Det var den lampen jeg kjøpte på IKEA jeg skulle snakke mer om ja. En flott sak til 269 kroner som endelig ble den utvalgte til å lyse opp vårt kjøkkenbord. Vi har sett på lamper siden vi flyttet inn for ett år siden. Eller nei vi har igrunn ikke det. Vi har sett på hullet i taket siden det. Akkurat som vi har sett på ledningen som henger over speilet på badet. Ikke lampe der heller med andre ord. Det får vi ta til neste år.

Uansett. Jeg kjøpte lampen og kom stolt som en hane hjem til Alex med den. Du skrur den opp du, så stikker jeg på trim med Thea sa jeg, og stakk. Da jeg kom hjem, var huset TOTALT svart og Alex sto og bannet på en stol. SÅNN brølte han. Drar du opp sikringen, Hege? Livredd som jeg er for alt med strøm, slet jeg den opp og gikk spent inn igjen. Lampen i vinduet funket ikke, lampen i stuen var det et svaaaakt lys fra og kjøkkenlampen … var svart.

Ikke for å pirke sa jeg, men jeg tror du har gjort noe feil her. Nei jeg har jo ikke det ropte Alex. Jeg har jo gjort det slik jeg trodde det skulle være. Jeg så litt på han før jeg bare – TRODDE? Står du der og sier at du kødder med elektrisitet? Skal du ta livet av oss eller? Du kan jo like godt bare kjøre med oss på feil side i veien, krasje og for å så si at du TRODDE du var på rett side. Alex ble litt stille før han bare; dette her Hege, det er faktisk ikke det samme som å kjøre bil.

Jeg mener det. Kaldt omslag.

Etter et par telefoner kom han frem til at han faktisk hadde koblet ørlitegranne feil. Du vil ikke si. Han fikk koblet det rett og vi fikk et flott lys på kjøkkenet. Endelig. Nå er det faktisk rå og SE hva man har på skiven. Har jo vært overraskelsepakke hver eneste morgen nå. Hva smurte jeg på skiven min tro … salam … nei vent … smatt smatt … Vossafåååår.

Thea feiret lampen med sitt aller første spis-helt-selv-med-skje måltid. Pølse og potetstappe.

Det siste døgnet mitt har vært ganske innholdsrik, om jeg så skal si det selv. Eller det kommer kanskje an på øyet som ser, men for en helt vanlig mamma fra bygda har den vært det.

Det begynte med at jeg og en venninne på IKEA igår, sammen med alle andre mødre i permisjon. Nå er verken jeg eller hun i permisjon lenger, men med hver vår unge var det faktisk ingen som misstenkte oss. Det var nesten som vi var en av de, selv om vi ikke ammet rundt om i utstillingmøblene. Jeg kom hjem igjen med en lampe til kjøkkenet (som jeg skal fortelle mer om en annen gang) og ufattelig mye nips. Eller husfyll som andre kaller det.

Denne hatten kjøpte jeg ikke, til Thea’s glede.

Igår kveld fikk vi besøk av en grå pus. Den spratt inn dørene mens jeg drev og solgte 85 mm objektivet mitt til en mann. Katten hoppet rett opp i sofaen, pusset seg, purret litt og sovnet. Jeg så på Alex og han så på meg. Pusen oppførte seg som om han alltid hadde bodd der. Ingen av oss hadde hjerte til å bare kaste han ut igjen, så pusen sov helt til i dag tidlig. Da dro han ut igjen og vi har ikke sett han siden. Skikkelig snodig.

Det spennende døgnet mitt stoppet ikke der. Niks. For jeg dro på jobb idag. Jobb i seg selv er jo ikke sånn superspennende. MEN. Det var åpning av ski NM på Voss. Da jeg kom dit, hadde de akkurat fyrt opp fyrverkeri og stemningen var stor sett fin. Sliten som jeg var, dro jeg meg ned til bilen min og GJETT hvem som spaserte rett forbi meg da?

