litloo.com

Å herregud, en blogg?!

Menu Close

Døden nær

I går var jeg ute i flippflåppsene for å klippe en snegl. Jeg har en egenkomponert sneglefelle som tilfeldigvis ble til her en dag da tre snegler sto og smattet på samme blad. Jeg klippet de i to og den makabre massakren har bare ført til at flere snegler kommer til på samme sted. Ikke for å sørge over tapet og ikke for å spise resten av bladet, neinei, for å spise de døde sneglene. Herregud og folk kaller meg gal. Sneglen i går sto og jafset i seg kompisen sin og så ikke crazysnail-lady (det er da altså meg, jeg har hørt de hvisker om meg i rosebusken) som kom med den rosa saksen sin og choppet han i to. Woopah brølte jeg så naboene våknet. Da jeg sto der og beundret verket mitt kjente jeg det gikk kaldt nedover ryggen min. Noe var galt. Jeg snudde meg fikk jeg øye på årets største edderkopp RETT utenfor inngangsdøren. Type større enn hodet mitt-edderkopp, MINST. Av alle plasser å jakte fluer, hæ? Jeg kjøper den rett og slett ikke. Det var nok meg han var ute etter og hadde jeg vært ute lenger hadde han laget nettet sitt over døren slik at jeg hadde gått i det når jeg skulle inn!! Jeg glodde litt på han før jeg eg listet meg opp et trappetrinn. Så hoppet jeg inn døren med hodet først i noe som sikkert var årets judostil. Jeg landet sånn trillende på gulvet vet dere og deretter lukket jeg døren med en mopp, god knows how. Så gikk jeg og la meg.

Da jeg sto på badet i dag hørte jeg Thea åpne døren nede for å rope på katten. «Puuuusen, puus, pusepus OJ! Eh mamma, det kom en edderkopp inn.» Fyfaen jeg visste det tenkte jeg, de er ute etter meg. Her har han stått klar til å hoppe på meg helt siden i går, men så var det ikke jeg som åpnet døren. Herregud jeg hadde vert død jeg nå. What gives. Thea reddet livet mitt. Ahh fine Thea. ♥Livet♥

HAN ER DRITSTOR ropte hun. DREP HAN ropte jeg. NEI ropte hun. JO ropte jeg. NEI ropte hun. Så kom hun opp vettu og der og da glemte jeg at hun akkurat hadde reddet livet mitt. Nå hadde hun fått fienden inn og hadde bare gått i fra han slik at han kunne finne veien opp til meg og drepe meg. Enten i dag, i morgen eller neste uke. Jeg vet det nok, de bor bak listene i huset og så lister de seg rundt. (Haha tog du an?) «Drep han med en sko» fortsatte jeg da Thea var kommet opp. «Gjør det nå før han stikker av, da må vi jo ha han boende her lenge og det er vi faktisk ikke interessert i.» «Nei», mumlet Thea og tasset ned. Så var det et lite rabalder før hun ropte «DØD.» Jeg, som sto oppå toalettskålen og klamret meg fast til tannkosten bare omg omg omg ♥Livet♥.

«Du vet det mamma, at i barnehagen lærer vi faktisk at edderkopper ikke skal drepes. Der tar vi de ut i en kopp. Du har ikke tenkt at vi kanskje skal gjøre det her hjemme også da?» «Naah», sa jeg og klatret ned fra toalettet. «Det kan du gjøre hos mormor. Her skal de dø.»

IMG_2866

Fru venstrehendt i farta. Einstein var venstrehendt, så vet dere det. Dere skulle gjerne fått et bilde av selve edderkopphendelsen, men siden vi var litt sånn derre opptatt in the moment, så må dere rett og slett lage bildene oppe i deres egne hoder.

Sånn ellers så lurte jeg litt på en ting. Jeg har lagt ut innleggene på Facebooksiden (herregud, facebooksiden, der ble jeg åtti år) hver gang jeg har skrevet et nytt innlegg. Er det innafor ellerrrr?

Mobbeoffer

Har dere noen gang funnet en halvferdig tegning og bare tenkt ÅH, den vil jeg fargelegge ferdig? Ja? Men ikke siden dere var 8? Vel, det var akkurat det som skjedde her en dag da jeg og Vegard skulle rydde i kjedelige ting. Kjedelige ting er blant annet tegnekassen til Thea. Den trengs opprydning i noen ganger, og det må skje når hun ikke er til stede slik at vi kan kaste noen tegninger uten at hun vet det. Neida. Joda. Aller helst må de brennes siden hun på de merkeligste måter finner ut at vi har kastet arket med en strek på. HVORDAN KUNNE VI OG HVILKE MENNESKER ER VI EGENTLIG!! Ja det har skjedd, og nei jeg vant ikke årets mammapris akkurat det året. Jeg har vurdert å ta vare på alle tegningene og knuse den åtte METER tykke boken inn i hennes første leilighet når hun blir stor. Se her ja, et ekstra rom, det kan vi fylle med tegninger. Joda. Å joda. Ikke plass til seng sier du? Du kan jo sove på tegningene dine. 

Det er også frowned upon at vi kaster gammelt rask hun har funnet ute og lagt på kjøkkenbordet. Jeg blir nok aldri årets mamma. Jeg vet forresten heller ikke hva det er med kjøkkenbenken og RASK, for det er tydeligvis plassen for vannspredere, skrujern, hammere, plastdingser Thea har funnet ute, hårstrikk, ormekur til katten og gamle truser. Neida, ikke gamle truser.

Uansett. Da vi ryddet tegningene til Thea ropte plutselig Vegard «OJ hvem som har fargelagt på denne posen her? Er det Thea? Er det deg? Er det meg? Hm? Jeg må fargelegge ferdig.»

Så gjorde han det og etterpå hang han tegningen sin så STOLT opp på rommet til Thea. Han ville egentlig henge den opp på vårt rom men jeg sa nei.

Har dere forresten noen gang sett et katt som sovner mens han vasker seg mellom beina? (Vasker seg, onanerer, poteito potato.) Ta deg litt tid til å glo på det.

Han er med andre ord ikke kastrert enda. Vi var innom dyrelegen i går for å bestille ny resept på ormekur siden han fortsatt er tynn. «Du har ikke tenkt at han kanskje er sånn som Vegard som kan spise alt da» spurte jeg mamma da hun klagde på at han var så tynn. Katten altså. «Som far som sønn» fortsatte jeg. «Nei» sa hun. «Neivel» sa jeg.

Denne gangen fikk vi noen dråper han skal ha i nakken siden jeg begynte å gråte da dyrelegen nevnte oralpasta igjen. Ja det heter oralpasta. Nasty. Det ble ikke bestilt time til «klippigs» (au tenker gutta) denne gangen siden vi for det første glemte det, og for det andre så blir han mobbet av nabolagets gangsta-skjorer for tiden, så det er liksom ikke helt tiden å ta fra han enda mer selvtillit. Liksom. Tanten min fikk øye på han og en skjor her en dag og tenkte ops stakkar skjor, men så kom det en annen skjor ut fra hekken og DRO katten i halen mens den første dro han i barten. Så lo de og løp etter han. FREKT. Jeg løp ut og skulle kjefte på de, komme her og mobbe MIN katt, men da bare dreit de på bilen vår. Så ble Vegard sint og nå skal han skyte de for den bilen var faktisk NYPOLERT.

Sånn ellers så skjer det i grunn sykt lite for tiden. Det største som har skjedd i dag for eksempel er en larve som har hengt seg selv opp på hushjørnet vårt for å bli en puppe. Eller, jeg vet ikke om han blir en puppe eller om han forpupper seg eller hva pokker, men saken er at han skal bli en sommerfugl og at han har valget en JÆKLA dårlig plass for å bli det. To cm fra bakken utenfor et hus med en katt som liker ting som dingler. (Gris. Ja du også.)

Eller jo det skjer jo faktisk litt når jeg tenker meg om, mormor har fått seg Apple-tv. Eller Xbox som hun selv kaller det. Ikke nok med det, hun har fått en som er MYE bedre enn den vi har og jeg er sykt misunnelig. Så vet dere det.

A yes, we are fab!

Snap: litlooo

Muttern min på 12 år

Her en dag var jeg oppe hos pappa og lusket på det gamle rommet mitt. Det har naturligvis stått urørt siden den dagen jeg flyttet ut, på veggen henger det medaljer i alle idrettene jeg har vært med på og under er en hylle full i pokaler og flotte bilder av meg som vinner de. Over henger det en banner som står number one daughter!!

HAHA. Neida. Jeg har ikke vunnet en medalje i hele mitt liv. Eller jo, jeg har jo vunnet noe juggel på slike events der «alle er vinnere» og alle får medalje. Og DET er ikke akkurat noe å skrive hjem om. En dag fikk pappa den brilliante ideen at han kunne oppbevare det falske juletreet sitt der inne uten å pakke det ned, og dermed måtte mine ting på MITT rom vike unna og alt ble pakket i kasser. Jeg fikk egentlig en frist til å hente alt siden jeg på den tid hadde flyttet i min egen leilighet, men jeg syns øl var mye viktigere enn å stå der og sortere gamle ting i «ha og ikke ha» – hauger. Pappa fikk derfor med seg mamma og sammen sorterte de alt i kasser som jeg kunne få rydde opp i en dag jeg hadde tid. Jeg har aldri hatt tid.

