiii fan.

Som dere ser var det også regn noen dager. Når jeg drar til utlandet satser jeg alltid på sol. Jeg har av en eller annen innebygd grunn tro på at det er sol alle andre plasser enn her på vestlandet. Jeg tar feil i 79% av tilfellene, men tar jeg med varme klær, støvler og paraply? Nope. Fryser jeg og blir sur? Jepp. Var det topp stemning når jeg i tillegg var litt sur siden jeg var kvalm? Njet. Var det da rart at jeg hadde lyst å DRUKNE Ariel etter tre kvarter med venting? Nøøøu. Jeg skjønner jo nå at det kanskje var der jeg burde spydd.

Når vi ikke sto i kø for en attraksjon, spiste vi mat. Å herregud så vi spiste mat. Eller drit, for mat finnes det ikke i slike parker. Det var derfor fortvilelsen sto i øynene mine da jordmoren spurte hvor mye jeg veier. Jeg tok en Ross, «I prefer not to answer that right now I’m still carrying a little holiday weight.» Men da ble jordmoren streng og sa jeg måtte svare ellers kom hun til å … veie meg. Så da begynte jeg å gråte og dro opp en snickers fra vesken som jeg jafset i vei mens jeg skrek ut kiloene.

Neida.

Kanskje.

Uansett. Gravid, kvalm, bedre nå, blir IKKE glad når noen trykker meg i magen og sier det VISER allerede. Da føler jeg meg feit. Greit det er mest baby med litt disneylandfett utenpå, men likevel. Not amused.

Den to meter høye hamsteren

For det første må jeg bare få si JESUS så flinke dere var til å komme med tips i forrige innlegg. For en respons! CONTAIN yourself, virkelig, det renner over. Kommentarfeltet bare eksploderte og jeg fikk akkurat det jeg ba om. Eller bare nei. Jævla gnipunger. Dårlig karma is on your way, bortsett fra til Tonje som faktisk kom med gode tips.

Nei daaa. Dere vet sikkert like lite om hus som det vi gjør, så dere er tilgitt. Forsåvidt. Det er verre med de byggefirmaene vi har vært innom den siste tiden som faktisk skal vite hva de snakker om, de har vist like lite interesse som en gummibjørn. «Åhh jesus KRISTUS, komme her og spørre om ting klokken ETT på en FREDAG, jeg er jo på vei hjem». Jeg møter større iver når jeg skal kjøpe sokker til 99 kroner på Cubus. Skulle tro colgatesmilet hang LITT løsere for fem millioner foråsidetsånn, men neida. Da vi var innom et nytt byggefirma i her en dag ble vi møtt av en hyggelig mann som spurte om han kunne hjelpe. «Ja har dere sokker» spurte jeg, som plutselig trodde jeg var på Cubus. Hæ? sa han. HÆ? sa jeg. Han viftet med hånden og inviterte oss med inn på kontoret sitt. «Nå skyter han oss» hvisket jeg til Vegard mens jeg dyttet han litt i siden med albuen.»VI VIL IKKE DØØ» skrek vi i det vi fikk en kaffekopp i hendene og et stol å sitte på.

Vi snakket vel og lenge med den hyggeligge mannen som både hadde tips og annet snask på lur. Endelig. I går var han med oss på tomten for å se og deretter ble han med oss hjem for å .. (nei din gris) tegne plantegninger.

Da vi kom inn i gangen hjemme, den gangen som stinker MUS, fikk jeg akutt trang til å fortelle at det ikke var noen av oss som hadde bæsjet under trappen, det var en død mus altså. Bare så DET var klart. Han syns det var nyttig info og tilføyde at man kunne bli syk dersom man tok i mus, så det var like greit at den var inni veggen så vi ikke tafset på den. Vi var enig. Vi tegnet drømmehuset og da han gikk satt vi igjen med følelsen av at kaaaanskje det kan ha blitt litt overkill. Type koster nok en milliard å bygge – overkill. Men HEY vi klarer oss uten mat en stund vi. Har litt sideflesk og en død mus å tære på.

Det viktigste for Vegard i tegneprosessen har vært å få nok bod-plass. Hamsteren i han klør på øyeeplet etter plass til alt mulig skrot. Ta her en dag for eksempel. Vi sto oppe på rommet med skrot fra gulv til tak, aka «gjesterommet». Jo velkommen, grav dere et hi for natten. «Her må vi bare kaste noe» sukket Vegard og stakk nesen sin litt lenger inn. Jeg tok en pute ned fra fjellet med ting og sa at denne kunne vi iallefall kvitte oss med, stygg som den var. Vegard sa seg enig. Vi lukket døren og var strålende fornøyd med egen innsats. Jeg la puten nede i gangen – klar for å kastes. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg skulle ha gnidd den inn med majones og kastet den på fjorden med en gang. På vei ut på kjøkkenet noen timer senere fikk jeg nemlig øye på Vegard som sto og pustet tungt over puten. Han åpnet glidelåsen, tok av «trekket» utenpå og ble vill i blikket av den fine puten som befant seg inni. «HEGE vi TRENGER ikke kaste hele puten, SE den er ganske fin inni trekket.»

Jeg ble sur, jeg skal innrømme det. Han ble enda surere når jeg hadde brølt ferdig om at puten kostet maks femti kroner, hvor han hadde bruk for den og hvor han hadde planer om å oppbevare den. Han kastet puten i bakken og marsjerte ut for å røyke. Jeg tisset på puten og gravde den ned i hagen mens jeg mumlet høylytt. Jeg har faktisk gitt han en hel kommode OG en skuff på kjøkkenet der han kan ta vare på gamle lyspærer, ledninger og annet skrot han anser som nyttig. Detfårdaværenok!! Man kan høre han pludre litt med tingene sine noen ganger. Se der er du fru lyspære. Ååå du har selskap av bilene fra Smartiesene mine ja. Og der er du også herr svømmebrille som egentlig er ødelagt men som KAN limes. Takk og LOV at hun ikke har kastet dere. ♥ ilu ilu ilu.

img_2934

syrian-hamster-4

Gjeng kriminalitet

Jeg ser på meg selv som dyrevennlig. Jeg styrer unna pels, produkter som er testet på dyr og her en dag da jeg så en hel flokk med sauer på vei inn i en slaktebil, ble jeg nesten vegetarianer også. True story. Jeg er snill med dyr som ikke er edderkopper og jeg sier oftere hei til en hund enn et menneske. Så hvorfor i denne VERDEN har da en mus bestemt seg for å klatre inn i veggen vår for så å dø, råtne og lukte bæsj?? HVORFOR? Hun er i tillegg tanten av alle mus, for hun må seriøst være feit siden det er odøøøøør helt nede fra gangen i første og opp til soverommet i tredje.

Da jeg kom hjem fra jobb i går slo lukten imot meg. Den var ikke der da jeg dro så jeg spurte hva som stinket. Vegard kom ut i gangen og bare «vet ikke jeg, men det kan jo være en død mus i veggen.» «Død mus?» spurte jeg, og trodde sånn halvveis på han. Jeg spaserte mot vaskerommet og akkurat i det jeg kom forbi trappen ble lukten sterkere. Jeg snuste litt under trappen og spurte om Vegard han hadde bæsjet under der? Jeg kunne skylt på katten men han er ikke lenger med oss, god bless his soul, så dermed var det svært naturlig å spørre Vegard. Tross alt alltid en eller annen som bæsjer i dette huset føler jeg. Vegard ble SUR og gikk og satte seg i sofaen. Spørre om noe slikt liksom. Dermed var konklusjonen altså tante MUS. Bitch.