Neeei ikke kongen. Han var på Voss han også, men etter jeg dro “førstemann på månen” vitsen (hans måne altså) sist vi møttes, holder han seg borte fra meg. Jeg “møtte” han på 100 års jubileet til Bergensbanen nemlig. Han satt noen rader bak meg og jeg snakket litt for høyt om månevitser. La oss skylde på gratis champagne. Ett glass. Ingen tar ett glass når det står tusen der. ANYHOW. Petter Northug gikk forbi meg. Ikke så forbanna stort kanskje, han er jo en blei, men han lusker ikke rundt jobben min hver dag liksom. Ikke kongen heller.

Åh herregud, det er noe. Min konstante trang til å kommentere folk sin slafsing, knasking, slurping og høylytte pusting er faktisk en diagnose. Og den har et navn … Misophonia. Riktignok har jeg litt mild form av den da. De verste går ikke ut av huset, også kaster de ting. Jeg kaster ikke ting.

Det som står om Misophonia, er at de fleste kan irritere seg over lyder som gjenntar seg, men en med Misophonia blir fylt med raseri og kan eksplodere av lydene. Og det gjør jeg. Jeg hater forkjølte folk og alle ekle lyder de lager, tette neser, folk som puster høyt og folk som absolutt må puste UT resten av luften etter en setning. GAAAH! Jeg kan for eksempel klikke i vinkel av at Alex puster høyt. Greit, han puster unormalt høyt og snorker selv om han er våken, men man skal jo ikke få lyst til å kvele han av den grunn.

Jeg går ikke rundt med draps tanker altså. Bare så det er sagt. Men jeg blir skikkelig rasende av små fille-lyder. Slike lyder som faktisk er helt normale. Slike lyder alle hører, men ikke tenker noe videre over. De BRØLER ikke plutselig ut, slik som jeg gjør. Sitter jeg i et rom der noen er forkjølet og surkler, må jeg ut. Puster folk litt høyt, må jeg ut. Hvis ikke jeg går ut, er jeg nødt til å si noe. Og jeg tror ikke det er så innmari godt mottatt om jeg plutselig brøler PUST LAVERE!!!! til en vilt fremmed.

Folk som er tett i nesen er uutholdelig. Jeg får lyst å kneble de for så å sprute nesespray i hele trynet deres. Jeg får iallefall trang til å si “er du forkjølet” slik at de forhåpentligvis knuser frem sprayen selv. Har noen en pipelyd i nesen, må jeg sitte å klakke tenner for å tenke på noe annet. Eller som sagt – gå ut. Og er du en som puster ut resten av luften etter en setning, er det en grunn til at vi ikke er venner for å si det slik. Er dette ungen dinhhhhhhhhh? Jesus altså, du MÅ ikke tømme lungene dine hver gang.

Og bare for å si det, ingen av dere venner/venninner som jeg henger med irriterer meg altså. Jeg føler kanskje alle i hele verden kommer til å tenke over hvor høyt de puster neste gang vi er sammen. Men tro meg, dere får en knyttneve lenge før dere kommer på det. NeiDA. Men hvis jeg plutselig må hjem, vet dere hvorfor. hehe.

Tenkte jeg skulle komme med et lite kveldsmat / lunch tips. Nemlig matmuffins. Dere bare matmuffins? Og jeg bare ja, matmuffins. Slike som de alltid spiser på film vet dere. Jeg og Alex er ganske så mat-lei. Derfor finner vi på mye rart å lage, slik at vi ikke skal bli det lenger. Men det fungerer bare sånn helt okay, for tilslutt blir vi lei av å lage ting også.

Uansett, dødslette matmuffins. Du trenger:

4 dl Fullkorn-hvetemel eller vanlig hvetemel
1 dl Havregryn
1/2 teskje salt
2 1/2 teskje bakepulver
50g smør
2 dl melk
1 egg

Jeg har ost og skinke i mine, men man kan ha alt mulig. Salami og ost hadde jeg en gang, det var også godt.

