litloo.com

Å herregud, en blogg?!

Menu Close

En veldig stor tabbe

Siden vi hadde en pasient i hus kunne vi like greit ha to tenkte jeg, og tastet inn nummeret til dyrelegen på Vegard sin telefon. «Her» sa jeg. «Ring og bestill time til kastrering du, mens jeg er på jobb.» «Kan ikke du bestille før du skal på jobb da», spurte Vegard. «Nooo» sa jeg, «so much to do.» (Telefonskrekk vettu.) Jeg pilte opp trappen og tok en runde fra rom til rom etter ting jeg kunne gjøre. Jeg endte opp med å sortere klær i Thea sin kommode. Hun har vokst tre cm på en måned, og det er mer enn jeg har vokst i hele mitt LIV! Ikke rart hun har gått med strømpebuksene (eller strømpikkene som hun selv sier) på knærne den siste tiden. Jeg har ikke skjønt en dritt og har dratt de så langt opp som mormor pleide å dra mine strømpebukser, altså oppunder armene. Thea har dratt de ned igjen og jeg har dratt de opp igjen. Så har hun sytt HØYLYTT slik jeg pleide å gjøre. Egentlig pleide mamma å kjefte på mormor, for en unge kunne da ikke GÅ slik. Herregud. Men akkurat nå kjenner jeg faktisk litt på grunnen til at mormor drev og dro de opp.

Vegard ringte dyrelegen om Baktusfar og vi skulle komme ned for å kastrere han dagen etter. Det første som skjedde da vi våknet om morgen og kom ut på kjøkkenet, var at katten ble sur fordi han ikke fikk mat. Så ble han enda surere da han ikke fikk lov til å gå ut på do, og til slutt ble han DRIT sur da vi stappet han inn i buret. Faktisk så sur at han la seg opp ned og faket et panikkanfall. Greit det kan være han faktisk fikk panikk, for han er jo mann, og menn får panikk for det meste når det kommer til doktorer. Nå hadde jo han all grunn til å få panikk, for de skulle tross alt tukle med favoritthobbyen hans. Og en ting er sikkert, ikke kødd med en manns hobby.

SUR! End life. Skyt meg. Drittfolk!

IMG_2904

Han sa mye rart, men det kunne ikke vi vite for vi snakker ikke så godt kattsk. Jeg prøvde å forklare han at han kunne få seg en ny hobby, fotball for eksempel. Han sitter jo oppå tv-benken og glor uansett. Det var han lite interessert i tror jeg, for han snudde trynet sitt og satt og glodde i bordbeinet i en time. Vi begynte å lage litt middag mens han satt der og furtet. «Jaja han kan nå bare sitte der og være sur», sa jeg. «Da planter han ikke den blodige æsen sin andre steder». Katten sperret opp øynene og løp inn mot sofaen. Eller løp og løp, han vraltet vel mer. «NEEEEI» brølte jeg. «MJOOO» ropte han og hoppet opp i sofaen. «ARVELØS», ropte jeg. «OOO, JEG KAN IKKE FÅ ARVINGER TAKKET VÆRE DEG», ropte han tilbake. Så gnidde han seg godt ned i sofaen og gliste. «Greit», mumlet jeg og gikk ut for å skjære løk. «Gråter du?» spurte Vegard. «DET ER LØKEN», ropte jeg.

IMG_2901

Litt senere på dagen skjønte jeg plutselig at jeg hadde gjort en stor feil med å ha to nyopererte menn i hus – samtidig. Katten slet av seg bandasjen midt på gulvet og like etter begynte Vegard å dra i den ene stripsen på magen sin. «Tror du jeg må skifte denne snart eller?» spurte Vegard. «Nei» sa jeg, mens jeg plukket opp bandasjen til katten og prøvde å få den på igjen. «Jo jeg tror det» fortsatte han og dro videre. «NEI den skal være i fred» sa jeg, og stoppet armen hans mens jeg fortsatt holdt i poten til katten. «MJAU» ropte katten. «Jammen den var løs i ene kanten» fortsatte Vegard. «Nei» sa jeg. «Jo» sa han. «Jeg så det» sa katten og nikket ivrig. Og så bare ooo er du også barbert på magen, HIGHFIVE! Klask.

Jeg slapp begge to, pustet godt inn og holdt to pekefingre i været. «RØRER dere bandasjene EN gang til, så overlater jeg dere her for å dø alene, CAPISH?!?» Aki mumlet de og gikk hver til sitt. Katten gikk inn på rommet til Thea og tisset på furbyen hennes, mens Vegard gikk ut og plukket litt på blomsten sin. Den ekte blomsten som henger ute altså. Din gris. Etter litt kom Thea luskende hjem og hun hadde tegnet seg selv i trynet med tusj. Naturligvis.

IMG_2890

Jeg spurte henne hvor hun hadde tegnet seg med tusj henne og fikk til svar at det hadde hun gjort hos mormor. Mormor som ikke var hjemme. «Hvordan kom du deg inn til mormor da», spurte jeg, og det var jo easypeasy. Hallo liksom. For hun visste hvor nøkkelen hang, ikkesant. Hun var for liten til å nå opp til den men det var ikke den ene venninnen. De hadde fått den ned, låst opp, gått inn og hatt SKIKKELIG party. Vi snakker is, brus, snop, tv, tusj and you know, fiveyearoldstuff.  

Da vi hadde vært nede og ryddet opp i kaoset, sånn før mamma så det, fortalte jeg at det å gå inn i et hus selv om man vet hvor nøkkelen er og selv om man vet hvem som bor der, det er forbudt. «Åff, jeg har ikke særlig lyst å sove hos politiet», mumlet hun. Jeg forklarte at hun selvfølgelig ikke måtte det. «Åkeeeei, hva som skjer når man gjør slike ting da?», spurte hun. Da blir vi veldig, veldig skuffet sa jeg og hun bare SHIT! Oh yes. Ingenting er så ille som når eg forelder blir skuffet!!

Da vi kom inn døren hjemme lå bandasjen til Katten på gulvet i gangen, og Vegard sto på stuebordet og viftet med stripsen mens han ropte JUHUUUU!

IMG_2890

Rumpeavtrykk

Kjære dagbok, i dag fikk jeg hjerteinfarkt. Iallefall nesten. Det var ikke fordi jeg hadde fått nok av sukking, pusting, pesing, offing, snorking, klynking, akking og auing fra mister nyoperert. Neida, for det er jeg ikke lei av i det hele TATT. Det var fordi en hjort ramlet nedover en skrent og omtrent inn i bilen min. Ja god morgen til deg også fru hjort. Snakker vi walk of shame eller? Hun var så nære at det var like før jeg fikk et saftig rumpeavtrykk på skjermen, ved siden av hjertet Thea påstår hun ikke har tegnet. Det hadde blitt tidenes forklaringproblem til Vegard isåfall.

Etter flere års erfaring med edderkoppskrekk har jeg lært at når jeg skvetter, så hyler jeg. Vi snakker type hjelp han dreper meg med øks-hyl, der ørevoksen til alle rundt blafrer og de hører pipelyder et døgn etterpå. I dag derimot, nærmere døden enn noen gang, ropte jeg;

… ooO!

Det hele var sykt random og jeg skvatt minst like mye av det lille brunsthylet, som av selve hjorten. Etterpå ble jeg sittende med samme blikk jeg ga en turist kalte meg Bella i dag. Grisen. Ansiktsuttrykket på konen – priceless.

IMG_2887

Dette er ikke hjorten. Dette er kunstverket Thea og Vegard har laget mens jeg var på jobb. Thea har ferie og siden vi er i den HELDIGE situasjon å ha en sykemeldt mr. blindtarm hjemme, kan hun tilbringe tid sammen med han mens jeg er på jobb. Og alle hjerter gleder seg.

Neida de koser seg de, og i dag bygget de Lego. Det var en drage, noen alver og et hus. Da de var ferdige å bygge, hadde Thea lyst å leke med Legoen. «But åff kårs», sa Vegard og plukket opp dragen. Etter en stund tok leken en litt annen vending enn det Thea er vant med, for plutselig hadde dragen satt fyr på huset. «NEEI det er ikke SÅNN man leker» brølte Thea. «Alle skal være venner!!!» «Can’t controll it», sa Vegard, så satte dragen fyr på håret til den ene alven.

Da var det slutt på leken, foråsidetsånn, og noen, uten at jeg skal nevne navn, furtet i over en time.