Jeg har vært inne på tanken at det er en edderkoppbande som har forgiftet fru mus og latt henne ligge der. En slags aksjon. Jeg vet at edderkopper i Norge er VEL så farlige som de i utlandet, de bare viser det ikke til hvem som helst. Vi har all grunn til å være dritredd, bare så det er sagt. De er en tikkende bombe hele gjengen. For ikke så altfor lenge siden var det hold en edderkopp-dag på akvariet i Bergen. Face your fear sto det. Greit, tenkte jeg og vurderte et kjapt øyeblikk å stikke ned og poke en bare bittelitt. Jeg og Thea har poket en slange der en gang. Det vil si, jeg plukket litt på han mens hun bare MUNN og stappet fingeren omtrent inn i kjeften hans. Til hennes forsvar var hun bare to år og jeg trodde hun visste bedre. Slangen bare øøø. Mannen som holdt han bare oj og jeg bare upsi mens vi sklei vekk. Vi har ikke vert der siden.

Uansett, ALDRI har jeg vært så glad for å ikke ha reist på edderkopp-dagen. Tenk om de hadde aksjonert på samme måte der, som de i veggen. Ting er jo på g. De hadde helt garantert KIDNAPPET Vegard i et ubevoktet øyeblikk og stappet han nedi glassburene sine. Så hadde vi bare ooops og sklidd vekk atter en gang. Dårlig karma.

 

img_0900

Slange?

Sett bort i fra edderkoppaksjoner består livene våres for tiden av å glo i hus kataloger. Det er ikke sånn at vi blir tungpustet og røsker i hvitløken av hus altså, vi har bare fått det for oss at vi skal bygge. Ooo kult tenker du, tja du skulle bare visst sier jeg. Er dere KLAR over hvor mange forskjellige hus det er eller? Nei? Vi vet. Nå kan vi naturligvis takke oss selv for akkurat det, for vi gikk helt banan på nettet og bestilte alle kataloger vi kom over. KAN ALDRI BLI FOR MANGE brølte vi mens vi slo oss på brystet. Men det kan det. Å herreGUD det kan det. Jeg har ikke vært så forvirret siden den gangen mamma fortalte hvordan unger blir til, og de kommer ikke med storken SÅPASS kan jeg røpe.

Her en dag klagde jeg min nød til en tilfeldig mann over hvor mye jobb det er å bygge hus. Ja, sa han og nikket ivrig. «Det er altså bare såååå vanskelig å bestemme seg for hvilken hustype man skal liksom» sa jeg, og jeg kunne se på hele figuren at det var vel det MINSTE problemet jeg skulle møte på i prosessen. Jeg kastet litt på håret, blåste litt på neglelakken jeg ikke har og gikk min vei.

f212fd68aeca509fcdbbb675e67ce9276b0d9fa965fa8bb5865c167eccb8b1d9

Sååeh. Sitter noen av dere inne med litt tips så hadde det vært greit om dere kunne dele de. Ikke la de sitte fast i barten, det er ikke sexy. Sharing is caring.

 

Svik og bedrag

Siden jeg fortalte dere om den nye sofaen i forrige innlegg, trenger jeg ikke snakke om den i dag. Eller bare JO. Idag våknet jeg klokken ni. Nei kvart på ni, rett skal være rett. (Okay veldig hey bloggen moment her, men det blir bedre.) Jeg snudde meg rundt og der lå det ingen Veggis. Jeg la meg til å glo litt i taket og lurte på om vi var blitt skilt over natten uten at jeg helt hadde fulgt med. Ikke det at vi er gift men du skjønner tegninga. SÅ kom jeg på at han jobber natt denne uken og at jeg har vært ALENE hjemme om kveldene og hatt fest i den blå sofaen med Sex and the city og whatnot. Aye. Men det var jo fortsatt litt rart at klokken var NI og han ikke var hjemme.

Jeg tenkte som alle damer i min situasjon, selvfølgelig, og det var at han HELT sikkert hadde funnet seg en elskerinne på veien. Så hadde han sovnet hos henne. Fiii faen. Jeg skrev en melding (UTEN smilefjes) om hvor han var. –På vei 😀 😀 , svarte han. Så kom han tassende inn, svart i trynet, lagde seg frokost og kubbet i den blå sofaen.

Eller nei vent nå litt. Der var jeg litt rask.

Aller først dro han katten i hus. Husets sønn. Iallefall hans sønn. Han fikk mat, litt kos (katten altså) og mens vi sto og plukket litt på kaffetrakteren forsvant plutselig katten. NEI brølte vi i kor og løp inn i stuen. Ingenkatt. Så løp vi ut på badet og der kom han som et prosjektil ut. Vi snuste oss inn som to sånne dinosaurer i Jurrasic park, før Vegard brølte PASS KATTEN!! Så tok han et vanlig dinosaurbrøl mens jeg fartet ut i stuen etter katten. Da jeg kom inn fikk jeg faktisk hentesveis, hjerteinfarkt og fotvorter. Han satt oppi den nye, blå deilige sofaen til over tjue tusen i PISSESTILLING. Jeg har skreket før et par ganger i mitt liv, men aldri et sånt hyl som det som kom ut nå. Selv edderkoppene i huset har ikke hørt et slikt dødshyl, så de tenkte at nååå erre serriøst her. Selv dinosauren på badet esset litt på seg.

PUUUUUUUS! PUS! Å fy faen PUUUS!!!!!

Han skvatt til og hoppet ned av sofaen. Jeg løp etter han rundt i huset mens han forsøkte å gjemme seg i skuffer og skap. Nå har det seg sånn at jeg er liten og kommer meg inn i skuffer og skap og akkurat det hadde han ikke sett for seg. UT brølte jeg, og det siste han gjorde her i hus var å spinne ned trappene og ut. Han skal være så jævlig glad at jeg ikke fikk tak i han først, for da hadde det å kaste han i naboens rosebusk bare vært forbokstaven. DEAD CAT WALKING skrek jeg etter han, så skjorene på taket skvatt. Jeg løp opp trappene mot stuen for å sjekke sofaen. Hjertet hamret og jeg tok ti trappetrinn i ett. Vanligvis klarer jeg bare to og to. Jeg har forsøkt tre og tre på jobben en gang, men jeg endte bare i bunnen av trappen igjen. For lite møllers tran, si. Eller kanskje sekken var for baktung. Åj sa en jeg jobber med der han fant meg sprellende på bakken.

Vel oppe i stuen kunne dinosaurene sniffe seg videre og vi kom frem til at det verken var lukt eller vått i sofaen der han satt. Men fy faen ass, jeg føler meg så utrolig sviktet. Litt sånn kjærlighetssorg. Jeg tipper det er AKKURAT denne følelsen foreldre med narkomane kids føler det. Vi ga han en sjanse og vi hadde liksom fått håpet opp at nå hadde han skjerpet seg. Han var på rett kjør lissåm. Han valgte LIVET! Men så bare nei. Right in the feels.

img_2886

Så får vi bare si til hun her at han har flyttet da. Han og Therese Johaug rømte landet sammen.