Også putter du røren i muffinsformer eller i et muffinsbrett og steker på 225 grader i et kvarter.

…

Nå tenker dere sikkert at jeg skal knuse i bordet DET resultatet. Skikkelig Bree Van De Kamp aktig, men nei. Det er nok ekte litloo vare, altså litt svidd utenpå og en anelse rå inni. Men likevel skikkelig gode altså. Absolutt verdt å prøve slike matmuffins. De er aller best den dagen de er laget. Dagen etter er de litt stiv. Men – igjen, det kan jo ha noe med mine kokke kunnskaper å gjøre.

…

MmmMMmmMMMMmmm!

Noen av dere har fulgt bloggen helt siden jeg hadde en kjempestor flokk og bodde i pensjonistville. Og noen av dere har lurt på hva jeg har igjen av denne flokken, og det kan jeg jo fortelle. Jeg har en pus. En kar som jeg har hatt siden jeg var 18 år. Tiger heter han. Og han er svart. Han er bittelitt blue siden han heter Tiger og er svart, men han har klart seg så langt i livet. Grunnen til at han heter Tiger, er at han hadde striper når han var kattunge. Og det er pokker meg ikke min feil at han skulle ombestemme seg og gro ut helt svart pels.

Så han har ikke striper nå lenger, altså. Tiger er en katt som har måttet pakke halen sin og flytte hele … ÅTTE ganger. Joda. Så at han er litt sånn skadd i hodet sitt er ikke så rart. Ellers er han er en snill kar som stjeler mat fra Thea og alle andre som er så teit og ikke følger med. Han er forresten også en “suttekatt”. Det betyr at han ble tatt litt for tidlig fra mammaen sin og kompenserer det med å sutte på en bamse. Gjort det i snart 8 år. Mandig.

Jeg har også to kaniner, Snipp og Snapp. For tiden bor de inne i et bur i kjelleren og er litt små furtne for det. De hadde STORT ute-bur før, men så fant jo naturen ut at den skulle klikke helt og vanne oss. Da ble det litt uhyggelig å være ute-kanin. Så da flyttet jeg de inn. Men de er ikke så ufattelig takknemlig for det at det gjør noe.

Der. Noe annet dere lurer på eller? Jeg lurer på en ting. Og det er når Thea skal få tenner. Babyer som ble født igår får jo faen meg tenner og der sitter hun. Ikke det at det plager henne noe særlig. Hun klarer seg utmerket uten. Gommene hennes har gradvis utviklet seg fra å være slappfiser, til mandige stål-gommer. Hun tygger seg gjennom det meste. Jeg føler ikke det er så normalt at en uten tenner kan ta en bit av en kavring, men det kan hun.

Siden gommene er av stål, har jeg kjøpt Dentinox. Det skal visst myke de opp sies det og da klarer kanskje en stakkar tann å grave seg opp. Mr. Google sier at Dentinox er farlig, men jeg syns Mr. Google klager litt mye, så jeg tror ikke jeg orker å høre på han.

FORRESTEN! Søskenbarnet mitt sin klasse er med i en konkurranse der de kan vinne klassetur til Roma. Aldri feil å vinne ting. Jeg har lovet å poste det på bloggen i snart en uke. Men jeg er jo litt glemsk. Uansett, hun blir superduper glad om dere vil stemme litt HER.

For en tid tilbake skrev jeg om Sing Sang kortene vi fikk i posten. På den tid ante igrunn ikke Thea hva de var for noe, bare at de hadde fine bilder og var fantastiske å tygge på. NÅ derimot, vet hun. Nå er vi fint nødt til å synge hver eneste dag, om vi vil eller ikke. Thea aker seg bort til skapet der kortene er og brøler “denna”, mens hun slår hardt på glassdøren.

Bildene er fra idag, og vi hadde akkurat stått opp. Klokken var tidlig, men synging før morgenkaffen syns Thea er helt okay. Det gjør absolutt ingenting mener hun. Derfor ligger Alex som en deig på gulvet og synger. Hvor alle krøllene til Thea ble av denne morgenen, det vet jeg faktisk ikke. De ligger kanskje igjen under puten.