Her en Fredag var vi invitert opp på pizza hos pappa, AKA Olemannspizza. Etter en stund da Thea satt med nesen begravd i en lekekasse og Vegard og pappa drakk litt øl mens de så på NRK (pappa ser alltid på NRK og alle andre kanaler er skapt av djevelen himself!!), bestemte jeg meg for å snike litt i gamle kasser nå som alle var opptatt med sitt. Jeg gikk inn på rommet, viftet litt med fingrene og åpnet første og beste kasse. «Åh herreGUD» ropte jeg. I mot meg slo synet av innholdet fra den hemmelige skuffen jeg hadde hatt på rommet, den nederste i skrivepulten, den jeg hadde tatt AV knotten på slik at ingen skulle luske i den. Skuffen som var full i hemmeligheter, dagbøker, I love this and I hate that. Skuffen jeg hadde glemt at eksisterte den dagen mamma og pappa skulle rydde. Skuffen med en fjortissss sine innerste følelser og egentlig hele livet, og den var bare TØMT hensynsløst ned i en kasse. Oh jesus christ. Jeg ble helt lilla av flauhet og smekket sammen lokket. «I Love hvem da» flirte Vegard og pappa, som nå var kommet inn på rommet uten at jeg merket det. Sikkert på grunn av dødsropet mitt for ett sekund siden. «Nei INGENTING» brølte jeg, så klamret jeg meg fast i esken som en løve som beskytter barna sine. «UT!» Jeg kunne høre de dævvet av lol hele veien tilbake til sofaen. Jeg hang rundt kassen en stund mens jeg lurte på om jeg skulle klatre opp i den og bare dø. End life liksom. Etter ca tyve minutter bestemte jeg meg for at kassen sikkert ikke var SÅ flau likevel og at jeg antagelig overreagerte. Jeg satte meg opp og åpnet den forsiktig og myste inni. «Er det mulig?» mumlet jeg og kjente hatet mot Hege (18) som ikke prioriterte å få slettet dette fra jordens overflate, fremfor å drikke øl og rope mohøy. Jævla ungdom. Heldigvis var ikke denne skuffen like flau som en skuff dagens fjortis sitter på. Den er vel full i angrepiller, dildoer og flæsjlights, så det kunne selvfølgelig vært verre. Eller nei. Nei, det hadde nesten vært bedre ass.

Jeg rasket med meg kassen og den står nå trygt oppe på loftet. Eller nei, host, den gjør ikke det Vegard, jeg har brent den. Lover. Ikke gå opp å se.

Jeg var, som jeg innledet med, oppe hos pappa igjen en dag og glodde i flere kasser. Han var bortreist og Vegard var på jobb, så jeg kunne få sitte der i fred og dømme teite fjortis-Hege og samtidig ha noe av verdigheten i behold. Etter en del kasser med junk fant jeg en liten sko-eske innerst i klesskapet. Greit tenkte jeg, mens jeg trakk pusten og strakte meg etter den. Jeg åpnet den raskt, på samme måte som man trekker av et plaster, og glodde oppi. Den var full i kondomer!!! Neida. Den var full i leker fra Donald-blader. Hege(12) som var MYE mer oppegående enn både Hege(14) og Hege(18), hadde lagt alle lekene UÅPNET i denne sko-esken for å spare de til sin fremtidige unge. Now that’s a NAAW-moment! Min fremtidige unge som nå er min nåværende unge ble utrolig glad for denne gaven from beyond. Takk mamma(12), ilu <3 <3 <3

 

De tre vise menn

Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har telefonskrekk. Eller, jeg føler jeg har fortalt det før, men i en alder av nestentredve glemmer man fort. Jeg glemte fort som tiåring også jeg, skal ikke stå på det, så pappa har alltid sagt at hadde ikke rumpa hengt fast så hadde jeg glemt igjen den også, og det er forsåvidt sant. Den hadde lagt over ALT. Ah her ligger rumpa til Hege IGJEN, noen som har sett henne i det siste eller?

Det som plager meg mest med telefonsamtaler er avslutningen. Det finnes ingenting kleinere. Når du syns det er stemning for å si hade, og gjerne også sier det, så har plutselig personen i andre enden begynt på noe sånt som «ja da sier vi det». Så oppdager han at du har sagt hade og du oppdager at han har sagt noe annet, så sier han hade mens du svarer på det han nettopp sa. Og så bare HÆ? Åja, hæ ja åki. Yess sir. Vi må få en KNAPP som lyser når man vil si hade. Så sier man hade, personen i andre enden ser at nå er det dags for å si hade, og sier hade igjen. Det er en av topp ti prioriteringer jeg håper Trump får skikk på hvis han blir president. Jeg snakket faktisk med en turist her en dag, en amerikaner, og han var overbevist to the bone at når Trumpieboy kom til makten, da kom alle verdens kriger til å stoppe. Da skulle han bare nuke de landene som kriget og verden ble et bedre sted!!!

Altså.

Jeg bryr meg jo egentlig ikke så mye om Amerikansk politikk og jeg vet jo knapt hvor Amerika ligger. (Joda. Neida) Jeg har sett litt Trump på Facebook og sånn og jeg har også sett de her brødhodene som digger han på nyhetene (ja jeg ser ufrivillig på nyheter på jobb), men for meg har det vært litt sånn urband legend. Vandrehistorier. De er der, de sier det de sier, men de finnes ikke på årntli. BUT OH YES. Der sto han, Trumpetens største fan. Han kalte han tilogmed MR. Trump. Han var egentlig en av de hyggeligste turistene jeg har møtt på lenge, (bortsett fra alle Asiaterne som sier pritti lady pritti lady, teik a picture?) og han virket aldeles ikke som en som er så teit. Jeg ble faktisk litt skremt der jeg sto og hørte på hvor mye bedre mmmmmerica kom til å bli når Trump ble president. For det skulle han bli! Jeg stirret tomt på han i noen minutter, så løp jeg inn i en souvenirbutikk og kjøpte et troll. Oh look, it’s Trump ropte jeg og kastet trollet på han. NeiDA. Men det var ganske rart å møte noen som faktisk liker Hitler-Trump.

Jeg hadde ikke planer om å snakke om Amerika liksom, så over til noe annet. Den siste tiden har jeg gått rundt med konstant hodeverk. Jeg har klaget til Vegard, til Thea, til de på jobb, til mamma ooog til Mr. Google. De førstnevnte er ganske forståelige og sier gjerne «stakkar deg da». Sistnevnte derimot, er UTROLIG negativ. Skikkelig pessimist. DU HAR KREFT. DU HAR HJERNESVULST OG DU HAR MS. Go hang yourself bitch og jeg bare okay. I går fikk jeg en ganske intens smerte som var akkurat som noen ga meg støt. Det måtte googles og det var da jeg fikk de her lystige beskjedene. Etter en time med Googling (man blir avhengig) sto det med bitteliten skrift på en av sidene at jeg kanskje ikke hadde kreft, det kunne også være tannverk.

Ops. 

«ÅÅÅ, du vil ikke SI» ropte Vegard. Han har mast om at jeg skal ringe tannlegen i en evighet (jeg har nemlig hatt vondt lenge). MEN! Jeg har spurt Mr. Google om å fjerne visdomstenner også jeg, og det går til HELSIKE sier han. Iallefall med slike som ikke har kommet opp enda, sånn som min. I følge Google har man to alternativer. Man kan enten dø, eller leve med smertene. Jeg velger LIVET. Jeg møter på tannlegen min titt og ofte. HEI sier han, hei piper jeg mens jeg studerer skoene mine og tenker ikke få øyekontakt ikke få øyekontakt. Får jeg øyekontakt er jeg sikker på at han ser langt inn i sjelen min – som forteller at Hege har en visdomstann herr tannlege, en hun ikke har fortalt deg om!! Så rister han på hodet og skriver meg i boka si, så kommer og henter meg en stormfull Mandags ettermiddag. Det er jeg faktisk ikke interessert i.

Jeg har fundert litt på de her «vise» tennene. Hadde det vært en gud (etter min mening) så hadde han jo ikke gjort slike slurvefeil med menneskene. Det er isåfall jækla dårlig humor. Hoho, jeg skal lage noen tenner som vokser i alle retninger uten noen som helst logisk forklaring. Like etter fant han opp IKEA liksom, der sitter man jo også igjen med en del på slutten uten å vite hva den skulle være til. «Sikkert ikke så viktig.» 