IMG_2889

Men fy søren for en åsåm drage da. Jepp, jeg har begynt å si fy søren nå. Kutter ned på banningen. Faktisk har jeg tenkt at jeg skal gi Thea noen penger hver gang jeg banner, for det skal visst være sykt effektivt. Men for at hun skal penger må jo faktisk jeg ha penger, og det har jeg ikke. Eller jo, men ikke i kontanter. Og til nå har de ikke funnet opp sparegriser som tar kort. Iallefall ikke våres, som er laget av en gammel yoghurtboks. Vanilje sådan. Herregud det høres faktisk ut som vi ikke har penger. På to do listen imorgen; kjøpe sparegris din jæ…kla gjerrigknark.

Da jeg kom hjem og så dragen, ropte jeg «ooo ligner på en Pokémon jo», så fløy jeg den rundt hodet til Vegard som lagde middag, mens jeg lagde swosjelyder. Jeg har fått litt Pokémon på hjernen siden de FLORERER (det var sykt mange ererer i det ordet) på Internett for tiden. Det har kommet et spill, og for å si det sånn, det skal jeg ha. MORNA sosialt liv. Eller hvem kødder jeg med, jeg har ikke noe liv uansett. Farvel mamma, hello Pokémon.

Jeg har en eksklusiv liten samling alt.

Pubertetosaur: Egenskaper: well, you know.

IMG_2878

 

Theusimon: Egenskaper: Masing, trenger ikke svar.

IMG_2880

 

Oldimon: Egenskaper: «offing» until you fakkin KILL yourself.

IMG_4470

Et seriøst tilfelle av manflu

Etter helgen fikk Vegard vondt i magen. Festivalmage kalte han det, og kastet to kartonger med Biola i handlekorgen mens han smattet litt på tyggisen sin. Greit nok tenkte jeg. Mandag gikk, Tirsdag kom. Fortsatt vondt i magen. Plutselig var det ikke tatoveringen han sendte snap av lenger, men bilde av en trist mann og «au» på alle mulige språk. Da Onsdag omsider kom og magesmertene vedvarte, fikk han et grovt tilfelle av manflu på kvelden. «Å herreGUD nå ble det kaldt her» sa han plutselig. «Har vi teppe? Få teppe, kan jeg få teppe, sender du teppe? NÅ?» Så ville han ha nudler uten suppe og bli massert under føttene. Det er faktisk sykt vanskelig å ta menn seriøst når de er syk. Man vet ikke forskjellen på om de har gule stafylokokker eller 37,9 i feber.

«Du har ikke googlet magesmertene dine da» mumlet jeg borte i fra sofaen. Jeg forventet egentlig et ja, men svaret jeg fikk ga meg regelrett bakoversveis. Svaret var NEI. Han HADDE ikke googlet magen og fått beskjed at han hadde kreft og to dager igjen å leve. «Er du SPRØ», ropte jeg mens jeg satte Orange is the new black på pause og knuste frem iPaden. Jeg fant en side i samarbeid med mister google der det var mange spørsmål om magesmerter. En diagnoser deg selv-side om du vil. En som sikkert ender i at man skal dø i morgen tenkte jeg, but we give it a try, e? «Har du vondt på høyre siden av magen», spurte jeg. «Jaaa», svarte han ivrig under teppet sitt. Så ivrig at han ristet litt. Åkeeei det gikk raskt tenkte jeg. Kanskje litt for raskt. Feber – check. Hard mage – check. Vondt når en beveger seg – check. Blindtarmbetennelse – check. (Det skal sies at det på alle måter burde vært filmet da han reiste seg opp med teppet over hodet og humpet rundt i stuen for å sjekke om det var vondt å bevege seg.) Jeg tenker jo sånn at på fjerde dagen med dritvondt i magen så har man tenkt over slikt. Men neida. Mannfolk ass! Blanding av «detfeilermegingenting» og «åherregudjegdørfaktisk.» Nå skal det innrømmes at jeg selv gikk rundt med en liten blanding av «skjerpdegmann» og «herregudhaneralvorligsyk», siden blindtarmbetennelse ikke akkurat er … sunt.

Vegard la seg som en ball i sengen og lå og dampet hele natten. Da morgendagen kom, altså i går, gikk jeg rett ned og ringte til doktoren (haha who am I kidding, jeg sendte sms) selv om Vegard lå og ropte NEI jeg er fr… au… isk!! Han fikk time ganske umiddelbart og ble sendt rett på sykehuset etter et par blodprøver og litt tafsing. De var enig med meg og mister google at dette var nok blindtarmbetennelse. Ting skjedde super raskt og jeg sto fast i et dilemma om jeg skulle følge mannebarnet mitt på sykehuset eller gå på jobb. Det endte med at jeg gikk på jobb siden det faktiske barnet mitt har vært syk en del den siste tiden. Vegard kjørte seg selv og blindtarmen sin til Voss, parkerte bilen på jobben sin og GIKK opp til sykehuset som faktisk er et stykke. Herregud mannfolk!! Hadde det vært meg hadde jeg lagt meg flat på legekontoret og de hadde måttet trille meg ut i en frakin’ TRILLEBÅR og spadd meg inn på sykehuset. Da Vegard hadde sloss seg opp på sykehuset gikk jeg rundt på jobb og tviholdt på mobilen min for oppdateringer. På kvelden sendte han en melding at at de skulle operere han snart og at de hadde barbert magen hans. Og så vettu, SA HAN IKKE NOE MER. Han bare ble stille i sånn tre timer. Folk på jobb prøvde å snakke til meg og jeg bare «aha aha jaha joho tjohei sa brura.» Og de bare «hø?» Så satte jeg meg på fanget til en turist og klappet han på hodet. Han ble sur.

Etter tusen timer sendte Vegard melding om at det ikke var blindtarmen likevel. De hadde choppet han opp og funnet ut at «hallo mister blindtarm du var jo frisk og fin!?!?!», pakket han sammen, lagt han på et rom og gitt han en yoghurt. Der og da la jeg meg ned, midt på plattformen, fikk drypp, slag, ble plattfot og gurglet kom kyyyyyyra. Hva som skjer videre nå vet verken jeg, Vegard eller mister google. Damen på sykehuset har sagt at tarmene hans sikkert er «forkjølet», og for å være ærlig så høres det ut som noe Thea kunne ha sagt i en dårlig appelsinjusrus. Men hva vet jeg. Eller jo, jeg vet at det er ca det dummeste jeg har hørt. «Det var visst ikke blindtarmbetennelse nei», tenkte de på sykehuset, «vi sier det er forkjølt storetå. Nei forresten det var i magen han hadde vondt. Forkjølt … tarm. JA!» Og Vegard vettu, han bare KLASKE LÅR nå slipper jeg ut. Drit i om jeg dør imorgen.

IMG_2827

IMG_2830

 

Det er alltids lov å si god bedring til mister forkjølt tarm … og meg. 

Good vibes og sånn

Siden forrige gang har dette skjedd:

IMG_4473

Veggis har fått seg ny tattis, og han er MISTER fornøydesen der han går og vifter med hånden opp i trynet mitt til en hver anledning. Snapper vi, er det bilde av tattisen jeg får. Sitter vi i sofaen sier han plutselig Hege? Ja? Se her da på denne åsåmetattisenheeeer.

Om jeg er lei? Njet.

Torsdag kveld skulle han ta på litt krem og plast som han skulle sove med.  «Et tyyyynt lag» las han bakpå tuben og begynte å smøre litt. «Du kan hjelpe med plasten du», fortsatte han. Jeg glodde ned på pakken med gladpack han så brutalt hadde stjålet fra kjøkkenskuffen min. Jeg spyttet tannkremen i vasken, viftet litt med fingrene og dro av litt plast. Og så dere!! Hold på hatten, barten og bukseknappen, jeg klarte faktisk for første gang i mitt liv å ikke skjære meg på de SYKT SPISSE kantene som er i de pakkene. Det jeg ikke klarte derimot, var å få plasten av uten at den klistret seg sammen. Det er så sykt klassisk. Jeg freste på med den forbanna plasten i sikkert fem minutter. Slike ting har jeg rett og slett ikke tålmodighet til å fikse. Det og knuter. Knuter er mitt Everest. (Ikke folk som heter Knut da, dummen.) Mamma derimot hun elsker knuter. Får hun en knute å kose seg med drar hun til sitt happyplace.

Da jeg hadde fått plasten fra hverandre, ish, ble jeg ÅTTI år og fikk BART før Vegard var ferdig med å smøre tatoveringen sin. Seriøst. Eneste plassen noen er mer FORFENGELIG er inne på Paradise føkkings hotell. Det skulle smøres med en finger og det skulle smøres med hårene og ikke i mot.