Etter en synge økt, ligger alle kortene strødd på hele gulvet. Thea er ikke så nøye på å synge ferdig sangene nemlig. Vi får ett kort og synger en setning, før hun konfiskerer kortet og gir oss ett nytt. Kommer det en sang hun liker ekstra godt, danser hun frem og tilbake mens hun gliser bredt. Og da må hun helst se litt på bildet også. Det er viktig.

Alex kan fortsatt ikke en eneste melodi på sangene. Han bare ramser opp ord, så må jeg minne han på melodien før han synger lystig videre. Jeg kan faktisk sykt mange barnesanger har jeg merket. Sikkert fordi jeg har en litt synge-glad tante. Hun synger stor sett alltid. På jobb, i bilen, på butikken, hvor som helst. Også danser hun. Også har hun musikalske barn.

Dessuten hørte jeg en del på kassetter som liten. Min aller første kassett var Halvdan Sivertsen. Jeg hadde også Vestlandsfanden. Ikke rart jeg er litt miljøskadd. Og egentlig ikke så rart at jeg fortsatt sier “spoler du” når jeg mener Alex skal skifte sang. Men han skjønner ikke det, så han spoler midt ut i sangen. Mannfolk.

Kino … det er ikke for slitne mammaer. Nei det er det ikke. Herregud så mye man kan henge seg opp i når man er litt sånn irritabel fra før. For det første folkens. MÅÅ vi gå med håret i sånn dutt midt oppå hodet når vi skal på kino? Sånn seriøst, jeg blir jo høy og irriterende på kino om jeg skulle knust til med en dutt. Eller nei. Jeg kunne hatt en flosshatt på hodet OG sittet på sånn barnesete, og likevel hadde dere sett absolutt hele skjermen.

Men uansett. Dutt = nei. Nei til dutt. Jeg klipper dutten din av med hekksaks neste gang!

Jeg hadde egentlig ikke lyst å dra på kino. Men Alex hadde superduper lyst, så jeg gikk for hans skyld. I teorien hadde vi kjempe gode plasser. Helt i midten. I midten av raden og i midten av salen. Vi så Mission Impossible 4. En ufattelig spennende film, helt til du med den forbanna dutten satt deg litt høyere slik at jeg akkurat ikke fikk se den nervepirrende slutten.

Ikke det at jeg fikk med meg noe særlig av innholdet heller, for jenten/gutten/whatever som satt på siden av meg, knuste opp en ostepop pose etter fem minutter. Jeg tror faen meg det finnes en regel en eller annen plass der det står ingen ostepop på kino. Man kan iallefall tenke seg til den regelen. Ostepop lukter mannskit. Man kan like godt ta med seg en pose hundebæsj. Ostepop er godt altså, men hjemme i sofaen. For seg selv.

Alex … show them what I mean!

Da jeg kom hjem igår, hadde Alex montert er par barnesikringer på kjøkkenet. Han og Thea var på IKEA Onsdag nemlig og shoppet slike nødvendige ting. Jeg kan åpent forestille meg synet av han som eneste mann blant millioner av mødre i permisjon. For det er en kjent sak at IKEA er fulle av de.

Det er billig å sende Alex på IKEA. Han tok med seg barnesikringene, en pakke skåler til Thea og kom seg ut. Jeg hadde jo gått der i timevis og brukt hele lønnen min. Som by the way ikke er noe å skryte av når man jobber 60%. Uansett. Alex hadde montert 3 stk, før han syns det ble kjedelig og satte skrumaskinen på kjøkkenbenken. Da jeg kom hjem og skulle drikke litt, sto han og trippet spent for å se om jeg klarte å åpne skapdørene. Og det klarte jeg jo.