 

Her skulle det stått YOLO

Hele Mandag gikk jeg rundt og tenkte at det var noe jeg skulle huske. Det var noe med denne dagen. Skulle jeg gi kattefilla ormekur igjen? Neei, og takk gud for det siden jeg sitter igjen med ikke mindre enn fire arr siden sist. Det har alltid sett så enkelt ut når pappa gir kattene ormekur. Han åpner kjeften med den ene hånden og sprøyter medisinen inn med den andre. Så klapper han de og sier «jaaada så fin. Ja så flink. Jaaa så fin og flink.» Da Vegard sto der med posen fra apoteket bestemte jeg meg for at i dag var dagen jeg skulle være like flink som pappa, så jeg brølte JEG TAR DET. Fine by me sa han og satte seg ned på kjøkkenstolen for å se på. Komme da pusen sa jeg og tok tak i hodet hans. Det var lite poppis. Får sette seg ned da tenkte jeg og satte meg ned, tok katten på fanget, åpnet kjeften og sprøytet medisin inn i kjeften hans. KLOOOOOOOOOOOOR sa det før katten tok spenntak i trynet mitt og fløy bortover stuegulvet. Han spant sidelengs over parketten (kødda vi har laminat), kræsja i tvebenken og kastet kroppen sin ut i gangen og under dørmatten. Eller oppå, whatever. «Å så flink» pep jeg der jeg lå blodig igjen under kjøkkenbordet og skalv. «Ooookay det der skal jeg aldri gjøre» sa Vegard, og dermed var det same procedure neste dag, med kattebakbein godt plantet i ansiktet og en driftende kattefille på vei ut i gangen.

Siden det ikke var ormekur tenkte jeg videre på hva det var jeg skulle huske. Det var noe med den datoen, 6/6. Var det noen som hadde bursdag? Ja det var jo det. Jeg gratulerte de og fikk god karma men satt likevel tilbake med en følelse at det var noe annet jeg skulle huske. Også kom jeg på det…

Vi har jo JUBILEUM!

 

There are not enough lols in the world!! Vegard bestemte seg altså den 6/6-15 at «i dag skal jeg schkrive en melding til hu derre søte Hegsi. Hun setter si-hikk-ert prisch på det.» Og jeg gjorde jo det, forsåvidt, bortsett fra at jeg skulle tidlig på jobb og oppdaget meldingen veldig trøtt og veldig edru dagen etterpå. Pluss at jeg var dritsikker på at han hadde sendt feil siden det sto oooops sorry noen timer etter den første meldingen. Sikkert tidenes fyllanerver da han våknet og oppdaget et haha fra meg, lulz. Men jubileum er jubileum så vi spiste opp siste del av ostekaken i sofaen mens vi glodde på Breaking Bad og lekesloss. Vi snakker vanlig lekeslossing, ikke sånn som du tenker. Din gris. Egentlig er det langt i fra lek, eller jo, det begynner som lek, men siden vi er konkurransemennesker to the bone blir det blodig alvor HVER GANG. Noen skal tape og si «auauauauau, jeg gir meg.» Sånn er det når en som er storebror blir sammen med en som er lillesøster. Nei vi er ikke søsken. Din syltelabb.

Ellers så har jeg tatt en «YOLO» siden sist.

 

E

En liten rev. Det var dropin på tatovering der man kunne velge blant mange små motiver og jeg bare YES. Jeg følte meg så sykt spontan. Folk hopper i fallskjerm eller kjøper seg dyre truser, jeg tatoverer en rev. Jammen er vi forskjellige dere. Jeg fikk beskjed at jeg var for gammel til å si YOLO da jeg snappet reven etterpå, og det kan jeg egentlig si meg enig i.

Men han var åsåm da. Siden jeg må smøre han skinner han litt, og dermed ser han ut som en falsk en man får i tyggiser. Sånn som man limer på med vann vet dere. Nei? Finnes ikke de tyggisene lenger? De fantes iallefall på 90 tallet da jeg vokste opp. De kostet 50 øre, og den var SØLVFARGET. Femtiøringen altså. Tyggisen var aldeles ikke sølvfarget siden det på den tiden var forbudt med alt annet enn brunt. Blått, grønt og fareger generelt i snop var helt krise. Det var sånt som sånne derre EU land drev med. Fysjom. Da det kom blå og grønn Sprite i butikken drakk jeg det hver dag for å ta igjen alle tapte e-stoffer i oppveksten.

Tyggisen var så hard at den reiv med seg det som var av løse tenner i kjeften, noe som resulterte i at tannféen sparte seg noen slanter siden vi som oftest svelget tyggisen SELV om vi ikke fikk lov. Rundt tyggisene var det en tattis, og den var høydepunktet med hele tyggisen. Det pluss at man fikk 20 stk for 10 kroner (TENK DET DA DERE). Noen ganger 24 stk hvis man sa til hun i kassen at det bare var 20. Og så bare fniiiiiiste vi oss ut. Vi var litt YOLO før i tiden også skjønner dere, bare på en litt mindre ufordragelig måte enn de er nå til dags.

 

Sjakkmatt, mamma!

«Hvorfor må jeg ha shorts« klager Thea høylytt i det vi går inn porten i barnehagen. Jeg forklarer som tusen ganger før at det er mer praktisk enn kjole. Pluss at det er «kjolekrig» i barnehagen om hvem som har finest kjole og den krigen ender nå!

«Vi har shorts» sier Vegard, «se hvor fine vi er i de». «Mamma sin er finest» mumler Thea. HVA roper Vegard. «Din er grønn», fortsetter hun. «Din er også grønn» sier han og hun bare «eh NEI, den er blågrønn, din er bare grønn. GRØNN». Så spratt hun fornøyd bortover slik at flettene hoppet i vinden. Neida, hun hadde ikke fletter. Hun hadde en sånn søndagsbun midt på toppen av hodet. Hun syns det er skikkelig fab for tiden og skal bare gå sånn. Det, eller hestehale på siden av hodet. Det er så SYKT viktig at det er på siden og prøver jeg å lage en vanlig brøler hun «JEG SA PÅ SIDEN GODDAMNINT». Ooooki, 80-tallet ringte og vil ha sveisen sin igjen lissom.

Vi hadde en ganske interessant samtale over frokosten i går også. Thea har begynt å spørre litt dypere spørsmål enn før, og gårsdagens godbit handlet om katter.

«Hadde de katter i gamledager mamma?» «Ja» sa jeg. «Nei» sa hun. «Jo» sa jeg. «Nei» sa hun IGJEN, «ikke i veldig gamle dager før vi hadde laget de.» «Laget de?» «Ja vi har laget kattene har vi ikke?» «Nei» sa jeg. «ÅNEI» sa hun. «Hvem som har laget de da?» Og da vettu, da var det K.O. , sjakkmatt og hjernteppe i en og samme deilige blanding. (God og blandet, søtt salt og syrlig) Jeg klødde meg litt i skjegget og bare «vetta f.. søren jeg. De har liksom utviklet seg over tid!? Det begynte med en liten celle, ellernoe, og så en dag gikk den på land, åsså eh, ble det til andre ting enn en celle … og di.» Thea stirret lenge på meg med et blikk som sa jeSUS du vet jo virkelig ingenting, gjør du? Jeg kremtet litt og fortsatte. «Ja altså, noen tror jo at det er gud som har skapt alt da.» «Noen?» spurte hun. «Ja» sa jeg. «Du da?» spurte hun. «Nei jeg tror ikke på gud.» «TROR du ikke på gud?» ropte hun. «Nei» pep jeg. «Hva tror du på da liksom?» «Nei altså, jeg tror på celler og planeter og sånt jeg. Og dinosaurer.» Thea stirret tomt på meg i tre minutter.

Men du kan få tro hvis du vil fortsatte jeg. Jepp svarte hun, man har lov å tro på hva man vil, det sier mormor.

Sånn ellers så var vi i Mikkelparken i går. Hvem som koste seg mest av barna og Vegard, det er et like stort spørsmål som hvem som skapte katten. Men den som kom hjem med skrubbsår på albuen, det var iallefall Vegard. Hva har du gjort deg ropte barna i barnehagen da vi kom inn i dag. «Jeg falt av en hest» svarte Vegard stolt. Uuu sa de og tok litt på armen hans. «Ikke en ekte hest» ropte Thea og drepte heltestatusen, just like that. (Hvor mye heltestatus man egentlig får av å falle av en hest vet jeg ikke, men de virket ganske impressed). «Det var bare en sånn lekehest» fortsatte hun. «Ja men en stor lekehest» sa Vegard. «Eh nei» sa Thea, «det var den minste de hadde.»

Det var det faktisk, og jeg har aldri ledd så mye i hele mitt liv. Det var en innhegning med masse lekehester av typen jokk opp og ned for å få meg til å gå fremover. Oppgradert gyngehest på hjul om du vil. Vegard hoppet opp på den minste han fant og begynte å humpe opp og ned. Se da, se da, ropte han. DUNK sa det så tippet hesten bakover, og parkens lengste mann lå på ryggen og sprellet. Han spratt opp igjen i en elegant herharingentingskjedd – bevegelse. Så tasset han oppover og fikk en bleieserviett av søsteren sin til å tørke seg med. Så fikk han is og plaster og alt var bare bra, bortsett fra at det ser ut som han har hatt mensen på hele shortsen og i sofaen. Ops sa han bare. Ops ja? Ops i vei når vi har kakeselskap og folk brøler «hørt om BIND Hege? Eller tamponger for den saks skyld. Jizez CHRIST!»