Dette har vi fortsatt med hele helgen og heldigvis har vi ikke vært på festival slik at det ble sykt slitsomt.

bygdalarm

Neida vi har kost oss vi.

Da vi kom hjem kunne vi se at det har jammen meg katten gjort også. Kost deg altså. Han har fått en etterlengtet HEVN på skjærene som driver å plager han, så han har liksågodt drept ungen deres. Nå flyr de fortvilet rundt her og roper på han (eller hun, who knows) mens katten sitter i rosebusken og ler sammen med noen snegler som ikke orker ut i regnet.

Vi plukket den døde skjæren opp og viftet litt med den, og der gikk rett og slett grensen til hva som var perverst og ikke for katten. Syke mennesker ropte han. Når vi tenker over det hadde det kanskje bare vært like greit å la den ligge der til skrekk og advarsel, men gjort er gjort og nå ligger den i naboens busk.

Neida.             ….     Joda.

IMG_4540

Som sagt har vi vært på festival i godværet, eller i regnværet om du vil. Men det finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær sa folk, så vi kjøpte oss ponchoer og syns det sto til. Vi fant heldigvis ut tidligere i uken at vi ikke maktet å sove i telt i drittværet, så vi lånte mamma og Henning sin kassabil til å sove i. Ikke sånn olabil da, men en vanlig en, liksom.

Det fine med bilen er at den er 160 cm lang og jeg er 158.

Det dumme med bilen er at den er 160 cm lang og Vegard er 193.

LOL, og siden det regnet så var det ikke sånn at vi kunne ha åpen dør slik at tærne hans kunne stikke ut. Eller tærne, det var vel halve mannen som hadde stukket ut. Tipper det har vært lite komfåååår å ligge krøllet inni der for å si det sånn, men hey vi har iallefall vært tørr. Ingenting er så usexy som å våkne med badetiss badehud i et klissvått telt.

«Ah jeg gleder meg til jeg kommer hjem og kan ligge helt utstrakt når jeg sover igjen», sa han i går. Men så sannelig så tror jeg fosterstilling er hans nye ting. Her er iallefall dagens hvilestilling, rygg mot rygg med pusekatten. Eller nei, rumpe mot rygg. Good vibes.

IMG_4541

Under arrest

Da jeg kom og hentet Thea i barnehagen her en dag, sto det en figur i hyllen hennes. «Åh så fint troll» sa jeg uten å ha studert det så mye. Thea gapte og ropte «NEI, mamma, det er faktisk en PRINSESSE. Herregud» Så ble hun dritsur og gikk ut. Prinsesse, ja nå ser jeg det. Stemmer. Prinsesse. To unger sto igjen og eyeballet meg mens de ristet på hodet. Det kan skje den beste brølte jeg og spant ut døren.

troll

Hun var jo kjekk da, bare bommet litt på kjolevalget for anledningen kanskje. Men hey, no judgement.

Sånn ellers, husker dere synet av Vegard som vanner blomster? Den glade mannen som står med sneipen i kjeften og nynner mens han vifter vilt med slangen? Hageslangen, din gris. Det synet er nå historie siden naturen bestemte seg for å ta saken i egne hender. Det har plaskregnet i sånn åtte uker i strekk nå (eller en, whatever, det føles som åtte). Vegard er altså RANET for hobbyen sin og han ble så deprimert at han solgte Volvoen sin i ren frustrasjon. Jepp. Volvoen er historie og Thea begynte å gråte da vi fortalte at partyskuta var solgt. Hun er ikke så glad i å bli skilt fra ting og kan lett skjelve på underleppa om det er en stein som har forlatt lommen uten at hun fikk sagt hade.

Sommerværet har altså ankommet og det har som vanlig mensen. Helt ustyrlig. I det ene øyeblikket høljer det ned og alt er bare sorgen. Så glimter det til med litt sol og alle bare yay, men så sier man noe feil og da er det lyn, torden og slamring med dørene. Jesus. Nei, la oss mimre om en svunnen tid a, dere.

IMG_2841

IMG_4287

Vegard har altså begynt med blanke ark og fargestifter til, og sitter konstant på Finn for å finne finn. Nei bil mener jeg. Og hva ser han på? Volvo. Og hva har han kjøpt seg? Volvo. Jeg får si som Phoebe, I’m gonna be a soccer-mom! Åki den ble intern, med mindre du er Friendsfan da såklart.

Jeg var på jobb da han solgte bilen, eller nei det var jeg ikke, jeg var på politistasjonen. Han sendte snap da bilen dro fra tunet og jeg kunne kjenne i hjertet mitt at han var tristesen der hjemme. Selv sa han at han bare var glad for å bli kvitt bilen, men jeg kjenner en emo når jeg ser en. Sikker på han gråt seg i søvn mens han holdt rundt puten og hikstet ♥Volvo♥. Er nok også derfor han skal ha Volvo igjen, en rebound-Volvis. For å vri over til begynnelsen av avsnittet så var jeg og Thea på politistasjonen da han solgte bilen. Vi hadde ikke ranet noen denne gangen, vi skulle bare ha pass. Det å være på et venterom på politistasjonen er ganske interessant med en femåring, spesielt når det sitter en annen kis der også. (Vi skal begynne å si kis igjen nå, dude er ut.)

-Mamma?

-Ja?

-Er han der en kjeltring?

-Host.

Det kom en politimann ut, nikket til kjeltringen og fulgte han inn på bakrommet. Så LÅSTE han døren etter seg. Det finnes ikke sikrere tegn. Selv har jeg vært på det bakrommet men det trenger vi ikke snakke om nå. Det kom en dame og nikket til oss også, men vi slapp på bakrommet. Isteden gikk vi på et lyst rom med et kamera slik at Thea kunne ta bilde til passet sitt. Det var ganske trangt i rommet så jeg stilte meg bak henne og gliste. «Øøø» sa politidamen, «nå er du med på bildet.» «Åja, ehe.» Så gikk jeg foran Thea, men da begynte jo hun å le, ikkesant, og hele meningen med et pass er at man skal se kriminell ut. Dermed gikk jeg utenfor mens de knipset i vei. Da hun endelig så ut som en som tenner på kyr sa politidamen seg fornøyd og vi fikk gå. FREEDOM brølte vi og kysset bakken utenfor. Neida. Joda.

IMG_2497

 
Follow my blog with Bloglovin

Døden nær

I går var jeg ute i flippflåppsene for å klippe en snegl. Jeg har en egenkomponert sneglefelle som tilfeldigvis ble til her en dag da tre snegler sto og smattet på samme blad. Jeg klippet de i to og den makabre massakren har bare ført til at flere snegler kommer til på samme sted. Ikke for å sørge over tapet og ikke for å spise resten av bladet, neinei, for å spise de døde sneglene. Herregud og folk kaller meg gal. Sneglen i går sto og jafset i seg kompisen sin og så ikke crazysnail-lady (det er da altså meg, jeg har hørt de hvisker om meg i rosebusken) som kom med den rosa saksen sin og choppet han i to. Woopah brølte jeg så naboene våknet. Da jeg sto der og beundret verket mitt kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min. Noe var galt. Jeg snudde meg fikk jeg øye på årets største edderkopp RETT utenfor inngangsdøren. Type større enn hodet mitt-edderkopp, MINST. Av alle plasser å jakte fluer, hæ? Jeg kjøper den rett og slett ikke. Det var nok meg han var ute etter og hadde jeg vært ute lenger hadde han laget nettet sitt over døren slik at jeg hadde gått i det når jeg skulle inn!! Jeg glodde litt på han før jeg eg listet meg opp et trappetrinn. Så hoppet jeg inn døren med hodet først i noe som sikkert var årets judostil. Jeg landet sånn trillende på gulvet vet dere og deretter lukket jeg døren med en mopp, god knows how. Så gikk jeg og la meg.