Bildet har egentlig ingenting med innlegget å gjøre og jeg hadde planer om å legge ut et bilde av Vegard som sover på sofaen (ja hvorfor legge seg i sengen?), men siden de på jobben hans har begynt å .. wait for it .. henge OPP bilder av han som de finner her, dauer av lol, så får jeg gi han en pause 😛

 

Eller.. nei forresten. En mann på sofaen er da uskyldig morro.

anigif

 

Tynne menn og blå sofaer

Siden sist har vi, vel, ikke solgt katten til Sverige slik Thea har sagt til hele bygda at vi skal. Vi har heller ikke gitt han bort og han har heller ikke gått opp i hovedveien og tatt selvmord, tatt i betraktning de fakta som har oppstått den siste tiden. Jeg snakket nemlig med nabodamen som eier kattene som mobber han. Vi hadde først en obligatorisk samtale om været, naturligvis, vi bor tross alt på Vestlandet og her har vi hatt sommer, høst OG vinter på en uke. Sånn egentlig er det helt normalt, en hver unnskyldning til å snakke om været er en god en. Vi Vestlendinger er åttiåringer når det kommer til været og jeg er sikker på at det er INGEN som er så mye innpå yr og sånn som vi. Melder de fint på Vestlandet og stygt på Østlandet kan du høre latteren BRE seg utover fra alle stuevindu og snakkisen på butikken går fortere enn noen gang. «HAR du hørt…» Det skjer naturligvis bare en gang per år men vi kan fint snakke om det helt til neste år vi. No probz.

Da vi hadde snakket ferdig om været og kom over på kattene, kunne hun fortelle at det faktisk bare var den ene som løp etter vår katt. Bare det fikk meg til å flire i barten. «Hun er tross alt elleve år og har ikke lyst på tynne menn slentrende rundt huset.» Og jeg vettu jeg bare SKJUS mi sa du HUN? Er bolekatten en DAME? Uberlol. Jeg løp inn, opp trappa, ut på kjøkkenet og bare HAHAHAHAHA mens jeg pekte på han.

Fra nå av er Thea hans favorittperson siden hun behandler han som den prinsessen han er.

dsc_0284

dsc_0286

Sånn ellers oppsummerer bildet livet for tiden. Jeg har ryddet de utgåtte ølene til Vegard ut av kjøleskapet, men han har ikke orket å slå de i vasken. Vi glemte å ta med pæren som ligger på bordet i barnehagen og vi har en julegavelapp liggende uten at vi helt vet hvorfor. I bakgrunnen ligger støvsugeren etter at jeg har, HOLD på barten, støvsuget den NYE sofaen vår. Jepp den har ankommet og den er … alt for stor. Før var problemet at ting ble alt for trangt og intimt, nå er det omvendt. Nå er vi akkurat slik som litt penere folk som sitter på hver sin ende av det ENORME spisebordet sitt og brøler KAN DU SENDE SMØRET. Bare at vi ligger i hver vår ende av sofaen og brøler KAN DU SKIFTE KANAL? Og han bare ANAL? Og jeg bare KANAAAAAL. Neida. Joda.

Men den er fin, den er vakker, den er blå. Og til nå ukyssetpisset. Det har oppstått et PAR panikkanfall når katten har listet seg vekk mens vi er på kjøkkenet, men etter vill leting både i og under sofaen har vi som oftest funnet han i skapet oppe. Han har ikke helt kommet ut av seg selv, så vi løfter han ut enda, men vi er her for han den dagen han endelig bestemmer seg for det. U can do it, cat. Be strong. Bare synd han ikke gjorde det før vi kastrerte han, sånn siden han uansett ikke har planer om å formere seg.

dsc_0294

Hmm, tror jeg må flytte puffen som så TYDELIG ikke passer inn. Og esj, hva kommer folk til å tro de store yoghurtflekkene er!!

 

dsc_0296

Åh faen, støvsugeren…

Skal jeg flytte stæsjet på bordet og i sofaen?? Nah. Skal jeg skru ned gardinen som Vegard har hengt opp og som er tre cm for kort på hver side? Njet. Skal jeg redigere litt? BØT ÅFFKÅRS!!

dsc_0295

Sånn.

Så her er sofaen. Den er blå, jeg lover. Den ser ikke så stor ut på bildet, men hvis dere ser nøye etter kan dere se at Vegard ligger oppi der et sted. Nei DAAA. Haha. Herregud liksom. Men jeg er oppi der. Neida. Kødda. Fnis.

Cold hard fact

Det å bli samboere, det forandrer ens syn på hverandre. Nå har jeg og Vegard sånn hallveis vært samboere siden vi ble sammen, men vi har ikke puttet hverandres ting inn i ett og samme hus før. (Du trodde jeg skulle skrive noe annet der en stund du, din gris.) Først og fremst så syns gutter, eller menn om du vil, (jeg har ikke helt oversikten når gutter går over til å bli menn. Ikke når jenter blir kvinner heller for den saks skyld. Det jeg vet er at det IKKE er normalt å si fin jente til en på 60. Der går grensa.)

Eee ja.

Gutter/menn syns de merkeligste ting er fint. Vegard syns sofaen sin er sykt sexy, og det samme med den SUPERÅSÅME TV-benken med svingskive på toppen fra 1997. Det faktum at TVen måtte stå oppå, behold, to høyttalere for den var for bred for den lille TV-benken som er beregnet til sånn bitteliten kassatv, det var ikke et problem. Det var så fint atte. Det viser seg nemlig at Vegard ikke liker å kaste ting. Han gnagde om den jævla TV-benken fra det øyeblikket vi løftet den opp oppe, til vi satte den utenfor i regnet. Det var for ille ass. DEN fine TV-benken. Så prøvde han å prakke den på en kompis og han bare eeee nei. For hver eneste ting vi har båret ut har han hatt en liten minneseremoni. Takk for alt og lykke til som pinneved. Beklager at jeg ikke har plass til deg på et loft sånn i TILFELLE fru tyrann ombestemmer seg og syns du er like superåsåmfin som jeg syns. Ja så fin. Fine fin.

Vegard har også bommet på absolutt ALLE rullegardinene i huset. De er for små OG for kort, men det er en annen historie.

Hvis Vegard skulle skrive blogg (haha), tipper jeg han hadde sytt over at jeg ikke gidder å skylle og åpne melkekartongene. Det er hans misjon i livet å få meg til å gjøre det. Jeg syns melkekartonger er sykt ekle og nekter, naturligvis. Jeg følger heller ikke oppskrifter og jeg klarer ALDRI å skru på den helsikes klokken på ovnen. Dessuten har jeg en sånn ting der jeg alltid slår av vannet mens vi pusser tenna, og han liker faktisk å ha det på. Jeg vet aldri hvor mobilen min er og jeg er helt ufattelig sta til tider. Type lyst å filleriste meg – sta. Og det er egentlig litt upjaktisk, for Vegard er sta han også. Så da sitter vi der på hver vår ende av en utpisset sofa og furter. Hver vår ende vil jo faktisk si halvveis oppå hverandre, der den ene SUKKER høylytt over at det er varmt og den andre sukker enda høyere over at den andre sukker. Så ler vi litt, spiser toast og drikker smoothie.

 

img_4157

 

Dette er jo min sofa da, men den ga vi bort da jeg solgte huset. GJETT om vi var glad for det da katten pisset i Vegard sin og det er sånn åtte uker til vi får den nye, da.