Snakker seg om kakeselskap, i dag bakte jeg min første ostekake. Det var så stort at vi tok tjue bilder.

Jeg mistet halsen og rumpa på det siste bildet. Det kan skje den beste. Finner de nok snart.

Grunnen til at det ble bakt ostekake var fordi Vegard hadde bursdag på Lørdag. (Og alle hjerter gleder seg). Den feiret han i en tunnel på jobb, og det var sikkert like trist som det høres ut som. Fikk iallefall et bilde av en skitten mann i gul hjelm med sutreleppe. Dermed uteble ostekaken på selve bursdagen og det har han ikke latt meg glemme foråsidetsånn. Hvert eneste minutt har han mast om den forbanna ostekaken. Thea har stilt et spørsmål og like etter har Vegard sagt ostekake. Hvorfor er solen rund mamma? Ostekake. Hvorfor har katter hale mamma? Ostekake. Hva er det Vegard maser om egentlig? Ostekake.

Seriøst, akkurat som det er trygt å la meg bake noe som helst alene. Han burde visst bedre etter muffinser uten egg, skillingsboller med piffikrydder istedenfor kanel, kake med krem som er pisket for lenge og dermed blitt smør osv osv. Kakekrigen next liksom. Det hadde ikke blitt et smil fra Monica, det kan man vel TRYGT si. Det var med andre ord ikke uten grunn at bragden var større enn selve kaken. Selv om den var god den altså, bare spør mamma, hun spiste halve kaken ENDA den ikke var økologisk, fermentert eller inneholdt surdeig. Det var forresten like før det ble krise denne gangen også siden kjeksbunnen klorte seg fast med nebb og klør i kakeformen. Noen sier man skal lage ostekaken direkte på et fat så man slipper slike problem, jeg er ikke noen.

Slenger med litt bilder fra helgen til oldemor helt til slutt jeg. Dere kan se dere andre også, no probz.

 

Jeg inviterer på popkorn-party

Da jeg var på jobb i dag måtte jeg plutselig på do. (Bimmelimmm) Mens jeg satt der og funderte på livet kjente jeg det kilte litt i sokken. Vattafakk tenkte jeg og skrelte den av. Ut falt en maur. Er du SERIØS nå ropte jeg og hoppet på han med den foten som fortsatt hadde sokk på. Og sko for den saks skyld. Og jeg hadde fått på meg trusen også, faktisk. De er jo over alt mumlet jeg og trasket ut fra toaletettet. Med klær. Jeg husket klær. Jeg har glemt å lukke smekken et par ganger men jeg husker som oftest å kle på meg. Jeg glemmer forresten å trekke ned etter meg hjemme, vet ikke hvorfor.

Da jeg kom hjem kunne jeg høre de gikk rundt og hvisket. Maurene altså.

-Herregud Sigbjørn bare gjorde det han

-Mhm

-Yolo ropte han og hoppet opp i sokken.

-Mhm

-Jeg skulle ønske jeg var like modig som han

-Mhm

-Tenk alt han får oppleve, alt han får se. Og her går vi og bærer på brødsmuler vi ikke en gang skal spise sjæl.

-Word

Jeg tittet litt rundt og så at de TOTALT hadde ommøblert på smulene på kjøkkenbenken. De er altså så frekk, ikke engang smulene sine skal man få ha i fred. Jeg fant frem støvsugeren, ropte freeze og så støvsugde jeg de to diskuterende maurene. Pluss alle smulene. Det å støvsuge maur er nok litt som å pisse i buksa for å holde seg varm. De dør jo ikke av det, for maur tåler alt. Tipper de starter en motstandsbevegelse i kjelleren as we speak. I går forsøkte jeg å drukne en. Det gikk ikke. TSUNAMI brølte jeg og ristet på glasset han hadde falt oppi. Da jeg hadde ristet en god stund og tenkte han hadde druknet, svømte han til overflaten og klatret ut av glasset. Just like that. Jeg døpte han Zatan og katet kristenvann på han. De kan egentlig hete Zatan hele gjengen, for uansett hvor mye maurgift de tar med seg hjem til den feite dronninga si, så dør jo ikke en eneste en.

Her en dag på Hageland spurte vi etter maurgift. Ville ha sånn man blander ut i vann for å kaste rett i maurtuen. Vi vet ikke hvor maurtuen er, men det er jo TYDELIG at the Zatans ikke dør av åte, så noe må man jo prøve. Får bare kaste det utover hele hagen (mens mamma roper neeei, tenk på planeten!!) Vi trenger maurgift sa vi, og vi trenger MYE. Han bak kassen bare mmm. Tydelig ikke ekspert på maur nei, men det er VI. Så Vegard hoppet over disken og tok flaska vi trengte siden ungdommen bak bare mmm-et i tjue minutter. Han sa mmm lenge etter vi var gått også. Sikkert hengt seg opp. Ungdommer gjør sånt. Jeg hang meg ganske mye opp i ungdommen. Det er egentlig litt flaut å kalle andre for ungdommer, mens jeg liksom er så voksen. JEG, som må vise bevis for å kjøpe flaxlodd.

Jeg fikk en lenke om at man skal gi maur popkorn. Eller nei, man skulle male popkornfrø (popkorn-korn? Maiskorn?) og legge det ut. Ikke male med maling da dummen, med kvern. Man kunne også kjøpe maismel, men siden det er glutenfritt koster det jo tre tusen kroner, to grønne t-skjorter og din førstefødte. Når maurene ser det, brøler de poppekonni nett som swedish chef, spiser det og eksploderer siden det utvider seg i magen deres. Hoho, tenk da, fyrverkeri. Popp popp poppetipopp. Jeg skal SÅ kjøpe popkorn imorgen den dag og DERE er invitert.

 

Traumatisk barndom

Du vet du er dritkul når du sparker inn døra på jobb med en salat i den ene hånden og en deodorant i den andre. (Tulla, døra var åpen) Så setter du deg ned og snakker om … snegler. Sykt random, men helt sant. Visste dere at de har forsket på snegler den siste tiden? Nei? BRYR dere dere ikke om snegler? Herregud hvilket LIV er det. De satte tre snegler inne i en firkant sant. (Yes this is happening.) Så tok de saltsten rundt hele, og saltsten er sykt salt. Saltere enn salt. Den ene sneglen bare fuck this shit og begynte å klatre over veggen. Han døde momentant av saltet mens de andre to sto igjen og gapte. De skrek sikkert også men det var ingen som hørte de. Trist. De skjønte tydeligvis at det ikke gikk an å leke yolo her i gården, så de sto helt sneglestille til de tørket ihjel i solen. Er ikke det INTERESSANT dere?? Det var jo så klart ikke så snilt gjort mot sneglene da, ganske makabert faktisk. Det er ikke det at jeg har blitt barmhjertig overfor snegler altså, men det er jo mer humant å klippe de i to slik som vi gjør. Lissom.

Oo han bæsjer sa Thea da det tøt ut innvoller etter at jeg hadde klippet en snegl i to. Nei, det er tarmer sa jeg. Hva er tarmer spurte hun. Jo det er sånn som er inni oss sammen med magesekk og sånn. Hva er magesekk spurte hun. Ja han bæsja svarte jeg. Noen ganger når hun spør for mye eller gjør noe teit roper jeg herreGUD hvor gammel ER du egentlig? Jeg er fem, teiten, svarer hun. Og da kommer jeg på at ja, hun er bare fem. Selv om hun spurte hva pikk betydde på vei hjem i dag. Det hadde guttene i barnehagen sagt. De pisset med pikkene sine. Så, betyr det guttetiss eller?? Mamma? Og vi bare øø.

Smøggfæis in the volvo.

Men det var snegler vi snakket om. Ikke pikk.

Da jeg var liten klippet jeg og en kompis opp snegler. Han hadde akkurat operert blindtarmen og visste ALT om operasjon. Alt. Snegler er ganske lik oss sa han mens han stakk en feit en med en pinne. Her er blindtarmen, vekk med seg. Sånn. Så snurret vi blader rundt og trodde de levde videre i beste velgående uten den forbaska blindtarmen. Så må dere ikke le på en stund sa vi. Kompisen min hadde fått beskjed om å ikke le og det var sykt tortur husker jeg, for hva annet skal man gjøre enn å le liksom. Det lå snegle-innvoller i hele nabolaget etter oss men heldigvis fikk nabohunden Fiffi skylden da pappa sparket seg nedover innkjørselen.