Da jeg sto på badet i dag hørte jeg Thea åpne døren nede for å rope på katten. «Puuuusen, puus, pusepus OJ! Eh mamma, det kom en edderkopp inn.» Fyfaen jeg visste det tenkte jeg, de er ute etter meg. Her har han stått klar til å hoppe på meg helt siden i går, men så var det ikke jeg som åpnet døren. Herregud jeg hadde vert død jeg nå. What gives. Thea reddet livet mitt. Ahh fine Thea. ♥Livet♥

HAN ER DRITSTOR ropte hun. DREP HAN ropte jeg. NEI ropte hun. JO ropte jeg. NEI ropte hun. Så kom hun opp vettu og der og da glemte jeg at hun akkurat hadde reddet livet mitt. Nå hadde hun fått fienden inn og hadde bare gått i fra han slik at han kunne finne veien opp til meg og drepe meg. Enten i dag, i morgen eller neste uke. Jeg vet det nok, de bor bak listene i huset og så lister de seg rundt. (Haha tog du an?) «Drep han med en sko» fortsatte jeg da Thea var kommet opp. «Gjør det nå før han stikker av, da må vi jo ha han boende her lenge og det er vi faktisk ikke interessert i.» «Nei», mumlet Thea og tasset ned. Så var det et lite rabalder før hun ropte «DØD.» Jeg, som sto oppå toalettskålen og klamret meg fast til tannkosten bare omg omg omg ♥Livet♥.

«Du vet det mamma, at i barnehagen lærer vi faktisk at edderkopper ikke skal drepes. Der tar vi de ut i en kopp. Du har ikke tenkt at vi kanskje skal gjøre det her hjemme også da?» «Naah», sa jeg og klatret ned fra toalettet. «Det kan du gjøre hos mormor. Her skal de dø.»

IMG_2866

Fru venstrehendt i farta. Einstein var venstrehendt, så vet dere det. Dere skulle gjerne fått et bilde av selve edderkopphendelsen, men siden vi var litt sånn derre opptatt in the moment, så må dere rett og slett lage bildene oppe i deres egne hoder.

Sånn ellers så lurte jeg litt på en ting. Jeg har lagt ut innleggene på Facebooksiden (herregud, facebooksiden, der ble jeg åtti år) hver gang jeg har skrevet et nytt innlegg. Er det innafor ellerrrr?

Mobbeoffer

Har dere noen gang funnet en halvferdig tegning og bare tenkt ÅH, den vil jeg fargelegge ferdig? Ja? Men ikke siden dere var 8? Vel, det var akkurat det som skjedde her en dag da jeg og Vegard skulle rydde i kjedelige ting. Kjedelige ting er blant annet tegnekassen til Thea. Den trengs opprydning i noen ganger, og det må skje når hun ikke er til stede slik at vi kan kaste noen tegninger uten at hun vet det. Neida. Joda. Aller helst må de brennes siden hun på de merkeligste måter finner ut at vi har kastet arket med en strek på. HVORDAN KUNNE VI OG HVILKE MENNESKER ER VI EGENTLIG!! Ja det har skjedd, og nei jeg vant ikke årets mammapris akkurat det året. Jeg har vurdert å ta vare på alle tegningene og knuse den åtte METER tykke boken inn i hennes første leilighet når hun blir stor. Se her ja, et ekstra rom, det kan vi fylle med tegninger. Joda. Å joda. Ikke plass til seng sier du? Du kan jo sove på tegningene dine. 

Det er også frowned upon at vi kaster gammelt rask hun har funnet ute og lagt på kjøkkenbordet. Jeg blir nok aldri årets mamma. Jeg vet forresten heller ikke hva det er med kjøkkenbenken og RASK, for det er tydeligvis plassen for vannspredere, skrujern, hammere, plastdingser Thea har funnet ute, hårstrikk, ormekur til katten og gamle truser. Neida, ikke gamle truser.

Uansett. Da vi ryddet tegningene til Thea ropte plutselig Vegard «OJ hvem som har fargelagt på denne posen her? Er det Thea? Er det deg? Er det meg? Hm? Jeg må fargelegge ferdig.»

Så gjorde han det og etterpå hang han tegningen sin så STOLT opp på rommet til Thea. Han ville egentlig henge den opp på vårt rom men jeg sa nei.

Har dere forresten noen gang sett et katt som sovner mens han vasker seg mellom beina? (Vasker seg, onanerer, poteito potato.) Ta deg litt tid til å glo på det.

Han er med andre ord ikke kastrert enda. Vi var innom dyrelegen i går for å bestille ny resept på ormekur siden han fortsatt er tynn. «Du har ikke tenkt at han kanskje er sånn som Vegard som kan spise alt da» spurte jeg mamma da hun klagde på at han var så tynn. Katten altså. «Som far som sønn» fortsatte jeg. «Nei» sa hun. «Neivel» sa jeg.

Denne gangen fikk vi noen dråper han skal ha i nakken siden jeg begynte å gråte da dyrelegen nevnte oralpasta igjen. Ja det heter oralpasta. Nasty. Det ble ikke bestilt time til «klippigs» (au tenker gutta) denne gangen siden vi for det første glemte det, og for det andre så blir han mobbet av nabolagets gangsta-skjorer for tiden, så det er liksom ikke helt tiden å ta fra han enda mer selvtillit. Liksom. Tanten min fikk øye på han og en skjor her en dag og tenkte ops stakkar skjor, men så kom det en annen skjor ut fra hekken og DRO katten i halen mens den første dro han i barten. Så lo de og løp etter han. FREKT. Jeg løp ut og skulle kjefte på de, komme her og mobbe MIN katt, men da bare dreit de på bilen vår. Så ble Vegard sint og nå skal han skyte de for den bilen var faktisk NYPOLERT.

Sånn ellers så skjer det i grunn sykt lite for tiden. Det største som har skjedd i dag for eksempel er en larve som har hengt seg selv opp på hushjørnet vårt for å bli en puppe. Eller, jeg vet ikke om han blir en puppe eller om han forpupper seg eller hva pokker, men saken er at han skal bli en sommerfugl og at han har valget en JÆKLA dårlig plass for å bli det. To cm fra bakken utenfor et hus med en katt som liker ting som dingler. (Gris. Ja du også.)

Eller jo det skjer jo faktisk litt når jeg tenker meg om, mormor har fått seg Apple-tv. Eller Xbox som hun selv kaller det. Ikke nok med det, hun har fått en som er MYE bedre enn den vi har og jeg er sykt misunnelig. Så vet dere det.

A yes, we are fab!

Snap: litlooo

Muttern min på 12 år

Her en dag var jeg oppe hos pappa og lusket på det gamle rommet mitt. Det har naturligvis stått urørt siden den dagen jeg flyttet ut, på veggen henger det medaljer i alle idrettene jeg har vært med på og under er en hylle full i pokaler og flotte bilder av meg som vinner de. Over henger det en banner som står number one daughter!!

HAHA. Neida. Jeg har ikke vunnet en medalje i hele mitt liv. Eller jo, jeg har jo vunnet noe juggel på slike events der «alle er vinnere» og alle får medalje. Og DET er ikke akkurat noe å skrive hjem om. En dag fikk pappa den brilliante ideen at han kunne oppbevare det falske juletreet sitt der inne uten å pakke det ned, og dermed måtte mine ting på MITT rom vike unna og alt ble pakket i kasser. Jeg fikk egentlig en frist til å hente alt siden jeg på den tid hadde flyttet i min egen leilighet, men jeg syns øl var mye viktigere enn å stå der og sortere gamle ting i «ha og ikke ha» – hauger. Pappa fikk derfor med seg mamma og sammen sorterte de alt i kasser som jeg kunne få rydde opp i en dag jeg hadde tid. Jeg har aldri hatt tid.

Her en Fredag var vi invitert opp på pizza hos pappa, AKA Olemannspizza. Etter en stund da Thea satt med nesen begravd i en lekekasse og Vegard og pappa drakk litt øl mens de så på NRK (pappa ser alltid på NRK og alle andre kanaler er skapt av djevelen himself!!), bestemte jeg meg for å snike litt i gamle kasser nå som alle var opptatt med sitt. Jeg gikk inn på rommet, viftet litt med fingrene og åpnet første og beste kasse. «Åh herreGUD» ropte jeg. I mot meg slo synet av innholdet fra den hemmelige skuffen jeg hadde hatt på rommet, den nederste i skrivepulten, den jeg hadde tatt AV knotten på slik at ingen skulle luske i den. Skuffen som var full i hemmeligheter, dagbøker, I love this and I hate that. Skuffen jeg hadde glemt at eksisterte den dagen mamma og pappa skulle rydde. Skuffen med en fjortissss sine innerste følelser og egentlig hele livet, og den var bare TØMT hensynsløst ned i en kasse. Oh jesus christ. Jeg ble helt lilla av flauhet og smekket sammen lokket. «I Love hvem da» flirte Vegard og pappa, som nå var kommet inn på rommet uten at jeg merket det. Sikkert på grunn av dødsropet mitt for ett sekund siden. «Nei INGENTING» brølte jeg, så klamret jeg meg fast i esken som en løve som beskytter barna sine. «UT!» Jeg kunne høre de dævvet av lol hele veien tilbake til sofaen. Jeg hang rundt kassen en stund mens jeg lurte på om jeg skulle klatre opp i den og bare dø. End life liksom. Etter ca tyve minutter bestemte jeg meg for at kassen sikkert ikke var SÅ flau likevel og at jeg antagelig overreagerte. Jeg satte meg opp og åpnet den forsiktig og myste inni. «Er det mulig?» mumlet jeg og kjente hatet mot Hege (18) som ikke prioriterte å få slettet dette fra jordens overflate, fremfor å drikke øl og rope mohøy. Jævla ungdom. Heldigvis var ikke denne skuffen like flau som en skuff dagens fjortis sitter på. Den er vel full i angrepiller, dildoer og flæsjlights, så det kunne selvfølgelig vært verre. Eller nei. Nei, det hadde nesten vært bedre ass.