 

Sånn ellers går det fint. I helgen for eksempel, fikk Synne og Thea den briljante ideen om å ta hull i ørene. De maste NON stop og jeg endte opp med å love at Thea skulle få ta Mandag. Sånn innerst inne tenkte jeg at hun kom til å trekke seg, men da Mandag kom, sto hun i nattkjolen ved sengekanten min og hvisket «hull i ørene». DEMON skrek jeg, tisset en skvett i buksa og hoppet ut vinduet. Jeg har aldri skvåtte? Skvuttet? Skvettet? så mye i hele mitt liv, sånn SERR. Ja ropte jeg nede fra veien og løp inn igjen før naboen så meg i trusen.

Jeg skravlet hele veien til frisøren om at det å ta hull i ørene er vondt, at hun får sår, at det SMELLER av maskinen, at de sikkert må ta ett øre om gangen – noe som gjør at hun kanskje ikke vil ta i flere enn ett når hun merker smerten, at jeg var seksten år første gang jeg tok og at det er lov å gråte litt og skylde på støv i øyet. Og sånn. Hun bare JESUS for et mas da mamma.

«Såeh skal du bli en sånn som har flere hull i ørene da», fortsatte jeg. «Vi nøyer oss med ett i dag», fikk jeg til svar.

Da vi kom til frisøren fikk jeg streng beskjed av Thea å gå bak hyllen med sjampo, for hun ble helt stresset av å ha meg i nærheten mens hun tok hullene. Jeg var helt lik selv da jeg var liten og det var alltid pappa som fikk den GLADE oppgaven å følge meg til tannleger og slikt. Som en hund som akkurat har fått kjeft, tok jeg halen mellom beina og lusket bak hyllen hos frisøren. Jeg tafset litt på forskjellige sjampoflasker for å få tiden til å gå. Pjopp, pjopp «ååååå så flink» hørte jeg. Jeg sneik meg frem og der satt FRU kry med TO hull i ørene. Ikke en tåre, ikke en mine. «Det smalt faktisk ikke av maskinen, mamma», sa hun eplekjekt. «Det pep. Du tok feil.» Jeg så på frisøren og bare «ehe jammen det er jo tusen år siden jeg tok hull i ørene. Det smalt på den tiden faktisk.» Kaaaay tenkte frisøren som mest sannsynlig lå og plasket i en pung på den tiden.

Vi betalte og dro på kafé for å feire at Thea ikke er en like stor pyse som muttern.

dsc_0272

 

Nå er ikke jeg ekspert men tror kanskje ørene er på siden… Åja. 🙂

 

dsc_0273

 

Ehh ja, mamma, mormor, Thea har tatt hull i ørene. Jeg har visst glemt å fortelle det.

 

Føkk det «perfekte»

Okay dette er ikke et vanlig litloo innlegg. Dette er waaay out there, egentlig.

Så, det store newsflashet for tiden er Angelina og Brad Pitt. Alle som ikke har levd under en bro har fått med seg at de skal skilles. Selv jeg som egentlig liker å tro at jeg ikke bryr meg så mye om kjendiser. På TV i går diskuterte de om det kanskje var bra for folk å se at «det perfekte» faktisk ikke er så perfekt likevel. At selv i paradis kan boblen sprekke. Jeg kunne ikke sagt meg mer enig. Det ER viktig, for presset i dag om å være så jævla perfekt i denne verden er stort. Vi, gamle som unge, får stadig input via media og sosiale media hvordan livet «skal» være.

Man går gjennom Instagram og drømmer seg bort i fine bilder på kontoer man følger. Det er trening, det er fjellturer, det er kaféturer, det er digg mat, det er smilende familier, det er snille barn og ryddige hjem. Det er – PERFEKT. Så sitter man der da, i pysjen, med et litt middels ryddig hjem og tenker seg om. Jeg burde ha ryddet. Jeg burde vært på fjelltur for jeg skulle så gjerne få tatt et bilde for å vise at JEG er perfekt og attpåtil temmelig sprek. Hasjtagg sprek, glad, perfekt, mittliverbedreennditt. Etterpå burde jeg ha reist på treningsenteret og tatt bilde der. Så burde jeg ha laget et fantastisk ettertreningmåltid. Hasjtagg nogluten, sunn, sepåmeg. Jeg burde egentlig kjøpt nye møbler for de jeg har tar seg ikke ut på bilde. Jeg burde tatt en fridag med barna for å finne på noe GØY. Eller egentlig ikke for å finne på noe, så klart, men for å få det bilde på Instagram. Hasjtagg familie, happy, vielskerhverandre og krangleraldri. Sånn alt i alt burde jeg fått meg nye barn og mann også, for de er ikke helt plettfri på bilde. Hasjtagg singel, leverlivet, jeghardetmyebedrenå.

Nå snakker ikke jeg om venninner som er på fjelltur eller som tar fine bilder av familien sin, jeg snakker om «perfekte kontoer». Sånne man egentlig ikke burde stalke, men som man gjør likevel. Bismaken er at man føler seg sykt mislykket etterpå. Altfor vanlig liv. Altfor kjedelig. For lite hippt. På Instagram er alt null stress og det er ingen der som sliter. Neida. Folk legger ikke ut vanlige bilder, de legger bare ut de fine sidene og pyntet sannhet. Det er det som tiltrekker oss og det blir som dop og selvskading mikset sammen – vi bare må ha mer.

Et eksempel på det perfekte, eller nei, DRONNINGA av det perfekte på Instagram (jeg leser ikke bloggen hennes) er fotballfrue. Jeg vet jeg beveger meg på tynn is nå for hun er svært profilert og det er svært mange meninger rundt akkurat henne. Spesielt rundt det siste bilde hun la ut av seg selv etter fødsel der hun står, veltrent og tynn, og ser ut som hun er tatt ut fra en hollywoodfilm og ikke to dager etter fødsel. Jeg er sykt provosert av det bilde. Nei jeg er egentlig sykt provosert av hele henne og jeg hadde i grunn lovet meg selv å ikke engasjere meg, men jeg gjør det likevel.

På bildet står hun på en måte jeg vet fremhever magemuskler. Hun skriver alle har forskjellige kropper og at hun kan legge ut et slikt bilde siden alle andre kan det. I tillegg skriver hun at det ikke er for å provosere, og jo Mrs. football, det er det. Hvorfor ellers legger du det ut? Hvorfor ellers står du akkurat sånn? Det er klikkbait så det holder. Media suger tak i det på godt og vondt. Hun tjener MYE penger på å legge ut halvnakent bilde av seg selv i en stringtruse for å si «se hvor perfekt JEG er, sånn er ikke du» og så attpåtil VÅGE å kamuflere det i at det ikke er det hun vil frem til. Hun mener hun kan vise kroppen sin siden alle andre duddelideisne gjør det og får skryt. Hun vil også ha skryt. Skryt og penger that is.

Jeg vet hvordan det er etter en fødsel, og det er ikke sånn. Jeg vet at man blør, man gråter en skvett, man har vondt, man svetter, man får ikke helt til ammingen, brystspreng, man sover ikke, man bekymrer seg. Dette derimot, vet ikke en førstegangsfødende. Jeg har aldri fått et større slag i trynet enn den dagen jeg oppdaget hvilket helvete det var å amme, og for å være seriøs så hadde jeg hengt meg hvis noen hadde lagt ut et slikt bilde for fem år siden da jeg struggla med både det og oppklippet høne. Førstegangsfødende vet ikke at alle er forskjellige. Vi sitter midt i situasjonen som en forskremt fjortissss og lurer på om alt er normalt. Er babyen normal, skal det føles sånn nedentil, skal magen ALDRI trekke seg sammen, kan man noen gang gå normalt igjen? Noen er tynne rett etter, andre ikke. Noen har strekkmerker, andre ikke. Noen får store barn, andre ikke. Noen kan gå etterpå, andre ikke.