Hallo? KLARTE du det med en eneste gang måpte han. Jeg bare ja? Jeg har jo øvd meg hos venninner selvfølgelig, men det trengte ikke han vite. Fikk du de ikke opp du da, spurte jeg. Han bare nei, jeg har allerede knekt to stk. – Hvordan i svarte klarte du det? Du så da vel hvordan de fungerte da du monterte de vel? Men han gjorde ikke det.

Og her snørrer vi fortsatt som dere sikkert ser.

Ellers så var jeg på step i går. Å her-re-gud sier jeg bare. Jeg er ikke kjent for å ha verdens beste koordinasjon. Eller rytme. Så på et punkt hadde jeg snudd meg mot alle de andre på stepen min. Det var flaut. Så jeg bare HA HA HAHHAAA før jeg snudde meg igjen. På slutten var jeg så utslitt at jeg svettet på skuldrene! Jeg har aldri svettet på skuldrene før. Jeg har aldri visst at vi hadde svettekjertler på skuldrene engang. Men tydeligvis.

Alex trente her hjemme – SA han. Jeg tviler. Greit han sto i treningstøy i stuen da jeg kom, med en sjokolade i hånden. Men jeg tviler likevel. Tipper han kastet treningstøyet på seg og spilte Playstation i de.

Da var jeg forhåpentligvis ferdig med å stå opp før klokken 5 på en stund. Har jobbet tidlig i tre dager på rad. Man skulle kanskje tro at jeg savnet Thea noe sinnssykt, siden jeg har sett henne sånn to timer hver dag. Og joda, jeg har jo det. Men idag da jeg sluttet klokken 1, satt jeg på pauserommet sammen med folk jeg jobber med i over en time. Rett og slett for å slappe av (og manne meg opp) til å gå hjem og være klatrestativ.

Da jeg kom hjem, sto Thea og Alex i vinduet og vinket velkommen hjem. Jeg følte meg som en jagerpilot som akkurat hadde kommet i fra krig. Stolt, skitten og trøtt. Jeg så Thea peke på meg. Hun smilte og vinket. Jeg kunne se leppene hennes si . . . . pappa. Heartbreak!

Ikke sikkert dere ser det, men her er jeg altså skikkelig trøtt. Vi snakker koma.

Alex har som sagt vært hjemme med Thea de her dagene. Hver kveld har han spurt;  når kommer du imorgen min lille due? – Nei sånn ca 3 svarer jeg. NØYAKTIG klokken 3 ringer han og lurer på når jeg kommer. Og om det er greit at vi har wienerpølser til middag. Seriøst. Jeg kommer ikke til å ha sjanse når Thea vokser opp og skal mase i kor med Alex om wienerpølser.

Forresten! Skal jeg fortelle dere noe utrolig surrealistisk? Første gangen jeg bruker det ordet sånn btw. Vet ikke HELT på stående fot hva det betyr, men føler iallefall dette er innenfor kategorien.

Dere har kanskje hørt om den Norske damen og hennes 9 mnd gamle baby som ble drept i huset sitt i Sverige? Jeg har jo oversikt over hva som blir googlet for å komme hit. Igår var det sykt mange treff på hennes navn og jeg skjønte ikke hvorfor. Derfor googlet jeg det selv, og hun har faktisk kommentert her på bloggen min. På Theas utvikling i menyen over her kan dere se det. Jeg skvatt skikkelig. Hun kommenterer om datteren sin og hennes utvikling, og nå er begge død. Ekkelt.

Skal jeg si dere noe? Fakta på bordet? Jeg har aldri vært på en date i hele mitt liv. Helt sant, ti kniver i hjertet. Når man bor i en bitteliten bygd som meg, trenger man nemlig ikke date. Man plukker med seg naboen og går på piknik, i håp om at personen ikke er et søskenbarn.

Jeg og Alex har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Han gikk i klasse A, jeg gikk i B. Da vi var 16 klinte vi for første gang på en fest, for så å ikke snakke til hverandre på ca to år. Klein stemning med andre ord. Eller sannheten var vel at jeg akkurat hadde vært sammen med en god kompis av han. Er det liten bygd så er det liten bygd. Da kan ikke bros before hoes regelen gjelde. Da forblir alle jomfruer.