Jeg rasket med meg kassen og den står nå trygt oppe på loftet. Eller nei, host, den gjør ikke det Vegard, jeg har brent den. Lover. Ikke gå opp å se.

Jeg var, som jeg innledet med, oppe hos pappa igjen en dag og glodde i flere kasser. Han var bortreist og Vegard var på jobb, så jeg kunne få sitte der i fred og dømme teite fjortis-Hege og samtidig ha noe av verdigheten i behold. Etter en del kasser med junk fant jeg en liten sko-eske innerst i klesskapet. Greit tenkte jeg, mens jeg trakk pusten og strakte meg etter den. Jeg åpnet den raskt, på samme måte som man trekker av et plaster, og glodde oppi. Den var full i kondomer!!! Neida. Den var full i leker fra Donald-blader. Hege(12) som var MYE mer oppegående enn både Hege(14) og Hege(18), hadde lagt alle lekene UÅPNET i denne sko-esken for å spare de til sin fremtidige unge. Now that’s a NAAW-moment! Min fremtidige unge som nå er min nåværende unge ble utrolig glad for denne gaven from beyond. Takk mamma(12), ilu <3 <3 <3

 

De tre vise menn

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har telefonskrekk. Eller, jeg føler jeg har fortalt det før, men i en alder av nestentredve glemmer man fort. Jeg glemte fort som tiåring også jeg, skal ikke stå på det, så pappa har alltid sagt at hadde ikke rumpa hengt fast så hadde jeg glemt igjen den også, og det er forsåvidt sant. Den hadde lagt over ALT. Ah her ligger rumpa til Hege IGJEN, noen som har sett henne i det siste eller?

Det som plager meg mest med telefonsamtaler er avslutningen. Det finnes ingenting kleinere. Når du syns det er stemning for å si hade, og gjerne også sier det, så har plutselig personen i andre enden begynt på noe sånt som «ja da sier vi det». Så oppdager han at du har sagt hade og du oppdager at han har sagt noe annet, så sier han hade mens du svarer på det han nettopp sa. Og så bare HÆ? Åja, hæ ja åki. Yess sir. Vi må få en KNAPP som lyser når man vil si hade. Så sier man hade, personen i andre enden ser at nå er det dags for å si hade, og sier hade igjen. Det er en av topp ti prioriteringer jeg håper Trump får skikk på hvis han blir president. Jeg snakket faktisk med en turist her en dag, en amerikaner, og han var overbevist to the bone at når Trumpieboy kom til makten, da kom alle verdens kriger til å stoppe. Da skulle han bare nuke de landene som kriget og verden ble et bedre sted!!!

Altså.

Jeg bryr meg jo egentlig ikke så mye om Amerikansk politikk og jeg vet jo knapt hvor Amerika ligger. (Joda. Neida) Jeg har sett litt Trump på Facebook og sånn og jeg har også sett de her brødhodene som digger han på nyhetene (ja jeg ser ufrivillig på nyheter på jobb), men for meg har det vært litt sånn urband legend. Vandrehistorier. De er der, de sier det de sier, men de finnes ikke på årntli. BUT OH YES. Der sto han, Trumpetens største fan. Han kalte han tilogmed MR. Trump. Han var egentlig en av de hyggeligste turistene jeg har møtt på lenge, (bortsett fra alle Asiaterne som sier pritti lady pritti lady, teik a picture?) og han virket aldeles ikke som en som er så teit. Jeg ble faktisk litt skremt der jeg sto og hørte på hvor mye bedre mmmmmerica kom til å bli når Trump ble president. For det skulle han bli! Jeg stirret tomt på han i noen minutter, så løp jeg inn i en souvenirbutikk og kjøpte et troll. Oh look, it’s Trump ropte jeg og kastet trollet på han. NeiDA. Men det var ganske rart å møte noen som faktisk liker Hitler-Trump.

Jeg hadde ikke planer om å snakke om Amerika liksom, så over til noe annet. Den siste tiden har jeg gått rundt med konstant hodeverk. Jeg har klaget til Vegard, til Thea, til de på jobb, til mamma ooog til Mr. Google. De førstnevnte er ganske forståelige og sier gjerne «stakkar deg da». Sistnevnte derimot, er UTROLIG negativ. Skikkelig pessimist. DU HAR KREFT. DU HAR HJERNESVULST OG DU HAR MS. Go hang yourself bitch og jeg bare okay. I går fikk jeg en ganske intens smerte som var akkurat som noen ga meg støt. Det måtte googles og det var da jeg fikk de her lystige beskjedene. Etter en time med Googling (man blir avhengig) sto det med bitteliten skrift på en av sidene at jeg kanskje ikke hadde kreft, det kunne også være tannverk.

Ops. 

«ÅÅÅ, du vil ikke SI» ropte Vegard. Han har mast om at jeg skal ringe tannlegen i en evighet (jeg har nemlig hatt vondt lenge). MEN! Jeg har spurt Mr. Google om å fjerne visdomstenner også jeg, og det går til HELSIKE sier han. Iallefall med slike som ikke har kommet opp enda, sånn som min. I følge Google har man to alternativer. Man kan enten dø, eller leve med smertene. Jeg velger LIVET. Jeg møter på tannlegen min titt og ofte. HEI sier han, hei piper jeg mens jeg studerer skoene mine og tenker ikke få øyekontakt ikke få øyekontakt. Får jeg øyekontakt er jeg sikker på at han ser langt inn i sjelen min – som forteller at Hege har en visdomstann herr tannlege, en hun ikke har fortalt deg om!! Så rister han på hodet og skriver meg i boka si, så kommer og henter meg en stormfull Mandags ettermiddag. Det er jeg faktisk ikke interessert i.

Jeg har fundert litt på de her «vise» tennene. Hadde det vært en gud (etter min mening) så hadde han jo ikke gjort slike slurvefeil med menneskene. Det er isåfall jækla dårlig humor. Hoho, jeg skal lage noen tenner som vokser i alle retninger uten noen som helst logisk forklaring. Like etter fant han opp IKEA liksom, der sitter man jo også igjen med en del på slutten uten å vite hva den skulle være til. «Sikkert ikke så viktig.» 

 

Her skulle det stått YOLO

Hele Mandag gikk jeg rundt og tenkte at det var noe jeg skulle huske. Det var noe med denne dagen. Skulle jeg gi kattefilla ormekur igjen? Neei, og takk gud for det siden jeg sitter igjen med ikke mindre enn fire arr siden sist. Det har alltid sett så enkelt ut når pappa gir kattene ormekur. Han åpner kjeften med den ene hånden og sprøyter medisinen inn med den andre. Så klapper han de og sier «jaaada så fin. Ja så flink. Jaaa så fin og flink.» Da Vegard sto der med posen fra apoteket bestemte jeg meg for at i dag var dagen jeg skulle være like flink som pappa, så jeg brølte JEG TAR DET. Fine by me sa han og satte seg ned på kjøkkenstolen for å se på. Komme da pusen sa jeg og tok tak i hodet hans. Det var lite poppis. Får sette seg ned da tenkte jeg og satte meg ned, tok katten på fanget, åpnet kjeften og sprøytet medisin inn i kjeften hans. KLOOOOOOOOOOOOR sa det før katten tok spenntak i trynet mitt og fløy bortover stuegulvet. Han spant sidelengs over parketten (kødda vi har laminat), kræsja i tvebenken og kastet kroppen sin ut i gangen og under dørmatten. Eller oppå, whatever. «Å så flink» pep jeg der jeg lå blodig igjen under kjøkkenbordet og skalv. «Ooookay det der skal jeg aldri gjøre» sa Vegard, og dermed var det same procedure neste dag, med kattebakbein godt plantet i ansiktet og en driftende kattefille på vei ut i gangen.