Fotballfrue har gjennom hele svangerskapet vært ekstremt nøye med å skrive hvilken uke hun er i. «Ahhh week 36», (se hvor liten mage jeg har her jeg tilfeldigvis står inntil en vegg og bøyer meg slik at den blir enda mindre.) Ja hun er veltrent. Ja hun har liten mage. Ja hun jobber for den kroppen. Likevel er det provoserende. Hvorfor? Fordi hun aldri legger ut et bilde av sannheten. Hun legger bare ut bilde av det perfekte. Det får jenter/damer til å stresse og tenke hva FAEN er galt med meg som ikke ser slik ut til en hver tid. Hun vet den økende trenden at gravide slanker seg for å være tynn under graviditet, hun vet at hun har en innflytelse på at den trenden fortsetter. Likevel gjør hun det – for penger. Hun kan på mange måter sammenlignes med en dealer, han vet hva det han selger gjør med folk, men han tjener jo mye penger på det så pyttsann.

Selv var jeg tynn rett etter fødsel, men for å nå ut til andre enn familie og venner måtte jeg ha spasert naken rundt på Karl Johan og brølt «se jeg fødte i går. Ikke for å skryte men … knis.» Man gjør jo ikke slikt. Man prakker ikke kroppen sin på andre for å lage et ideal. Det trenger heller ikke profilerte folk å gjøre. De kan vise sannheten, vise at de er mennesker med samme problemer som oss andre dødelige. Tenk om hun hadde stått der i nettingtruse og ammebh da, bare det hadde gjort bildet mer positivt og vi hadde sluppet å gulpe opp frokosten vår. Nei, som jeg innledet med, det er fint for oss å se at de som er «perfekte» faktisk bare er mennesker de også (uten at jeg syns det er fint at folk skiller seg). Mr. og Mrs. sjølvaste Smith gikk fra hverandre gitt, what gives. Nå har jeg alltid vært team Jennifer da, men det er en annen sak.

219_socialmedia_selfworth

 

Tvangstanker

For noen år siden spilte jeg Candy Crush, som alle andre. Liker å følge strømmen si. Jeg ble så klart avhengig men som de fleste klarte jeg å rive meg bort fra det til slutt. Vegard derimot, han spiller fortsatt. Ikke nok med det, han spiller sånn fire fem forskjellige slik at han aldri går tom for brett. Dessuten tror jeg han har tvangstanker, for hver eneste kveld når han skal pusse tennene tar han ned dolokket, setter seg på do (med klær, vi er ikke kommet DER i forholdet enda) og knuser frem candyen mens han gnikker i vei på både tenner og drops. Jeg har observert det en stund og det samme skjer kveld etter kveld. Jeg tror vi er der at noen dør hvis han ikke gjør det. Sånn som de som må slå av og på lyset åtte ganger før de går ut av et rom, vettu.

Uansett. Her en kveld la han fra seg telefonen mens han skylte gebisset. Jeg stirret på skjermen som lyste mot meg. Jeg viftet litt med fingrene og flyttet på et drops. Ooooh the SATISFACTION!!! Og nå, nå klarer jeg ikke tenke på annet. Hei jeg heter Hege og jeg har så SYKT lyst å laste det ned igjen. Føkkføkketiføkk. Men jeg skal ikke la han vinne, with god as my witness (eller dere, what ever), jeg skal IKKE la han vinne.

img_4374

Haha stakkar!!

Andre familiemedlemmer med tvangstanker for tiden, er katten. Eller kattefilla som han går for nå. Han syns flytting var sånn helt ok, og når det i tillegg viste seg å bo to bolekatter utenfor, tok han hatten med seg og ble gal. Når jeg sier bolekatter så kan dere tenke dere jordbær for eksempel. Baktus er et sånt fint lite Norsk jordbær, nabokattene er de jordbærene der du kjøper en korg og tenker du skal hjem og kose deg med MASSE jordbær, men så åpner du den og der ligger det fire blodsprengte bær som ser ut som de er foret på samme måte som gås som blir avlet for gåselever. Fire digre ekle smakløse bær fra gudvethvor.

Baktus nekter å gå ut til de to mannekattene utenfor og det er jo i og for seg greit, men han nekter å gå på do i kassen sin i tillegg. Det er ikke greit. En hel uke etter vi flyttet hit gikk jeg rundt i huset og klagde på at det luktet kattepiss over ALT. Jeg gikk som en sånn sporhund og snuste langs gulv vegger og ting. Vegard mente jeg var gal og jeg var på godt vei til å tro det selv også.

Før jeg ga sjelen min over til crazyworld bestemte jeg meg som siste krampetrekning å flytte sofaen og titte under der. Det er Vegard sin to HUNDRE år gamle skinnsofa som han har arvet fra en kompis, og jeg tror han kompisen arvet den fra en annen kompis igjen. Skikkelig arvestøkke der altså og den er definisjonen på luguber. Jeg sleit fram sofaen og fikk hentesveis og brokk med på kjøpet siden Vegard sto med hendene i lommene og så på. Under sofaen var det en oransje flekk. Typ dritoransje og sirup-akti. Hva er dette spurte mr. nekteratkattenpisserinneforhanerjosåsnill. Han trykte fingeren nedi, for det var tydeligvis helt naturlig, han snuste på fingeren og så hylte han ÆSJ!! Han løp med fingeren først ut på kjøkkenet mens jeg ble stående igjen og betrakte dammen som så klart – var kattepiss.

Ahhhh. Victory. Jeg er ikke gal. Jeg snuste inn lukten av seier. Snuuus. Host æsj kattepiss. BLUH!

Jeg tittet på sofaen og den er såpass lav at det ikke er sjanse i hellfuck at han hadde kommet seg under der for å pisse. Greit han er tynn, greit han kanskje har litt spiseforstyrrelser og sånn, men han er ikke to cm – tynn. Kan jo kanskje være han er en blekksprutkatt, har dere sett det eller? Blekkspruter som skviser trynet sitt gjennom de minste hullene? Sykt. Men ja. Dammen kom med andre ord ovenfra (ikke fra himmelen da stupid, fra sofaputene), så filla hadde plantet rumpa si på samme plass hver eneste dag i en UKE og det var kommet så langt at det faktisk hadde rent igjennom hele sofaen og ned på gulvet.

Altså, hallo in the luk. Jeg er glad i dyr og alt sånn men jeg har aldri vært så nære å bli kattemorder. Vi kastet sofaen ut døren og pælmet katten etter. Fy på seg skrek vi. Og så vettu, det vanlige er jo at folk og dyr lærer av sine feil. De tenker okay så var ikke det det smarteste jeg har gjort i år, jeg tar lærdom og gjør ikke den feilen igjen. Men han vettu, han gikk rett opp i sofaen som sto ute i regnet og .. pisset. Meig. Peed. Slo lens.

Rævhål kaller man slike her på bøgda. Eller rumpehull for de fisefine. Det var MYE bedre når han hadde hobbyen å ta på seg selv. Tro om man kan få refusjon? «Skjus me, skulle hatt tilbake de balla dere tok jeg.»

img_2877

Såeh, lyst på katt? Han er et skikkelig kupp.