I helgen gjorde Thea og Synne noe lignende. De fant en død mus i skauen og den skulle de operere levende igjen. Jeg fikk umiddelbart flashback fra en gang katten til morfar knasket i seg en hel mus. Oh the sound. Musen stilte seg i mareritt-kø sammen med en død sau jeg så i fjellet. Den lå i en elv og halve fjeset var skylt bort slik at man så skjelettet. Øyet var borte og tennene sto på tørk. Jeg var overbevist om at det var reven som hadde kastet den nedi der siden den blødde. Jeg var nemlig sykt redd rev. What does the fox say? Imgonnakillyoubitch!! Jeg har traumer enda. Mareritt om rev, mus og sævv. Noen bedre??

Sauelamper til operasjonslys og prinsesseblad som manual. Jeg vet faktisk ikke hva som skjedde med musen til slutt. Kanskje den løper rundt uten blindtarm i rosa kjole og piper ikke få meg til å le, ikke få meg til å le. Eller så ligger den i en jakkelomme. Thea har fetisj på å putte alt mulig skrot i lommene sine. Lyst på stein, ferdigtygd tyggis eller isopor? She’s got it!!

Sånn ellers så må jeg få fortelle at blomsten som holdt på å dø her forrige uke, den lever. Halleluja. Og hageflekken til Vegard, den spirer. GLORY halleluja. Jeg ser det ikke sa jeg, der vi sto og studerte flekken. Joda sa Vegard. Så bøyde han seg så langt ned som en på over 190 cm kommer. Jeg bøyde meg etter og joda, ganske riktig, tre gressstrå. FORNØYD sprudlet Vegard og skrudde på en nye vannsprederen sin. Så satte han den slik til at den spylte Volvoen i samme slengen. Pjaktisk sa han og gikk inn. 

How the mighty have fallen

Vegard har alltid mobbet meg fordi jeg er så lettlurt. Går jeg forbi en selger og får øyekontakt, trenger han egentlig ikke si mer enn hei. Da er jeg solgt og kan egentlig bare ta med meg hele boden hans under armen før han sier stort mer. Her en dag for eksempel kom jeg hjem med ny strømleverandør. Jada det hørtes så fint ut atte. En annen dag kom jeg hjem med et nytt fadderbarn og hang bilde av henne på kjøleskapet sammen med de andre 19. Jeg har etterhvert innsett min egen last og har begynt å unngå selgere. Jeg brøler NOPE med en gang de prøver seg på et «ækskjuuus me, laaaady?» Så fekter jeg vilt rundt meg mens de smører meg inn med kremer og retter håret mitt i fart. Den taktikken har i grunn gått fint, men den siste tiden har de begynt å komme på døren for å selge ting. Altså. Det er jo sjakk matt det. Jeg kan liksågodt bare si jaaa, kom inn så får dere boller og brus mens jeg signerer hva enn dere selger. Åja dere skal til naboen også ja, jammen jeg kan ta deres del også jeg, NO PROBZ. Det er akkurat som de lukter at her bor det et svakt menneske. Vet ikke om det finnes en slags katalog (eller å nei, unnskyld meg, folk har vel ikke kataloger lenger. En sånnderre app mener jeg så klart) for selgere der mitt hus er kodet rødt. Rødt står for; lettlurt lite lam uten noe som helst evne til å si nei.

I dag ringte det atter en gang på døren. Vegard dyttet borti meg og hintet at jeg skulle åpne. Neeei det kan være en selger sa jeg. JESUS sa han, det er jo ikke så vanskelig å si nei er det? Nei vi vil ikke ha noe sier du. Easypeasy. Han maste i vei mens han gikk ut og åpnet døren. Hajjo hørte jeg en gladkristen stemme si. Hei svarte Vegard litt strengt. Det gikk en stund før jeg hørte «nei det blir ikke spist så mye fisk». De skravlet litt til før Vegard bare «ja vi kan vel ta noen fiskekaker. Hegeee?» Han kom inn i stuen med en brosjyre i hendene. «Har vi kontanter eller?» Jeg ristet på hodet. Jeg tar kort ropte selgeren. Han tar kort mumlet Vegard og snudde ut igjen.

Ja greit, hade hade, takk hade hørte jeg før døren smalt igjen.

Hold kjeft ropte han inn til meg da han lukket døren. Han kom luskende inn med … hold på barten … en hel ESKE med fiskekaker. Ikke mindre enn 5 kg hadde han kjøpt. Både jeg og katten døde av latter. FEM kilo. Herregud. Han la kassen i sofaen og satte seg på siden. Han sukket litt så tok han frem nettbrettet sitt og begynte å google fiskekaker(!) mens jeg og katten satt og gliste. Mhm mhm jeg har kanskje betalt litt mye for de her. Men herregud de er jo sikkert proppfull av fisk. Tenk da. Sikkert mye bedre enn de her som fikk terningkast seks i denne testen her, det er jeg sikker på. Får bare håpe de ikke smaker fisk. Esj. Så gikk han ut og vannet jordflekken sin.

Neida, han gjorde ikke det, det var i går. Han gikk egentlig ut og startet opp den superåsåme kantklipperen han har kjøpt seg. Den skulle han teste i dag selv om det regnet, og den skulle han teste på brunsnegler. Floppelopp sa det mens han lo rått. Ta den du din ekle selger…øøø snegle.

Men han er søt. Bare se hvordan han har hengt opp vaskehansken sin under terrassen da. ♥

 

The ultimate fail

Såeh Vegard, åssen syns du selv det går da?

Og ja, SÅ grønt er huset vårt. Krise. Men det skal fikses, det skal fikses.

Da Vegard gikk ut døren i dag tidlig for å puste inn litt «miljøluft» (han er av typen som ferdigrøyker kroppen før den skal leveres) ropte han på meg. Øøø Hege? Jeg kom ut i døren og synet av den slappe nuddelen på bildet slo imot meg. Bahahaha. MISTER blomsterfinnsen hadde tydeligvis failet i oppgaven han tok SÅ seriøst. Hjelper ikke å pille av døde blomster når man glemmer å vanne den. Ååå jeg frydet meg. Vi hadde en intern konkurranse (som med alt annet) om hvem som klarte å holde liv i plantene lengst. Jeg hadde ansvar for altankassene og Vegard hadde, som dere sikkert har skjønt, ansvar for denne gladblomsten her.

Jeg skulle gjerne ha hjulpet til med å huske på å vanne den jeg, men som dere ser er den litt over min høyde. Vinkelen bildet er tatt fra er NØYAKTIG slik jeg ser på blomsten når jeg går under forbi. Jeg mener, man kan stable to Hege der uten å forstyrre freden til blomsten, og da sier det seg selv at det er litt vanskelig å følge med.

Vegard plukket planten med seg og vi tasset over veien til mamma.

Mamma bor i det huset med rødt tak dere skimter der. Ikke garasjen da, hallo, det hvite. Vi bor med andre ord BOKSTAVELIG talt over veien.

Øøø det har skjedd noe ropte Vegard. Mamma satt i blomsterbedet sitt og bare HVA? Hun trodde sikkert jeg var død eller noe, siden jeg er syk for tiden. Han holdt blomsten opp, og der, midt i petuniaene sine falt mamma sammen i latter. Så lo vi litt vi også og la blomsten på my story. Hvem sier det er bare katter og mat på snap, hæ? I dag fikk dere en blomst! Nå legger ikke jeg ut bilde av verken mat eller katt. Jeg legger egentlig ganske sjelden ut ting.

Etter råd fra mamma og flere av dere, tok vi blomsten i en bøtte med vann i en times tid. GREIT ropte blomsten og holdt seg fast til livet litt til. Såvidt. Han er tydelig preget av omsorgsvikt og egentlig ganske sur. Vi er på det nivået at han fnyser når vi går forbi. Litt sånn som damen fra Hageland hadde gjort om hun hadde fått nyss i dette. Så hadde hun fnyst seg hele veien hit og ropt TAKK, den tar jeg. Følte oss egentlig lite voksen der vi sto og så på vår halvdøde plante som vi gikk til innkjøp av for ikke mindre enn FIRE(?) dager siden. Det blir ikke mer umodent. Vi faila to tusen prosent i voksenlivet der og da.

Vegard studerer hageflekken sin. Den han vanner og snakker med hver dag vet dere. Det går ikke akkurat fremover med den heller og jeg tror vi kan trekke tilbake hele hagemennesker-tittelen. Jeg mener, når ikke en gang løvetann spirer der, da er det some serious shit. De gror gjennom asfalt liksom, men her streiker de. Som dere ser er det en som ikke fikk beskjeden. Det er alltid en.

Når Vegard ikke vanner flekken, skrur han. Men ikke på bilen, neida, på plenklipperen. Vi fikk en plenklipper i fjor som ikke var så glad i livet lenger. I FIX ropte Vegard, som elsker sånt. Da han ikke klarte å fikse den hadde han litt lyst å kaste den på fjorden en stund, helt til han tilfeldigvis stappet en pinne inni. Ja du kan spørre hvorfor. Plutselig gikk den som bare juling. Så krasjet han den i den ene muren vår og da begynte den å gå enda bedre. Altså. Vi kan snart få utlevert ting som fungerer på normal måte. Katt, bil og plenklipper i pubertet, hva blir det neste.