Siden det ikke var ormekur tenkte jeg videre på hva det var jeg skulle huske. Det var noe med den datoen, 6/6. Var det noen som hadde bursdag? Ja det var jo det. Jeg gratulerte de og fikk god karma men satt likevel tilbake med en følelse at det var noe annet jeg skulle huske. Også kom jeg på det…

Vi har jo JUBILEUM!

 

There are not enough lols in the world!! Vegard bestemte seg altså den 6/6-15 at «i dag skal jeg schkrive en melding til hu derre søte Hegsi. Hun setter si-hikk-ert prisch på det.» Og jeg gjorde jo det, forsåvidt, bortsett fra at jeg skulle tidlig på jobb og oppdaget meldingen veldig trøtt og veldig edru dagen etterpå. Pluss at jeg var dritsikker på at han hadde sendt feil siden det sto oooops sorry noen timer etter den første meldingen. Sikkert tidenes fyllanerver da han våknet og oppdaget et haha fra meg, lulz. Men jubileum er jubileum så vi spiste opp siste del av ostekaken i sofaen mens vi glodde på Breaking Bad og lekesloss. Vi snakker vanlig lekeslossing, ikke sånn som du tenker. Din gris. Egentlig er det langt i fra lek, eller jo, det begynner som lek, men siden vi er konkurransemennesker to the bone blir det blodig alvor HVER GANG. Noen skal tape og si «auauauauau, jeg gir meg.» Sånn er det når en som er storebror blir sammen med en som er lillesøster. Nei vi er ikke søsken. Din syltelabb.

Ellers så har jeg tatt en «YOLO» siden sist.

 

E

En liten rev. Det var dropin på tatovering der man kunne velge blant mange små motiver og jeg bare YES. Jeg følte meg så sykt spontan. Folk hopper i fallskjerm eller kjøper seg dyre truser, jeg tatoverer en rev. Jammen er vi forskjellige dere. Jeg fikk beskjed at jeg var for gammel til å si YOLO da jeg snappet reven etterpå, og det kan jeg egentlig si meg enig i.

Men han var åsåm da. Siden jeg må smøre han skinner han litt, og dermed ser han ut som en falsk en man får i tyggiser. Sånn som man limer på med vann vet dere. Nei? Finnes ikke de tyggisene lenger? De fantes iallefall på 90 tallet da jeg vokste opp. De kostet 50 øre, og den var SØLVFARGET. Femtiøringen altså. Tyggisen var aldeles ikke sølvfarget siden det på den tiden var forbudt med alt annet enn brunt. Blått, grønt og fareger generelt i snop var helt krise. Det var sånt som sånne derre EU land drev med. Fysjom. Da det kom blå og grønn Sprite i butikken drakk jeg det hver dag for å ta igjen alle tapte e-stoffer i oppveksten.

Tyggisen var så hard at den reiv med seg det som var av løse tenner i kjeften, noe som resulterte i at tannféen sparte seg noen slanter siden vi som oftest svelget tyggisen SELV om vi ikke fikk lov. Rundt tyggisene var det en tattis, og den var høydepunktet med hele tyggisen. Det pluss at man fikk 20 stk for 10 kroner (TENK DET DA DERE). Noen ganger 24 stk hvis man sa til hun i kassen at det bare var 20. Og så bare fniiiiiiste vi oss ut. Vi var litt YOLO før i tiden også skjønner dere, bare på en litt mindre ufordragelig måte enn de er nå til dags.

 

Sjakkmatt, mamma!

«Hvorfor må jeg ha shorts« klager Thea høylytt i det vi går inn porten i barnehagen. Jeg forklarer som tusen ganger før at det er mer praktisk enn kjole. Pluss at det er «kjolekrig» i barnehagen om hvem som har finest kjole og den krigen ender nå!

«Vi har shorts» sier Vegard, «se hvor fine vi er i de». «Mamma sin er finest» mumler Thea. HVA roper Vegard. «Din er grønn», fortsetter hun. «Din er også grønn» sier han og hun bare «eh NEI, den er blågrønn, din er bare grønn. GRØNN». Så spratt hun fornøyd bortover slik at flettene hoppet i vinden. Neida, hun hadde ikke fletter. Hun hadde en sånn søndagsbun midt på toppen av hodet. Hun syns det er skikkelig fab for tiden og skal bare gå sånn. Det, eller hestehale på siden av hodet. Det er så SYKT viktig at det er på siden og prøver jeg å lage en vanlig brøler hun «JEG SA PÅ SIDEN GODDAMNINT». Ooooki, 80-tallet ringte og vil ha sveisen sin igjen lissom.

Vi hadde en ganske interessant samtale over frokosten i går også. Thea har begynt å spørre litt dypere spørsmål enn før, og gårsdagens godbit handlet om katter.

«Hadde de katter i gamledager mamma?» «Ja» sa jeg. «Nei» sa hun. «Jo» sa jeg. «Nei» sa hun IGJEN, «ikke i veldig gamle dager før vi hadde laget de.» «Laget de?» «Ja vi har laget kattene har vi ikke?» «Nei» sa jeg. «ÅNEI» sa hun. «Hvem som har laget de da?» Og da vettu, da var det K.O. , sjakkmatt og hjernteppe i en og samme deilige blanding. (God og blandet, søtt salt og syrlig) Jeg klødde meg litt i skjegget og bare «vetta f.. søren jeg. De har liksom utviklet seg over tid!? Det begynte med en liten celle, ellernoe, og så en dag gikk den på land, åsså eh, ble det til andre ting enn en celle … og di.» Thea stirret lenge på meg med et blikk som sa jeSUS du vet jo virkelig ingenting, gjør du? Jeg kremtet litt og fortsatte. «Ja altså, noen tror jo at det er gud som har skapt alt da.» «Noen?» spurte hun. «Ja» sa jeg. «Du da?» spurte hun. «Nei jeg tror ikke på gud.» «TROR du ikke på gud?» ropte hun. «Nei» pep jeg. «Hva tror du på da liksom?» «Nei altså, jeg tror på celler og planeter og sånt jeg. Og dinosaurer.» Thea stirret tomt på meg i tre minutter.

Men du kan få tro hvis du vil fortsatte jeg. Jepp svarte hun, man har lov å tro på hva man vil, det sier mormor.

Sånn ellers så var vi i Mikkelparken i går. Hvem som koste seg mest av barna og Vegard, det er et like stort spørsmål som hvem som skapte katten. Men den som kom hjem med skrubbsår på albuen, det var iallefall Vegard. Hva har du gjort deg ropte barna i barnehagen da vi kom inn i dag. «Jeg falt av en hest» svarte Vegard stolt. Uuu sa de og tok litt på armen hans. «Ikke en ekte hest» ropte Thea og drepte heltestatusen, just like that. (Hvor mye heltestatus man egentlig får av å falle av en hest vet jeg ikke, men de virket ganske impressed). «Det var bare en sånn lekehest» fortsatte hun. «Ja men en stor lekehest» sa Vegard. «Eh nei» sa Thea, «det var den minste de hadde.»

Det var det faktisk, og jeg har aldri ledd så mye i hele mitt liv. Det var en innhegning med masse lekehester av typen jokk opp og ned for å få meg til å gå fremover. Oppgradert gyngehest på hjul om du vil. Vegard hoppet opp på den minste han fant og begynte å humpe opp og ned. Se da, se da, ropte han. DUNK sa det så tippet hesten bakover, og parkens lengste mann lå på ryggen og sprellet. Han spratt opp igjen i en elegant herharingentingskjedd – bevegelse. Så tasset han oppover og fikk en bleieserviett av søsteren sin til å tørke seg med. Så fikk han is og plaster og alt var bare bra, bortsett fra at det ser ut som han har hatt mensen på hele shortsen og i sofaen. Ops sa han bare. Ops ja? Ops i vei når vi har kakeselskap og folk brøler «hørt om BIND Hege? Eller tamponger for den saks skyld. Jizez CHRIST!»

Snakker seg om kakeselskap, i dag bakte jeg min første ostekake. Det var så stort at vi tok tjue bilder.

Jeg mistet halsen og rumpa på det siste bildet. Det kan skje den beste. Finner de nok snart.

Grunnen til at det ble bakt ostekake var fordi Vegard hadde bursdag på Lørdag. (Og alle hjerter gleder seg). Den feiret han i en tunnel på jobb, og det var sikkert like trist som det høres ut som. Fikk iallefall et bilde av en skitten mann i gul hjelm med sutreleppe. Dermed uteble ostekaken på selve bursdagen og det har han ikke latt meg glemme foråsidetsånn. Hvert eneste minutt har han mast om den forbanna ostekaken. Thea har stilt et spørsmål og like etter har Vegard sagt ostekake. Hvorfor er solen rund mamma? Ostekake. Hvorfor har katter hale mamma? Ostekake. Hva er det Vegard maser om egentlig? Ostekake.