Bortsett fra å være tidvis sprø har jeg klart å egle meg innpå litt folk her jeg bor nå. Neida. Joda .. haha neida. Men jeg har vært i bursdag foråsidetsånn. Femårsdag sådan, med Thea. Var ikke invitert selv. Mingler sjelden med andre femåringer enn min egen. Siden Thea var litt sjenert, måtte jeg være i bursdagen hele tiden og det gjorde absolutt ingenting. I can take a party ANYTIME. Bursdagskaken var en flott kake med trykk av Elsa og Anna. Seff. Vi voksne fikk også smake og vi begynte merkelig nok å diskutere hva det trykket smakte. Det er da du vet det begynner å dra seg til. HerreGUD vi voksne er kjedelige. Vi smattet en stund på bildet før jeg bare «smaker sånn som de kjeksene man får i kirken.» Og de bare okei? Og jeg bare «de man får på sånn nattverd vet dere.» Og de bare OKEI. Wtf.

Såeh er temmelig sikker på at jeg går for hun derre nye kristne nå, but but. Jeg vet egentlig null om kirken, men akkurat den tørre forbannede kjeksen som i tillegg var dyppet i vin kommer jeg aldri til å glemme. NEVVA I SAY! Husker det gikk rykter i konfirmasjons leiren om at det var bilde på noen av kjeksene, og jeg bare uuu håper jeg får jesus. Det var feil. Det var ikke bilde på NOEN av kjeksene og jeg er temmelig sikker på at skuffelsen min/vår var pretty close up til Gud sin da han oppdaget at Eva hadde jafset i seg eple hun så TYDELIG fikk beskjed om å ikke røre. Dårlig stemning.

4251550202_d34d8b84dd_o

 

 

Og til slutt, et bilde til mormor. ♥ Sorry for alle de engelske ordene denne gangen, og en hel engelsk tegnestripe. (Jeg har fått beskjed at det er unødvendig, for det er faktisk ikke alle som kan engolsk)

 

dsc_0248

Je m’appelle Hege et suis âgé de 30 ans

.. ikke spør.

I dag er jeg tusen år gammel. I går var jeg tjueni, i dag er jeg tusen. Helt sant. Jeg våknet med midtskill og kink i ryggen, og der jeg lå i senga på tempuuuuur-puten min og stirret i taket kom jeg på at jeg ikke har oppnådd MÅLET jeg hadde før jeg ble tusen tredve. Jeg eier ikke … hold på barten … et strykejern. Jeg har strykebrett – ubrukt selvfølgelig, som mormor vant i et lotteri en gang. Værsågod. Siden den dagen har jeg hatt som mål og kjøpe meg mitt helt eget strykejern. Sånn i tilfelle jeg skal stryke en duk en dag. Mål nummer to var å faktisk skaffe seg en duk. Mål nummer tre var å lære å legge på senga selv, men det har jeg tatt tilbake, ikkesant, for det er SYKT pjaktisk å ikke kunne. Da slipper man jo og det er ingenting annet enn positivt.

Sånn ellers så tror jeg faktisk at jeg har nådd de fleste før-tredve-målene man «skal» ha.

Jeg har en passe forfengelig mann. (Han mener selv han ikke er forfengelig, og han er egentlig ikke det, men så er han det likevel der han går rundt og gliser med matchende t-skjorte og sko) Han kan det meste, bortsett fra å henge opp gardiner og skru IKEA-møbler. Herregud dere skal se han i action. Det er målestokk, sukking, skruer, water, blyanter, svetting, banning, DETTE GÅR IKKE-ing, au-ing, sånn-ing og dette var da ingenting-ing. Jeg står og ser på med store øyne og det FAKTA på innerlommen at jeg faktisk kan det bedre. Jeg bare gidder ikke si det høyt sånn i tilfelle han plutselig nekter å legge på sengen lenger.

Jeg har også et ganske så søtt barn som nå har nådd femårstrassen og den skal hun være i til hun blir sånn, tja, tredve kanskje? Jeg er SYKT teit og hun får ikke lov til NOEN ting i hele verden og herregud og jesuskristus. Jeg har eid to hus og en leilighet og har hatt ca åtti biler. Jeg kan bake posekaker,jeg kan spise mat og bare søle bittelitt og jeg vet sånn ca hvordan man vasker gulv.

Detmåddaværragreiteller?

dsc_0189

dsc_0208

 

På bursdagene mine har jeg alltid hatt store forventninger. Humangiske. Jeg har våknet opp og brølt BURSDAG og forventet verdens mest ÅSÅME dag, slik som det var når man var liten. Jeg har vært like skuffet hvert år og har fått en fireukers depresjon etterpå. Nesten. I år derimot hadde jeg ingen forventninger. Jeg lå og stirret på en flue i taket da Thea kom inn på rommet i dag tidlig. Hun krøp under dynen til meg, kysset meg på kinnet og sa «gratulerer med dagen fine mamma». Jeg sperret opp øynene og tenkte ja faen, jeg har jo bursdag. Klaske lår NÅ ERRE PARTY.

Der jeg sto og smurte frokost til Thea tenkte jeg at dagens høydare var vel kysset i sengen. Herfra går det bare nedover sammen med helsa. Jeg visste at jeg ikke skulle få gave av Vegard siden vi skal på tur istedet, så stort flere overraskelser kunne vel ikke dagen bringe. Men så vettu, så hadde plutselig jeg og Thea årets koseligste frokost. Vi bare satt der og koste oss og tok livet med ro. Sola skinte, vepsene sang og plutselig krasjet en spurv i vinduet. Normalt. Han gjør det ca hver dag og like etter stikker han på terrassen og nasker sneipene til Vegard. Spesiell type. Havna litt utpå tror jeg. Trist. 🙁

Senere på dagen kom mamma som hadde invitert seg selv for noen dager siden. «JodadeterklartduskalhaBESØK!» Litt etter kom pappa og til slutt kom Henning. Det beste av alt, de kjørte hver sin bil som de lainet opp i tunet. Uu tenker du, men det tar faktisk en time å kjøre hit, så tipper tilbaketuren var nitrist der de brente avgårde i årets convoi. «Breaker breaker this is one nine!» Før de dro, kom foreldrene til Vegard opp (de bor i kjelleren. Eller vi bor på loftet, alt etter som) og vi hadde årets koseligste lille selskap med Møllerens vaffler, Toro brownies, kaffe fra Friele og iskake fra Hennig Olsen siden jeg ikke kan bake NOE som helst annet enn posekaker. Alt var sponset, seff, siden jeg er verdens kuleste blogger. Neida. Joda. Neida. Eller JO, Møllerens var, men kun fordi de ga de ut på sånn omvisningdags på møllen der vi bodde før. Men det vet ikke dere.

Topp bursdag! Det er ikke så verst å bli tredve likevel. Egentlig kom jeg frem til det forrige helg med 9,3 i promille, men da jeg våknet dagen etter i Theas (!?) seng mens Vegard lå som en sjøstjerne i vår seng, naken vel og merke, da lurte jeg på hvor dette egentlig skulle ende. We’ll live to die another day. Good times. ♥

dsc_0241

Houston, we have contact

Forrige gang jeg hadde bloggpause (joda, det var en pause. Joda. Joda pauser kan vare i tre år. JO sier jeg) spurte folk mye om bloggen. «Skal ikke starte bloggen igjen da litlo?»  «Hvorfor blogger du ikke lenger litlo?» Denne gangen derimot er spørsmålet «er du gravid?» Åja liksom, har jeg blitt tykk eller? Ja sa en. Takk sa jeg og fikk spiseforstyrrelser. Uansett. Det er jeg ikke og siden sist har dette skjedd in the exciting life of the litloos;

-Jeg har flyttet luggen fra den ene siden til den andre. Ah yes. Det var helt fantastisk og jeg kan anbefale alle å legge ut på den EVENTYRLIGE reisen.