De mennene som ikke har funnet kjærleiken i nabodama, de sitter stor sett i sofaene sine og klør seg på pungen. De venter på at damene bare skal ramle inn døren en vakker Onsdags ettermiddag. I helgene er det “pølsefest” der de samles for å drikke øl og se på porno. Og vente på damer. Eller “høner” som det kalles her. Eventuelt sild. Noen ganger kommer det en eller to. Men de er som oftest 16 og bare ute etter gratis øl. Kanskje litt klinings og rub-rub som takk for ølen.

Jeg har egentlig aldri skjønt poenget med å sitte i sin egen stue og vente. Hva skjedde med å gå på byn? Eller de gjør jo det også da. Men da går de på plasser der bare folk fra bygden samles. Kanskje en ti tolv stykk fra nabobygden som de ikke liker og får akutt trang til å slåss med.

Egentlig skulle dette være et innlegg om meg og Alex da. Ikke single menn. Jeg ville liksom frem til at vi kommer fra denne lille bygden begge to og har kjent hverandre i evigheter. Eller nei, det skulle handle om dating. At jeg og Alex aldri datet. Vi klinte en gang til på fest syv år senere, for så å finne ut at joda, her var det god stemning. Kjærester? Okay.

Og så skulle jeg si at jeg er superduper glad i Alex. Selv om huset ser ut som en forbanna svinesti denne uken jeg er på jobb. Mannfolk.

Jeg blir vanligvis ikke bitt av basiller. Bortsett fra sånne basiller man blir syk av, de biter noen ganger. Men det er ikke de jeg mener nå. Jeg hadde morgen-toget her en dag. Jeg kom inn i kupeen og så absolutt ALLE sitte med mobilene sine. Uten å tenke så mye over hvorfor, begynte jeg å klippe billetter. Det skulle jo være lettere sagt en gjort. En etter en måtte jeg nærmest riste billetten ut av.

Etter en nærmere titt, så jeg at alle spilte … wordfeud. PØH snøvlet jeg, før jeg ristet meg videre i mengden. Etter mye tenking, lastet jeg det helt spontant ned igår ettermiddag. Å he-re-gud. For å ikke være helt geek, fikk jeg Alex til å laste det ned også. Og der satt vi, en Søndagskveld i hver vår sofakrok og spilte wordfeud – mot hverandre.

Alex: S … s … sp … spe … speedo. Hva er egentlig speedo?

Jeg: Det er noe som burde vært forbudt!

Alex: Oj 50 poeng for ett ord!

Og slik satt vi da. Etter en stund fant jeg ut at HEY, kanskje de som leser bloggen min spiller dette fantastiske spillet. Og det gjorde dere ja. I begynnelsen hadde jeg en intens trang til å ikke la folk vente på at jeg valgte ord. Frøken hyggelig kom frem igjen. Så jeg knuste inn ord etter ord, uten å tenke på poeng. Hva skjedde? Alle EIDE meg med sånn 300 – 23. Men sånn serr, hvis jeg bare konsentrerer meg sant, så TAPER dere!! Bare vent.

Bildet har ikke så sykt mye med wordfeud og gjøre. Og ikke har jeg lov å legge ut slike bilder der Alex har “inne i huset sveis” heller. Men ikke se på sveisen. Glem at jeg sa det. Se på stemningen. Den er søt.

Ellers dere, så sov Thea på EGET rom inatt. Med Alex snorkesson som roomie selvfølgelig. Hurra tenkte jeg, nå skal jeg sove som en stein uten å våkne av snorking, gråting, hosting, surkling og babling. Jeg skal soooove. SOOOOVE! Tror dere jeg sov? Nop. Jeg våknet hver eneste time og lurte på hvorfor Thea ikke pustet. En gang ropte jeg THEA slik at både hun og snorkeleif våknet på rommet ved siden av.