Seriøst, akkurat som det er trygt å la meg bake noe som helst alene. Han burde visst bedre etter muffinser uten egg, skillingsboller med piffikrydder istedenfor kanel, kake med krem som er pisket for lenge og dermed blitt smør osv osv. Kakekrigen next liksom. Det hadde ikke blitt et smil fra Monica, det kan man vel TRYGT si. Det var med andre ord ikke uten grunn at bragden var større enn selve kaken. Selv om den var god den altså, bare spør mamma, hun spiste halve kaken ENDA den ikke var økologisk, fermentert eller inneholdt surdeig. Det var forresten like før det ble krise denne gangen også siden kjeksbunnen klorte seg fast med nebb og klør i kakeformen. Noen sier man skal lage ostekaken direkte på et fat så man slipper slike problem, jeg er ikke noen.

Slenger med litt bilder fra helgen til oldemor helt til slutt jeg. Dere kan se dere andre også, no probz.

 

Jeg inviterer på popkorn-party

Da jeg var på jobb i dag måtte jeg plutselig på do. (Bimmelimmm) Mens jeg satt der og funderte på livet kjente jeg det kilte litt i sokken. Vattafakk tenkte jeg og skrelte den av. Ut falt en maur. Er du SERIØS nå ropte jeg og hoppet på han med den foten som fortsatt hadde sokk på. Og sko for den saks skyld. Og jeg hadde fått på meg trusen også, faktisk. De er jo over alt mumlet jeg og trasket ut fra toaletettet. Med klær. Jeg husket klær. Jeg har glemt å lukke smekken et par ganger men jeg husker som oftest å kle på meg. Jeg glemmer forresten å trekke ned etter meg hjemme, vet ikke hvorfor.

Da jeg kom hjem kunne jeg høre de gikk rundt og hvisket. Maurene altså.

-Herregud Sigbjørn bare gjorde det han

-Mhm

-Yolo ropte han og hoppet opp i sokken.

-Mhm

-Jeg skulle ønske jeg var like modig som han

-Mhm

-Tenk alt han får oppleve, alt han får se. Og her går vi og bærer på brødsmuler vi ikke en gang skal spise sjæl.

-Word

Jeg tittet litt rundt og så at de TOTALT hadde ommøblert på smulene på kjøkkenbenken. De er altså så frekk, ikke engang smulene sine skal man få ha i fred. Jeg fant frem støvsugeren, ropte freeze og så støvsugde jeg de to diskuterende maurene. Pluss alle smulene. Det å støvsuge maur er nok litt som å pisse i buksa for å holde seg varm. De dør jo ikke av det, for maur tåler alt. Tipper de starter en motstandsbevegelse i kjelleren as we speak. I går forsøkte jeg å drukne en. Det gikk ikke. TSUNAMI brølte jeg og ristet på glasset han hadde falt oppi. Da jeg hadde ristet en god stund og tenkte han hadde druknet, svømte han til overflaten og klatret ut av glasset. Just like that. Jeg døpte han Zatan og katet kristenvann på han. De kan egentlig hete Zatan hele gjengen, for uansett hvor mye maurgift de tar med seg hjem til den feite dronninga si, så dør jo ikke en eneste en.

Her en dag på Hageland spurte vi etter maurgift. Ville ha sånn man blander ut i vann for å kaste rett i maurtuen. Vi vet ikke hvor maurtuen er, men det er jo TYDELIG at the Zatans ikke dør av åte, så noe må man jo prøve. Får bare kaste det utover hele hagen (mens mamma roper neeei, tenk på planeten!!) Vi trenger maurgift sa vi, og vi trenger MYE. Han bak kassen bare mmm. Tydelig ikke ekspert på maur nei, men det er VI. Så Vegard hoppet over disken og tok flaska vi trengte siden ungdommen bak bare mmm-et i tjue minutter. Han sa mmm lenge etter vi var gått også. Sikkert hengt seg opp. Ungdommer gjør sånt. Jeg hang meg ganske mye opp i ungdommen. Det er egentlig litt flaut å kalle andre for ungdommer, mens jeg liksom er så voksen. JEG, som må vise bevis for å kjøpe flaxlodd.

Jeg fikk en lenke om at man skal gi maur popkorn. Eller nei, man skulle male popkornfrø (popkorn-korn? Maiskorn?) og legge det ut. Ikke male med maling da dummen, med kvern. Man kunne også kjøpe maismel, men siden det er glutenfritt koster det jo tre tusen kroner, to grønne t-skjorter og din førstefødte. Når maurene ser det, brøler de poppekonni nett som swedish chef, spiser det og eksploderer siden det utvider seg i magen deres. Hoho, tenk da, fyrverkeri. Popp popp poppetipopp. Jeg skal SÅ kjøpe popkorn imorgen den dag og DERE er invitert.

 

Traumatisk barndom

Du vet du er dritkul når du sparker inn døra på jobb med en salat i den ene hånden og en deodorant i den andre. (Tulla, døra var åpen) Så setter du deg ned og snakker om … snegler. Sykt random, men helt sant. Visste dere at de har forsket på snegler den siste tiden? Nei? BRYR dere dere ikke om snegler? Herregud hvilket LIV er det. De satte tre snegler inne i en firkant sant. (Yes this is happening.) Så tok de saltsten rundt hele, og saltsten er sykt salt. Saltere enn salt. Den ene sneglen bare fuck this shit og begynte å klatre over veggen. Han døde momentant av saltet mens de andre to sto igjen og gapte. De skrek sikkert også men det var ingen som hørte de. Trist. De skjønte tydeligvis at det ikke gikk an å leke yolo her i gården, så de sto helt sneglestille til de tørket ihjel i solen. Er ikke det INTERESSANT dere?? Det var jo så klart ikke så snilt gjort mot sneglene da, ganske makabert faktisk. Det er ikke det at jeg har blitt barmhjertig overfor snegler altså, men det er jo mer humant å klippe de i to slik som vi gjør. Lissom.

Oo han bæsjer sa Thea da det tøt ut innvoller etter at jeg hadde klippet en snegl i to. Nei, det er tarmer sa jeg. Hva er tarmer spurte hun. Jo det er sånn som er inni oss sammen med magesekk og sånn. Hva er magesekk spurte hun. Ja han bæsja svarte jeg. Noen ganger når hun spør for mye eller gjør noe teit roper jeg herreGUD hvor gammel ER du egentlig? Jeg er fem, teiten, svarer hun. Og da kommer jeg på at ja, hun er bare fem. Selv om hun spurte hva pikk betydde på vei hjem i dag. Det hadde guttene i barnehagen sagt. De pisset med pikkene sine. Så, betyr det guttetiss eller?? Mamma? Og vi bare øø.

Smøggfæis in the volvo.

Men det var snegler vi snakket om. Ikke pikk.

Da jeg var liten klippet jeg og en kompis opp snegler. Han hadde akkurat operert blindtarmen og visste ALT om operasjon. Alt. Snegler er ganske lik oss sa han mens han stakk en feit en med en pinne. Her er blindtarmen, vekk med seg. Sånn. Så snurret vi blader rundt og trodde de levde videre i beste velgående uten den forbaska blindtarmen. Så må dere ikke le på en stund sa vi. Kompisen min hadde fått beskjed om å ikke le og det var sykt tortur husker jeg, for hva annet skal man gjøre enn å le liksom. Det lå snegle-innvoller i hele nabolaget etter oss men heldigvis fikk nabohunden Fiffi skylden da pappa sparket seg nedover innkjørselen.

I helgen gjorde Thea og Synne noe lignende. De fant en død mus i skauen og den skulle de operere levende igjen. Jeg fikk umiddelbart flashback fra en gang katten til morfar knasket i seg en hel mus. Oh the sound. Musen stilte seg i mareritt-kø sammen med en død sau jeg så i fjellet. Den lå i en elv og halve fjeset var skylt bort slik at man så skjelettet. Øyet var borte og tennene sto på tørk. Jeg var overbevist om at det var reven som hadde kastet den nedi der siden den blødde. Jeg var nemlig sykt redd rev. What does the fox say? Imgonnakillyoubitch!! Jeg har traumer enda. Mareritt om rev, mus og sævv. Noen bedre??