 

Dårlig timing

Dagen, eller livet oppsummert i ett eneste bilde. Vegard skrur på bil, Thea kommer med surdeigsbrød fra mamma.

Jeg vet ikke om pubertet smitter, men jeg tror bilen har fått det fra katten. I det ene øyeblikket er alt fint, i det neste bare raser livet sammen og han lyser og piper. Bilen altså. Katten lyser sjelden. Jeg har holdt hjernen hans i dag også. Snakker fortsatt om bilen. Den var visst fuktig og biler sin hjerne skal ikke være fuktig. Så vet man det. Hold sa Vegard med hodet nede i motoren mens han viftet med hjernen. Takk sa jeg. Da jeg sto der med en fuktig bilhjerne i nevene la jeg merke til at jeg har større hjerne enn bilen. Wow. Det tar jeg faktisk med meg videre i livet, ass. Forresten ikke rart bilen er teit.

Ellers i dag har vi vært på butikken og pantet flasker. Det var på tide kan man si. Vegard har kjørt rundt med den stilige Volvoen sin full av flasker som vi egentlig skulle pante for tre uker siden og den har om mulig sett enda stiligere ut. Da vi kom i kassen irriterte mannen foran oss seg over at jeg ikke la sånn kloss med «neste kunde» på samlebåndet. Det var sånn TO METER fra varene våres, men likevel klarte han å få panikk. Oj oj oj ropte han og begynte å skubbe tingene bakover, enda kassadamen for lengesiden hadde beepet ferdig varene hans og flakset vilt med hånden for å få meldemskort. Tenkte du kunne betale mine også sa jeg til mannen, og han bare ja, det var jo jeg som vant førstepremien i Lotto i helgen. Så lo han. Jeg så tomt på han og bare okay? Var det årets dårligste spøk eller skal jeg si gratulerer nå liksom? Jeg beit sammen tenna og latet som ingenting mens jeg trommet litt på samlebåndet av den kleine stemningen som kom snikende.

Thea har vanligvis TUSEN spørsmål, men akkurat nå, hadde hun ingen. Det var knusktørt på spørsmålfronten og det var jo jækla typisk nå som jeg godt kunne tenke meg å svare på et. Jeg pleier vanligvis bare å svare neeeei når hun spør om noe på butikken, siden det vanligvis er «kan jeg få …» Hadde hun spurt om noe nå derimot, da skulle jeg faktisk satt meg ned på HUK og svart. Selv om spørsmålet bare hadde vært kanjegfådenne, hadde jeg svart så grundig at hun kunne tatt eksamen i hva som helst der og da, klokken 15.11 i kassa på butikken. Men nei. Stilt som i graven. Quizmasteren Thea hadde tydeligvis tatt ferie.

Da vi kom i bilen derimot, da åpnet spørsmålslusene seg vettu og det fosset ut.

-Vegard?

Ja?

-Hadde du kjæreste før du møtte mamma?

Jeg har hadde kjæreste før ja.

-Så, hvor er babyen hennes da?

Baby?

-Ja? Var dere ikke gift?

Nei

-Kjærester bor sammen!

Ja…

-Bor hun med babyen?

Nei vi hadde ikke baby sammen vi, da hadde du jo møtt den babyen og det har du jo ikke?

-Hmm, nei. Var dere i slekt?

Nei, da kunne vi ikke vært kjærester.

Hvis dere var naboer da?

-Ja da kunne vi vært det. 

Var dere naboer?

Nei

-Var dere kjærester?

… Jaa

Spot hjerte-steinen da. Million dollar til den som ser den først, hoho.

Thea tok sitt første bad i dag, 25 Mai. Noen bedre? Jeg er iallefall ikke bedre. Jeg sto på land i gule Crocs og HYLTE da hun kom og tok på beina mine. Vegard satt på en sten og mente at hadde han bare hatt badebukse på, da hadde han definitivt badet han også. Yeah right. Skulle gjerne lagt ut bilde av badingen men siden Thea hadde glemt badedrakt måtte hun bade i bare trusen. Jeg tok noen bilder og da hun oppdaget det brølte hun NEI ikke ta bilde av PUPPENE mine!! Og jeg bare øøø, du er tjueto meter borte, det er mobilkamera og for SISTE gang, du har ikke pupper!

Når hjernen tar lunch

Dere husker at damen i blomsterbutikken sa vi måtte plukke av døde blomster, ikke sant? For da kom det nye blomster? Det har gått til hodet på Vegard. Hver gang han går forbi planten stopper han opp og plukker med seg blomster.» Joda», sier han, «den var snart vissen». Så plukker han litt til mens han synger. Neida han synger ikke. Haha. Det skulle tatt seg ut. Vet ikke om han kan synge en gang. Vet derimot at han kan danse, det har jeg sett på film. Lol.

Jeg vet at jeg ikke kan danse. Det er rett og slett skandale de gangene jeg prøver og det burde faktisk ha fantes en lov der det sto NEI Hege, ikke dans! Jeg er riktignok ikke edru de fleste gangene jeg danser, så klart, men jeg har fått med meg at jeg ikke har rytme edru heller. Var på aerobic en gang nemlig. Etter en stund syns jeg at jeg faktisk at jeg var blitt flink og hadde fått teken på ting. Whoo Hege nå kan du det vettu, easy peasy. Nå kommer det trinnet der ja, og så skal vi snu oss rundt og gå andre veien. Nei? Ikke? Der sto jeg da, FREMST, så klart, med ansiktet mot alle andre. OLÉ ropte jeg og snudde meg. Så døde jeg og kom ALDRI igjen.

plante

 

Han er søt da. Eller tøff som han selv syns.

I går klikket det forresten for bilen vår. Vi skulle på kino siden det regnet så mye. Tss, regner alltid på vestlandet tenker du og det er egentlig helt rett. Kan vi ikke ta Volvoen da spurte Thea i det vi tasset forbi. Vegard har en gammel Volvo som han er så glad i og Thea syns det er sykt party å sitte på med den. Nei vi skal ta vår bil svarte jeg. Da vi skulle starte sa bilen plutselig PLING PLANG PLONG, og vi sa øøø pling plang what? Hadde vi ikke visst bedre hadde vi trodd bilen hadde røykt noe han ikke skulle. Alle lysene blinket og han var rett og slett ganske teit om jeg skal si det selv.

«Jaja men det går nok fint å kjøre med», sa jeg, «det er jo bare til å ignorere lysene». «Ja det vet vel du» svarte Vegard, og ja, det vet jeg. Det var i vinter en gang og Vegard var i Japan på snowboardferie. (Ja Japan. Don’t ask) Jeg bestemte meg for å dra en tur på ski. Etter å ha kjørt litt sa bilen «pling, jeg vil gjerne ha Diesel mylady». Åki sa jeg. Bilen lyste gult i dashbordet slik han pleier og telte ned hvor mange kilometer jeg hadde igjen å kjøre. 70, 50, 30. Hjernen min bestemte seg for å ta seg litt lunch, så han ignorere lysene. Jeg har aldri vært så stolt over hjernen min. Serr. Good job brain, liksom… For da bilen ropte «NULL KM IGJEN FOR PLINGETIPLONG», da var jeg …. midt oppå fjellet i -18 grader. Med Thea i baksetet. YES.

«Åh er vi fremme», sprudlet Thea. Tja sa jeg.

Ive-Got-No-Brain-Cells1

Så ja. Hjernen min gjør litt sånn noen dager. Jeg vet ikke om jeg har trakket han på tærne eller noe, men han er ikke alltid helt på lag. Enkle ting som å tørke seg rundt munnen etter man har spist for eksempel, det syns hjernen er en uting å huske på. Nei hvorfor skulle han det liksom. Han syns også det er oppskrytt å tenke over hva man legger hvor, så her en dag la jeg mobilen min i en postkasse og tok med meg brevet på jobb. True story.

I dag tidlig, for å gi enda et eksempel, så gikk jeg rundt og lette etter en BH. Har jeg virkelig ingen rene sukket jeg og tok på meg gårsdagens. Thea spratt rundt i skuffer og skap for å finne et antrekk for dagen. Den var for liten, den var for blå, den var for rosa, den var bare feil, omg omg. Plutselig ropte hun inne fra rommet «ESJ, hvorfor ligger puppene dine i MIN skuff mamma?» Jeg tittet ned på de og tenkte ? Så gikk jeg inn på rommet hennes mens jeg holdt godt fast på boobsa for å forsikre meg at de faktisk var på kroppen min. Thea holdt strengt opp en BH og ristet på hodet. Hun tittet litt på den før hun tok den til ansiktet og lo «SE da mamma, dette hadde vært noen rare solbriller.» «TAKK» ropte jeg og tok BHen min. Makan.

 

ballong

Har du innovertiss eller utovertiss?