-Vi har spilt pokémon Go. Jepp. Og jeg fikk Vegard til å gå TUR. Som i ute liksom. Folk gikk i lyktestolper da de så det. Bleikfeite kropper fra dype kjellere, who cares, VEGARD er ute og GÅR. Fremsidestoff.

-Vi har vært syk. Han ene, uten at jeg skal nevne navn, er syk enda. Eller, dødssyk, sorry.

-Vi har vært i syden. Rettere sagt Cala Bona. Vi hadde aldri hørt om plassen før og grunnen til at vi bestilte dit var fordi alt annet var utsolgt eller kostet en million. Det får briste eller bære brølte vi og fant frem tre kofferter. Jeg og Thea pakket for en uke, Vegard pakket for å overleve resten av LIVET der nede. Han kan seriøst ikke pakke. Vi snakker boksere nok til hele Spania, førti t-skjorter, nitti shortser, fire bukser, snowboard sånn i tilfelle, katten, stuebordet, mamma, Henning og tre sigøynere. De slapp vi fri.

Vi oppdaget etter sånn tre minutter at Cala Bona var verdens koseligste plass. Vi riktig gledet oss til å komme tilbake til Norge for å fortelle folk hvor fantastisk denne skjulte perlen var, men da vettu, nei da kunne alle si at der hadde de vært?! Og der var det fint. Og vi bare jaHA? Kunne ikke tenke dere å si sånt høyt da? Har seriøst aldri hørt om plassen og var godt forberedt på å dø på reisen sånn siden det var den billigste plassen på hele Mallorca. Jeg hadde sagt mine goodbyes, saved my prayers og skrevet testament. Fire kroner i sokken i nattbordskuffen går til mormor, siden resten av familien er med til syden og pappa har nok kronestykker.

 

DSC_0029

Ferien startet bra med at hun over her først ble bilsyk, så flysyk, så bussyk. Aye.

Hele veien ned til syden, hele veien til hotellet, hele første dagen ved bassenget og hele veien til stranden maste Vegard om at han skulle grave hull. «Nå skal vi grave hull Thea, gleder du deg ikke?» Hun bare «øøø». Da vi endelig kom til stranden kastet Vegard fra seg håndduk og saftis og begynte ganske riktig å .. grave hull. Bare sånn. Et hull. Rett ned, uten mål eller mening. Den dagen var vi sammen med noen vi traff på hotellet som også hadde en Thea som var fem år. De så spørrende på meg der Vegard gryntet nede i hullet sitt. Jeg trakk litt på skuldrene og smattet i meg saftisen hans. Sånn går nu dagan liksom.

DSC_0146

DSC_0069

DSC_0060

 

Okay videre med listen.

 

-Vi har flydd med Widerøe fly. Random, men jeg trodde seriøst min siste time var kommet.

– Jeg har fått ny mobil. SONY, skjønner ikke en dritt.

-Vi har flyttet. Åja, haha, det glemte jeg nesten. Vi har pakket snippsekken og flyttet livene våres til der Vegard kommer fra. Jeg er fullt klar over at det er ganske motsatt fra hva andre par pleier å gjøre. Det vanlige er nemlig at mannen flytter etter dama samma faen. Jeg mener, det er ikke en KJEFT av de damene i Jakten på kjærligheten som har planer om å faktisk flytte til den gården. Det lyser kosdegmensdukan for snart flytter vi til ÅSHLO i min ettroms stuuuudioappartment med utsikt til Grunerløkka. Kyra di kan vi ha på tak-terrassen til Hansen.

Anyway. Vi har tenkt på å flytte en god stund siden det er nærmere jobb, men jeg hadde egentlig planer om å vente til jul med å flytte. Litt for å klare å fordøye det å faktisk flytte og litt for at Thea skulle få et siste halvår i barnehagen med vennene sine.

Mamma har ikke vært flytteprosjektets største fan, for hvem skal hun da hoppe over gjerdet til med steinharde surdeigsbrød og tvilsomme styrkedrikker som gir deg ubegrenset med gass i magen, liksom, men plutselig en morgen ble hun i overkant ivrig. Jeg vet ikke om hun hadde drømt noe eller sett Jesus, men hun mente iallefall at det å flytte var helt toppers og vi måtte flytte med EN gang slik at Thea fikk HELE barnehageåret sammen med de hun skulle begynne på skole med. Hun sparket oss ut døren og plutselig så satt vi her da, i Granvin, på tolv pappesker fra IKEA.

Vi har kaffe, det er bare å stikke innom. Ta med kake. Vi liker kake.

IMG_2829

En veldig stor tabbe

Siden vi hadde en pasient i hus kunne vi like greit ha to tenkte jeg, og tastet inn nummeret til dyrelegen på Vegard sin telefon. «Her» sa jeg. «Ring og bestill time til kastrering du, mens jeg er på jobb.» «Kan ikke du bestille før du skal på jobb da», spurte Vegard. «Nooo» sa jeg, «so much to do.» (Telefonskrekk vettu.) Jeg pilte opp trappen og tok en runde fra rom til rom etter ting jeg kunne gjøre. Jeg endte opp med å sortere klær i Thea sin kommode. Hun har vokst tre cm på en måned, og det er mer enn jeg har vokst i hele mitt LIV! Ikke rart hun har gått med strømpebuksene (eller strømpikkene som hun selv sier) på knærne den siste tiden. Jeg har ikke skjønt en dritt og har dratt de så langt opp som mormor pleide å dra mine strømpebukser, altså oppunder armene. Thea har dratt de ned igjen og jeg har dratt de opp igjen. Så har hun sytt HØYLYTT slik jeg pleide å gjøre. Egentlig pleide mamma å kjefte på mormor, for en unge kunne da ikke GÅ slik. Herregud. Men akkurat nå kjenner jeg faktisk litt på grunnen til at mormor drev og dro de opp.

Vegard ringte dyrelegen om Baktusfar og vi skulle komme ned for å kastrere han dagen etter. Det første som skjedde da vi våknet om morgen og kom ut på kjøkkenet, var at katten ble sur fordi han ikke fikk mat. Så ble han enda surere da han ikke fikk lov til å gå ut på do, og til slutt ble han DRIT sur da vi stappet han inn i buret. Faktisk så sur at han la seg opp ned og faket et panikkanfall. Greit det kan være han faktisk fikk panikk, for han er jo mann, og menn får panikk for det meste når det kommer til doktorer. Nå hadde jo han all grunn til å få panikk, for de skulle tross alt tukle med favoritthobbyen hans. Og en ting er sikkert, ikke kødd med en manns hobby.

SUR! End life. Skyt meg. Drittfolk!