Sauelamper til operasjonslys og prinsesseblad som manual. Jeg vet faktisk ikke hva som skjedde med musen til slutt. Kanskje den løper rundt uten blindtarm i rosa kjole og piper ikke få meg til å le, ikke få meg til å le. Eller så ligger den i en jakkelomme. Thea har fetisj på å putte alt mulig skrot i lommene sine. Lyst på stein, ferdigtygd tyggis eller isopor? She’s got it!!

Sånn ellers så må jeg få fortelle at blomsten som holdt på å dø her forrige uke, den lever. Halleluja. Og hageflekken til Vegard, den spirer. GLORY halleluja. Jeg ser det ikke sa jeg, der vi sto og studerte flekken. Joda sa Vegard. Så bøyde han seg så langt ned som en på over 190 cm kommer. Jeg bøyde meg etter og joda, ganske riktig, tre gressstrå. FORNØYD sprudlet Vegard og skrudde på en nye vannsprederen sin. Så satte han den slik til at den spylte Volvoen i samme slengen. Pjaktisk sa han og gikk inn. 

How the mighty have fallen

Vegard har alltid mobbet meg fordi jeg er så lettlurt. Går jeg forbi en selger og får øyekontakt, trenger han egentlig ikke si mer enn hei. Da er jeg solgt og kan egentlig bare ta med meg hele boden hans under armen før han sier stort mer. Her en dag for eksempel kom jeg hjem med ny strømleverandør. Jada det hørtes så fint ut atte. En annen dag kom jeg hjem med et nytt fadderbarn og hang bilde av henne på kjøleskapet sammen med de andre 19. Jeg har etterhvert innsett min egen last og har begynt å unngå selgere. Jeg brøler NOPE med en gang de prøver seg på et «ækskjuuus me, laaaady?» Så fekter jeg vilt rundt meg mens de smører meg inn med kremer og retter håret mitt i fart. Den taktikken har i grunn gått fint, men den siste tiden har de begynt å komme på døren for å selge ting. Altså. Det er jo sjakk matt det. Jeg kan liksågodt bare si jaaa, kom inn så får dere boller og brus mens jeg signerer hva enn dere selger. Åja dere skal til naboen også ja, jammen jeg kan ta deres del også jeg, NO PROBZ. Det er akkurat som de lukter at her bor det et svakt menneske. Vet ikke om det finnes en slags katalog (eller å nei, unnskyld meg, folk har vel ikke kataloger lenger. En sånnderre app mener jeg så klart) for selgere der mitt hus er kodet rødt. Rødt står for; lettlurt lite lam uten noe som helst evne til å si nei.

I dag ringte det atter en gang på døren. Vegard dyttet borti meg og hintet at jeg skulle åpne. Neeei det kan være en selger sa jeg. JESUS sa han, det er jo ikke så vanskelig å si nei er det? Nei vi vil ikke ha noe sier du. Easypeasy. Han maste i vei mens han gikk ut og åpnet døren. Hajjo hørte jeg en gladkristen stemme si. Hei svarte Vegard litt strengt. Det gikk en stund før jeg hørte «nei det blir ikke spist så mye fisk». De skravlet litt til før Vegard bare «ja vi kan vel ta noen fiskekaker. Hegeee?» Han kom inn i stuen med en brosjyre i hendene. «Har vi kontanter eller?» Jeg ristet på hodet. Jeg tar kort ropte selgeren. Han tar kort mumlet Vegard og snudde ut igjen.

Ja greit, hade hade, takk hade hørte jeg før døren smalt igjen.

Hold kjeft ropte han inn til meg da han lukket døren. Han kom luskende inn med … hold på barten … en hel ESKE med fiskekaker. Ikke mindre enn 5 kg hadde han kjøpt. Både jeg og katten døde av latter. FEM kilo. Herregud. Han la kassen i sofaen og satte seg på siden. Han sukket litt så tok han frem nettbrettet sitt og begynte å google fiskekaker(!) mens jeg og katten satt og gliste. Mhm mhm jeg har kanskje betalt litt mye for de her. Men herregud de er jo sikkert proppfull av fisk. Tenk da. Sikkert mye bedre enn de her som fikk terningkast seks i denne testen her, det er jeg sikker på. Får bare håpe de ikke smaker fisk. Esj. Så gikk han ut og vannet jordflekken sin.

Neida, han gjorde ikke det, det var i går. Han gikk egentlig ut og startet opp den superåsåme kantklipperen han har kjøpt seg. Den skulle han teste i dag selv om det regnet, og den skulle han teste på brunsnegler. Floppelopp sa det mens han lo rått. Ta den du din ekle selger…øøø snegle.

Men han er søt. Bare se hvordan han har hengt opp vaskehansken sin under terrassen da. ♥

 

The ultimate fail

Såeh Vegard, åssen syns du selv det går da?

Og ja, SÅ grønt er huset vårt. Krise. Men det skal fikses, det skal fikses.

Da Vegard gikk ut døren i dag tidlig for å puste inn litt «miljøluft» (han er av typen som ferdigrøyker kroppen før den skal leveres) ropte han på meg. Øøø Hege? Jeg kom ut i døren og synet av den slappe nuddelen på bildet slo imot meg. Bahahaha. MISTER blomsterfinnsen hadde tydeligvis failet i oppgaven han tok SÅ seriøst. Hjelper ikke å pille av døde blomster når man glemmer å vanne den. Ååå jeg frydet meg. Vi hadde en intern konkurranse (som med alt annet) om hvem som klarte å holde liv i plantene lengst. Jeg hadde ansvar for altankassene og Vegard hadde, som dere sikkert har skjønt, ansvar for denne gladblomsten her.

Jeg skulle gjerne ha hjulpet til med å huske på å vanne den jeg, men som dere ser er den litt over min høyde. Vinkelen bildet er tatt fra er NØYAKTIG slik jeg ser på blomsten når jeg går under forbi. Jeg mener, man kan stable to Hege der uten å forstyrre freden til blomsten, og da sier det seg selv at det er litt vanskelig å følge med.

Vegard plukket planten med seg og vi tasset over veien til mamma.

Mamma bor i det huset med rødt tak dere skimter der. Ikke garasjen da, hallo, det hvite. Vi bor med andre ord BOKSTAVELIG talt over veien.

Øøø det har skjedd noe ropte Vegard. Mamma satt i blomsterbedet sitt og bare HVA? Hun trodde sikkert jeg var død eller noe, siden jeg er syk for tiden. Han holdt blomsten opp, og der, midt i petuniaene sine falt mamma sammen i latter. Så lo vi litt vi også og la blomsten på my story. Hvem sier det er bare katter og mat på snap, hæ? I dag fikk dere en blomst! Nå legger ikke jeg ut bilde av verken mat eller katt. Jeg legger egentlig ganske sjelden ut ting.

Etter råd fra mamma og flere av dere, tok vi blomsten i en bøtte med vann i en times tid. GREIT ropte blomsten og holdt seg fast til livet litt til. Såvidt. Han er tydelig preget av omsorgsvikt og egentlig ganske sur. Vi er på det nivået at han fnyser når vi går forbi. Litt sånn som damen fra Hageland hadde gjort om hun hadde fått nyss i dette. Så hadde hun fnyst seg hele veien hit og ropt TAKK, den tar jeg. Følte oss egentlig lite voksen der vi sto og så på vår halvdøde plante som vi gikk til innkjøp av for ikke mindre enn FIRE(?) dager siden. Det blir ikke mer umodent. Vi faila to tusen prosent i voksenlivet der og da.

Vegard studerer hageflekken sin. Den han vanner og snakker med hver dag vet dere. Det går ikke akkurat fremover med den heller og jeg tror vi kan trekke tilbake hele hagemennesker-tittelen. Jeg mener, når ikke en gang løvetann spirer der, da er det some serious shit. De gror gjennom asfalt liksom, men her streiker de. Som dere ser er det en som ikke fikk beskjeden. Det er alltid en.

Når Vegard ikke vanner flekken, skrur han. Men ikke på bilen, neida, på plenklipperen. Vi fikk en plenklipper i fjor som ikke var så glad i livet lenger. I FIX ropte Vegard, som elsker sånt. Da han ikke klarte å fikse den hadde han litt lyst å kaste den på fjorden en stund, helt til han tilfeldigvis stappet en pinne inni. Ja du kan spørre hvorfor. Plutselig gikk den som bare juling. Så krasjet han den i den ene muren vår og da begynte den å gå enda bedre. Altså. Vi kan snart få utlevert ting som fungerer på normal måte. Katt, bil og plenklipper i pubertet, hva blir det neste.