Siden jeg jobber annenhver helg, har vi alltid store planer om en skikkelig frokost de helgene jeg har fri. Da kaster vi rundstykker, egg, bacon og jus opp i handlevognen. Dette er noe vi i grunn kan slutte med, og ser dere at vi holder på sånn på butikken kan dere faktisk minne oss på det. Nekter vi, kan dere klaske noen egg på oss og rope nei! FY! Grunnen er at den eneste i huset som faktisk spiser frokost, det er meg. Jeg elsker frokost. Vegard syns frokost setter seg fast i halsen når det er så tidlig (alt før 13.00 er tidlig) og Thea syns generelt all mat er forferdelig uansett hvilken tid på døgnet det er. Hun kjemper i ca fire timer for å spise et halvt knekkebrød mens hun bare jabb jabb jabb. Så piller hun litt på osten og jabber videre.

Idag var intet unntak. Eggene lå fint i kjøleskapet, baconet havnet i frysen ved siden av de deilige rundstykkene vi egentlig skulle steike, og på bordet .. sto tørre knekkebrød. Mmm nå koser vi oss dere. Thea satt og jabbet på mens vi satt med nesen i kaffekoppen – som i dag inneholdt 90% kaffegrut. Nye kaffefilter. De holder ikke på godsakene og slipper gruten ned i kaffen. Så sånn er det. Sykt irriterende, men kaffe må man ha vettu, om man så skal tygge den.

«Jabb jabb pupper jabb jabb utovertiss» hørte vi plutselig i det fjerne. «Ækskjus mi? Utovertiss?» spurte vi i kor. «Ja?«, Svarte Thea. «Hørte dere ikke etter?» «Eh nei.» Det viste seg at hun har sett på Newton – pubertet på NRKsuper-appen og der snakket de om innovertiss og utovertiss. Gutter har utovertiss. Noen har hår.

Eh. HOST.

Vi må faktisk se hva du har sett på sa jeg og tok kaffekoppen med bort i sofaen. Vegard tasset etter. Thea satt igjen og bare HÆ? Se på? Vi tre? Nå? Serr? Jepp, kom igjen sa jeg og klappet på sofaputen. Så satte jeg på de to episodene hun hadde sett om pupper og kjønnshår. Å yes da. Jeg ble en blanding av dritflau og forbanna på at dette programmet ikke ligger under 6+ som vi har sperre på i appen. Det burde faktisk vært lagt under 70+. Det er ALDELES ikke noe en femåring skal kunne finne og sitte å se på alene. Ikke med foreldrene heller, for hun satt bak puten og fniste mens jeg satt rød som en tomat mellom blomsterpottene i vinduskarmen og glodde ut. Vegard satt og skrattlo. Katten gikk ut. 

En ting er at jeg satt og så på programmet Trekant med mamma og de da jeg var gravid, men altså, da visste jo jeg tydeligvis hvordan ting fungerte. Da var det mamma som satt bak puten og viftet, og jeg som skrattlo.

En ting er at jeg satt og så på programmet Trekant med mamma og de da jeg var gravid, men altså, da visste jo jeg tydeligvis hvordan ting fungerte. Da var det mamma som satt bak puten og viftet og jeg som skrattlo. 

 

Uff. Nei. Skal slette hele appen tror jeg. Det er et interessant program, for all del, men for de som faktisk nærmer seg puberteten. Ikke for en femåring som såvidt har fått med seg at det faktisk finnes to forskjellige tissesorter og at hun er eier av en av de. Hun trenger ikke vite at en guttetiss vokser i puberteten og får hår, og hun trenger DEFINITIVT ikke se bilder av den skrukkete saken. Nei. Kanskje. Nei. Neida. WTF NRK! Det fantes enda drøyere episoder foråsidetsånn, de hadde hun heldigvis ikke sett.

Nei, fysj, vi må over til noe helt annet. Find your happyplace. Pust inn pust ut. I helgen bestemte vi ny-hagemennesker oss for å handle blomster til altankassene. (Lurt å lese dette <- innlegget først hvis du ikke henger helt med på hvorfor vi er blitt hagemennesker) Åh vi var så fornøyd. Nå var det julaften, nå var det fest!! Jeg hadde fått med en handleliste fra mr. google, og på den sto det stemorsblomster. De skal visstnok overleve ALT, selv inkompetente mennesker som ikke vet forskjellen på stilken og selve blomsten. De skulle også tåle nattefrost, det var sykt viktig sa mr. google. Det å skulle finne én blomstersort virket som den enkleste oppgaven i verden. Shit ass, for enkelte ER det den enkleste oppgaven i verden. Ikke for oss. Det ble vår Everest.

Da vi kom til Hageland var vi full av energi. Nå skulle det handlessss, nå skulle det skje. Vi sparket opp dørene og brølte stemorsblomster! Men tror du de hadde stemorsblomster? NEI. Vi kjente panikken kom snikende og jeg begynte å svette på den ene rumpeballen. «Trenger dere hjelp?» sprudlet en dame. «Neida» sa vi i kor. Nei, for gud FORBY om vi skulle ha hjelp, tydeligvis. Det lyste sikkert elefant i glasshus av oss. Vi fartet rundt og begynte å lese på lapper. «April-Mai» las jeg. «Vi er jo i Mai, skal vi ta de her da?» Vegard kom bort og bare «hæ? Vi vil ha noen som varer fra Januar til Desember vi. Hallo.»

Blomsterfinn laster Volvoen sin med godsaker.

IMG_4183

Vi fant til slutt noen blomster og trillet fornøyd til kassen. «Hellu», sa damen. «Sjallabais», sa vi. «Varer disse blomstrene hele året», spurte Vegard etter en stund. «Tjaaa», lo hun og begynte å pille av visne blader. De varer hvis dere gjør litt sånn hver eneste dag. «HÆ» sa vi og stakk trynene bort i potten. «Hva gjør du? DRAR du av blomster?» «Jepp», sa hun og fortsatte. «For hver visne blomst man drar av kommer det to nye.» «Uuuu» sa vi. «Såeh, trenger de vann eller?» Damen trakk til seg blomsten hun holdt på med og bare «JA?» «Ja altså det regner jo en del her», fortsatte vi, «vestlandet vettu, så de trenger mer vann liksom?» Damen klemte blomsten lykke til og satte den nødig oppi handlevognen vår.

«Vi LOVER å dra av blomster hver dag, damen», sa vi og spant ut dørene. ADJØ! Jeg tror nok hun gråt på blomstens vegne den kvelden.

Det var en gang

I pinsen rakk Vegard å få en baby. Den heter stakittgjerde og henger ute på terrassen vår. Det skjedde ganske brått og uventet, men plutselig en dag over kaffen reiste han seg, sa nei, tok på seg arbeidsklær og gikk ut og begynte å pusse på dette gjerdet. Altså, vi har verken nevnt det, sett på det, plukket på det eller blitt enig om at nå skal dette fikses, noe som er sykt rart siden vi helst må nevne, se på, plukke på og bli enig om at neste Torsdag skal ting skje. Naboene (som er mamma og Henning) kom løpende over gjerdet med både verktøy og tips. Og kamera. Så fikk vi 20 bilder av oss selv som pusset gjerde. Og 19 av katten under plommetreet. Han skal bli modell har han sagt, så han bare uuu, ooo, yaaaas der mamma knipset i vei.

Grunnen til at Vegard begynte med stakittgjerdet var nok for å utsette plenklippingen litt. Vi er ikke sånne der hagemennesker nemlig. Jeg har pollenallergi og han har, vel, ikke det. Thea derimot er den fødte gartner. Sammen med kokkekunnskaper og ryddighet hoppet gartneri over ett ledd og havnet på Thea. Hun fyker rundt med støvfillen på rommet sitt mens hun kjefter på katten og hun kan knekke egg uten å få skall i røren. I can no such ting. Pluss at hun får vanne mamma sine blomster. Det får ikke jeg.

Dette er da altså IKKE vår hage men det skjønte dere kanskje. Mamma og Henning har en veldig fin hage og de er der at de skipper ferieturer for å vanne blomstrene sine. Nei slikt har vi ikke tid til, herregud plantene må jo VANNESSSS. Ikke én gang spurte de hun som bodde i kjelleren om hun kunne vanne sik at de kanskje kunne ta seg en tur. Ikke så rart siden det var meg. En sommer gikk faktisk mamma rundt i hagen og flyttet på busker. Hun dro de rundt i hagen, gravde de ned, gravde de opp og dro de videre. Passer ikke akkurat her da vettu. Passer sikkert bedre borte der da vettu.

Da de endelig fikk nok og dro på ferie, fikk jeg melding etter noen dager, eller timer, om jeg kunne flytte en busk. Først trodde jeg det hadde klikket HELT for mamma. Har hun røykt noe hun ikke skal eller har hun fått helt buskepanikk. Så tenkte jeg litt og bare omg omg omg jeg er jo på vei inn i the circle of trust. Dette skal jeg klare. Jeg skal flytte den busken om det så er det SISTE jeg gjør. Jeg skal grave den ned med en GULLSPADE og vanne den ca hver dag. I neste melding sto det at det var en busk som sto i en krukke. Den var i solen men ville gjerne stå i skyggen. Jesus.