Harde tider. Harde tider.

Mens jeg sitter helt i mine egne tanker og spiller Wordfeud med kjære blogglesere, sier en til meg at jeg er blitt nominert til årets morsomste mammablogg. HURRA! Tusen takk. Jeg er ikke helt sikker på hvordan det fungerer, om man kan stemme førtifire ganger eller bare en. Men jeg hadde jo blitt glad da, om dere stemte før den 29 Januar.

Jeg har ikke planer om å mase om det, slik som folk med Lano-unger gjør. Jeg sier det bare nå. Eller jeg har klistret en litt over gjennomsnittet stor ting på siden her da. Trodde faktisk at den skulle være litt mindre. Dessuten så passer ikke purpur rød her på siden heller. Vi får se hva jeg gjør med den saken.

Uansett, HER kan dere stemme på meg som årets morsomste mammablogg. Vist dere vil.

Flaut. Åh så FLAUT! Jeg snakker ikke om “mokkamann” kommentaren til Plumbo, men alt oppstyret i etterkant. Å herregud JA det var en veldig gal og usmakelig ting å si, men fyren har lagt seg HELT flat og beklaget. Han sier han var nervøs og ville bare spøke og være morsom. Han mente det absolutt ikke rasistisk sier han gang på gang, det var bare et ordspill. Hva svarer kjendisene med? Å tømme øl i hodet på fyren MENS han ligger langflat og beklager.

Tshawe svarer med å kalle han fittetryne og fittehøl. Når ble DET okay å si da? Jeg ble utvist i klassen engang for å si fitte jeg. Lavmål sier jeg bare. Lavmål. Folk er så fryktelig hårsår bare noen nevner noe som kan ligne på søskenbarnet til rasistisk. Men de kan gjerne kalle folk for bleikfis uten en eneste reaksjon.

En gang jeg og Thea sto på butikken, pekte Thea på en plakat av en sangerinne. En gammel dame så at Thea peke og sa; åh ser du den fine damen? Ja hun var fin. Eller nei, det var hun ikke. Hun var litt for mørk. DA reagerte jeg. DA gapte jeg. Jeg gapte da Plumbo sa mokkamann også, men jeg gaper enda mer av tingene i ettertid. Seriøst. Barnehage-fakter.

Skal jeg fortelle dere noe som er en UTROLIG dårlig idé? Jo du tar et stykk unge med til vaksine, dagen før du skal opp klokken FREAKIN’ HALV 5 om morgen! Hva jeg vil frem til? Jo jeg vel sov i sånn omtrent tre minutter i går natt. La meg klokken 10. Ganske rimelig tid det tenkte jeg. Stilte inn klokken, seks og en halv time søvn. Burde holde det. Jæddæ. Og der våknet vi i borte i sprinkelsengen.

Thea hadde feber og våknet ca hver halvtime for å gi beskjed om – at hun hadde feber. Jeg prøvde med paracet, men det viser seg at når unger bikker ett år, er de blitt motstandsdyktige mot trøtte mødre som skal gi de stikkpiller. KLIN UMULIG! Jeg skal ikke gå i detalj hva som skjedde, men det går an å tenke seg til.

Her er forresten “kan jeg få mæt” blikket til Thea.

Thea gråt en del inatt også. Men det gjorde ikke så mye, siden jeg ikke skulle tidlig opp idag. Derfor lå jeg lenge og strøk henne på magen og ryggen. Thea syns selv at hun hadde det verre enn absolutt ALLE barna i verden. Tilogmed de i Afrika. Mens vi likevel lå der og filosoferte, tenkte jeg at jeg kunne trøste henne med at denne vaksinen ikke er så ille som BCG’en hun skal ta i niende. Den har folk blitt lam blind OG platfot av liksom. Den er helt syk.

Thea fikk et par spasmer av tanken på flere vaksiner, før hun sovnet. Jeg grøsset litt mellom tærne av samme tanke, før jeg også sovnet. Vaksiner er noe dritt. Period.