IMG_2904

Han sa mye rart, men det kunne ikke vi vite for vi snakker ikke så godt kattsk. Jeg prøvde å forklare han at han kunne få seg en ny hobby, fotball for eksempel. Han sitter jo oppå tv-benken og glor uansett. Det var han lite interessert i tror jeg, for han snudde trynet sitt og satt og glodde i bordbeinet i en time. Vi begynte å lage litt middag mens han satt der og furtet. «Jaja han kan nå bare sitte der og være sur», sa jeg. «Da planter han ikke den blodige æsen sin andre steder». Katten sperret opp øynene og løp inn mot sofaen. Eller løp og løp, han vraltet vel mer. «NEEEEI» brølte jeg. «MJOOO» ropte han og hoppet opp i sofaen. «ARVELØS», ropte jeg. «OOO, JEG KAN IKKE FÅ ARVINGER TAKKET VÆRE DEG», ropte han tilbake. Så gnidde han seg godt ned i sofaen og gliste. «Greit», mumlet jeg og gikk ut for å skjære løk. «Gråter du?» spurte Vegard. «DET ER LØKEN», ropte jeg.

IMG_2901

Litt senere på dagen skjønte jeg plutselig at jeg hadde gjort en stor feil med å ha to nyopererte menn i hus – samtidig. Katten slet av seg bandasjen midt på gulvet og like etter begynte Vegard å dra i den ene stripsen på magen sin. «Tror du jeg må skifte denne snart eller?» spurte Vegard. «Nei» sa jeg, mens jeg plukket opp bandasjen til katten og prøvde å få den på igjen. «Jo jeg tror det» fortsatte han og dro videre. «NEI den skal være i fred» sa jeg, og stoppet armen hans mens jeg fortsatt holdt i poten til katten. «MJAU» ropte katten. «Jammen den var løs i ene kanten» fortsatte Vegard. «Nei» sa jeg. «Jo» sa han. «Jeg så det» sa katten og nikket ivrig. Og så bare ooo er du også barbert på magen, HIGHFIVE! Klask.

Jeg slapp begge to, pustet godt inn og holdt to pekefingre i været. «RØRER dere bandasjene EN gang til, så overlater jeg dere her for å dø alene, CAPISH?!?» Aki mumlet de og gikk hver til sitt. Katten gikk inn på rommet til Thea og tisset på furbyen hennes, mens Vegard gikk ut og plukket litt på blomsten sin. Den ekte blomsten som henger ute altså. Din gris. Etter litt kom Thea luskende hjem og hun hadde tegnet seg selv i trynet med tusj. Naturligvis.

IMG_2890

Jeg spurte henne hvor hun hadde tegnet seg med tusj henne og fikk til svar at det hadde hun gjort hos mormor. Mormor som ikke var hjemme. «Hvordan kom du deg inn til mormor da», spurte jeg, og det var jo easypeasy. Hallo liksom. For hun visste hvor nøkkelen hang, ikkesant. Hun var for liten til å nå opp til den men det var ikke den ene venninnen. De hadde fått den ned, låst opp, gått inn og hatt SKIKKELIG party. Vi snakker is, brus, snop, tv, tusj and you know, fiveyearoldstuff.  

Da vi hadde vært nede og ryddet opp i kaoset, sånn før mamma så det, fortalte jeg at det å gå inn i et hus selv om man vet hvor nøkkelen er og selv om man vet hvem som bor der, det er forbudt. «Åff, jeg har ikke særlig lyst å sove hos politiet», mumlet hun. Jeg forklarte at hun selvfølgelig ikke måtte det. «Åkeeeei, hva som skjer når man gjør slike ting da?», spurte hun. Da blir vi veldig, veldig skuffet sa jeg og hun bare SHIT! Oh yes. Ingenting er så ille som når eg forelder blir skuffet!!

Da vi kom inn døren hjemme lå bandasjen til Katten på gulvet i gangen, og Vegard sto på stuebordet og viftet med stripsen mens han ropte JUHUUUU!

IMG_2890

Rumpeavtrykk

Kjære dagbok, i dag fikk jeg hjerteinfarkt. Iallefall nesten. Det var ikke fordi jeg hadde fått nok av sukking, pusting, pesing, offing, snorking, klynking, akking og auing fra mister nyoperert. Neida, for det er jeg ikke lei av i det hele TATT. Det var fordi en hjort ramlet nedover en skrent og omtrent inn i bilen min. Ja god morgen til deg også fru hjort. Snakker vi walk of shame eller? Hun var så nære at det var like før jeg fikk et saftig rumpeavtrykk på skjermen, ved siden av hjertet Thea påstår hun ikke har tegnet. Det hadde blitt tidenes forklaringproblem til Vegard isåfall.

Etter flere års erfaring med edderkoppskrekk har jeg lært at når jeg skvetter, så hyler jeg. Vi snakker type hjelp han dreper meg med øks-hyl, der ørevoksen til alle rundt blafrer og de hører pipelyder et døgn etterpå. I dag derimot, nærmere døden enn noen gang, ropte jeg;

… ooO!

Det hele var sykt random og jeg skvatt minst like mye av det lille brunsthylet, som av selve hjorten. Etterpå ble jeg sittende med samme blikk jeg ga en turist kalte meg Bella i dag. Grisen. Ansiktsuttrykket på konen – priceless.

IMG_2887

Dette er ikke hjorten. Dette er kunstverket Thea og Vegard har laget mens jeg var på jobb. Thea har ferie og siden vi er i den HELDIGE situasjon å ha en sykemeldt mr. blindtarm hjemme, kan hun tilbringe tid sammen med han mens jeg er på jobb. Og alle hjerter gleder seg.

Neida de koser seg de, og i dag bygget de Lego. Det var en drage, noen alver og et hus. Da de var ferdige å bygge, hadde Thea lyst å leke med Legoen. «But åff kårs», sa Vegard og plukket opp dragen. Etter en stund tok leken en litt annen vending enn det Thea er vant med, for plutselig hadde dragen satt fyr på huset. «NEEI det er ikke SÅNN man leker» brølte Thea. «Alle skal være venner!!!» «Can’t controll it», sa Vegard, så satte dragen fyr på håret til den ene alven.

Da var det slutt på leken, foråsidetsånn, og noen, uten at jeg skal nevne navn, furtet i over en time.

IMG_2889

Men fy søren for en åsåm drage da. Jepp, jeg har begynt å si fy søren nå. Kutter ned på banningen. Faktisk har jeg tenkt at jeg skal gi Thea noen penger hver gang jeg banner, for det skal visst være sykt effektivt. Men for at hun skal penger må jo faktisk jeg ha penger, og det har jeg ikke. Eller jo, men ikke i kontanter. Og til nå har de ikke funnet opp sparegriser som tar kort. Iallefall ikke våres, som er laget av en gammel yoghurtboks. Vanilje sådan. Herregud det høres faktisk ut som vi ikke har penger. På to do listen imorgen; kjøpe sparegris din jæ…kla gjerrigknark.

Da jeg kom hjem og så dragen, ropte jeg «ooo ligner på en Pokémon jo», så fløy jeg den rundt hodet til Vegard som lagde middag, mens jeg lagde swosjelyder. Jeg har fått litt Pokémon på hjernen siden de FLORERER (det var sykt mange ererer i det ordet) på Internett for tiden. Det har kommet et spill, og for å si det sånn, det skal jeg ha. MORNA sosialt liv. Eller hvem kødder jeg med, jeg har ikke noe liv uansett. Farvel mamma, hello Pokémon.

Jeg har en eksklusiv liten samling alt.

Pubertetosaur: Egenskaper: well, you know.

IMG_2878

 

Theusimon: Egenskaper: Masing, trenger ikke svar.

IMG_2880

 

Oldimon: Egenskaper: «offing» until you fakkin KILL yourself.

IMG_4470