Men nå var det ikke mamma sine busker jeg skulle snakke om.

Da stakittgjerdet til Vegard endelig var ferdig malt, (noe jeg fint måtte delta i) snakket vi litt om at det kanskje hadde vært fint med altankasser utpå der. Jeg har aldri hatt ordet altankasse i min munn, men nå satt vi altså der og snakket om det som om vi aldri hadde snakket om noe annet. Altankasser ble kjøpt, sammen med maurmiddel og noe annet dritt. Blomster glemte vi.

Tidligere i vår da Vegard klipte hekken, samlet han alt på en plass i hagen. Da vi fjernet det, viste det seg at alt gresset under hadde dødd. Akkurat det er jo kanskje ikke det største sjokket for de som kan dette, men vi bare oj se der ja. Her må vi så i noen frø sa Vegard. Mhm sa jeg, som faktisk ikke visste at folk sådde gress. Trodde det kom av seg selv jeg. Før jeg visste ordet av det hadde Veggis fått gressfrø av mamma og sto å strødde så fornøyd utover. Han har vannet flekken sin hver dag siden, mens han har ledd og sagt herregud, lager meg arbeid da. Så piller han bort litt rusk og vanner videre.

Kan jo luke ugress du ropte han en dag, der jeg sto og studerte det som en gang var et blomsterbed. Mhm mhm svarte jeg og gikk litt nærmere en løvetann. Edderkopper da ropte jeg. De liker ikke løvetann ropte han. Mhm mhm, så tok jeg tak og røsket en opp. 

Når det er kommet til det stadiet at man luker ugress, da har man tapt. Da er man blitt hagemenneske. Vet dere hvordan jeg vet det? Dere skjønner det at før jeg luket ugress, da så jeg ikke en eneste brunsegl. Mamma har alltid hatt totalt panikk for brunsnegler og mener de spiser alt i hele hagen. (Det er feil for jeg har googlet og de spiser faktisk ikke alt, de spiser ikke edderkopper) Men da vi kom hjem fra 17. mai-kaoset var det invasjon av brunsnegler i MIN hage. Den hagen som aldri har hatt en brunsnegl før. Jeg tror snegler lukter hagemennesker. Kom igjen gutta, Knutern har fått teften av hagemennesker. Skyntapå nå. 

Så der vettu, i dress, bunad, finsko og med en kake under armen gikk vi ikke-hagemennesker rundt og klippet ca 466 snegler mens vi ropte what kind of sorcery is this!!!

Skal jeg fortelle dere en ganske artig sneglehistorie? Nei? Jo jeg gjør det jeg.

En gang utenfor et hus jeg bodde var det ufattelig mange snegler. Svarte sådan. Jeg hadde lest en plass at man kunne salte snegler for å bli kvitt de og tenkte at dette skulle jeg prøve. Yes da. I mangel på salt fant jeg frem piffikrydder. Samma ulla tenkte jeg og begynte å strø på en. Han vridde seg fortvilet rundt og bare whyyyy. En halvmeter bortenfor gikk det en annen snegl i egne tanker. Plutselig svingte han 90 grader og satte kursen rett mot piffisneglen. Kan ikke være mulig tenkte jeg og satte meg ned for å se på. Snegler jogger jo ikke akkurat så det blafrer i luggen, så jeg ble sittende en stund. Da han endelig kom frem gnidde de to seg sammen slik at … hold på barten … sneglen var kvitt krydderet. Så gikk de hver sin vei. Det er faktisk helt sant og det er noe av det sykeste jeg har sett.

Sorry for de to minuttene dere aldri får igjen av livene deres. Peace out maddafakka.

Dagen da jeg lærte ting

Noe av det første jeg klarte i går på sjølvaste 17. mai var å sette meg på en tyggis. Jeg vet ikke hvor, jeg vet ikke når … eller jo, jeg vet nøyaktig hvor og nøyaktig når siden det var den eneste gangen jeg satt hele dagen.

Tyggisen var det ingen som hadde planer å fortelle at hang bakpå bunaden, så jeg gikk rundt og var dritsexy i omtrent en time før Vegard bare øøø det henger noe her. Oj. Sånn går det når man trasker rundt med to mannfolk og en femåring. Det er jo i grunn litt merkelig, siden en hvit klump så åpenlyst IKKE skal henge bakpå en svart bunad. Det er den største kontrasten i verden. Da mamma kom tok det nøyaktig to sekunder før hun bare herreGUD. Det er merkelig at det alltid er du som får til slikt, Hege mumlet hun med nesen bak i der. Nei, vi får bare fryse ned hele bunaden sukket hun og reiste seg opp. En mann skvatt til og kikket litt på henne, litt på meg og litt i bakken. Så tenkte han så høyt at det knakte. Sa hun fryse ned bunaden?

Hjemme hos mamma og de hang jeg av meg bunaden. Siden jeg sto der i underskjørt knestrømper og litt kort bunadskjorte (ayeah), hektet jeg selv av mansjettknappene og lot de henge på skjorten. Så glemte jeg å si det til mamma. Hvor.er.mansjettknappene?!?!?! fikk jeg på en melding. Lol på skjorten svarte jeg. Den er i vaskemaskinen skrev hun. Shit tenkte jeg. Så ja, jeg kan nok med sikkerhet si at dette er siste gangen noen ser meg i mammas bunad. Tenkte også å flytte til Afrika en stund.

På aktivitetene for barna fikk alle utlevert hver sitt kort med ulike aktiviteter på. For å vinne en premie måtte de igjennom alle aktivitetene. Det var ting som stylter, hopp, pilkast, ballkast og … 60 meteren. Hvem skal løpe sammen med meg lurte Thea på. Vegard lo jeg og riktig gledet meg til å se han svette bortover i 60 meter. Håhå nå skulle det bli bilder. En eller annen plass gikk noe fryktelig galt og det var plutselig jeg som løpte med hun. I bunad. Med tyggis bakpå. Jeg får løpe litt seint slik at hun vinner tenkte jeg i det vi satte i gang. Men der vettu, som en vind løp Thea bortover og jeg bare øøø. Det viser seg at det å løpe tydeligvis er noe fru energi virkelig kan. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg om det var løpestilen min, at jeg ikke ante hvor flink hun var til å løpe eller det faktum at hun totalt GRUSTE meg som var flauest.

Haha du hadde ikke sjanse mobbet de som så på. JO brølte jeg. Jeg lot hun vinne! Men den unnskyldningen er jo like gammel som de som spiste eggedosis til Lørdagsgodt da de var små. Jeg klødde litt på tyggisen og marsjerte vekk.

RUN FOREST RUN!

Mobilbilder.

Hoppe kunne hun også. Hun hoppet så langt at både jeg og mannen med målestokken bare åååj i kor. Thea pleier nemlig å gi opp før hun har begynt med ting. Rockering, hoppetau, strikk, til helsike med det. Men friidrett, bring it maddafakka. Akkurat det at hun gir opp ting kunne jo ikke mannen med målestokken vite, men siden Thea sto med fingeren i kjeften og sparket flaut i grusen da vi kom frem, så lyste det jo ikke akkurat atlet av henne.

Bang sa det, så suckerpunchet herr kry meg i magen. Det er han som deler ut kryhet. Man blir jo kry av de rareste ting når man er foreldre, bæsjer babyen er man kry. Raper han er man kry. Snur han seg er man kry. I femårsalderen det litt pause i ting å bli kry for. Det de gjør har de liksom kunnet en stund og det skjer lite nytt å pingvinklappe for. Men man skal jo leke kry da, det er en kjent sak og det har jeg blitt veldig flink til. Se der ja du kan sparke en ball, det har du kunnet siden du begynte å gå. Tegnet en kanin i dag ja. Trekt kalenderen i barnehagen. Ja naturligvis kan vi ha med oss kalenderlappen hjem. Jada SELVFØLGELIG skal den få henge på kjøleskapet.

Herr kry var med andre ord velkommen tilbake.


Da hun slo spikeren ned i planken rakk vi å gro frem fullskjegg før hun ble ferdig. Du må slå hardere forsøkte jeg og hun bare bank bank bank bank bank bank bank bank bank bank bank, nei mamma da glipper den bare, bank bank bank bank bank bank bank bank bank. Så ble jeg slaktet av de som sto og så på som bare ja Hege, det er ikke om å gjøre å få gjort jobben raskest mulig, den skal gjøres skikkelig. KVALITET FORAN KVANTITET. Så ja. Selv er jeg av typen som bare bank bank, ops, jeee godt nok.

Da hun hadde klart alle aktivitetene stilte vi oss i premie-kø. I en føkkings halvtime sto vi i kø, bare for å komme oss to meter!!! Det var ikke før på slutten jeg oppdaget hvorfor det tok så lang tid. Thea var endelig fremst og strakte frem kortet sitt til personen bak disken. Rett inn fra sidelinjen uten å ha stått i kø ett sekund engang kom det en eldre kid og ble … ekspedert først. Det spiller ingen rolle om du er 7, 23 eller 60, køen begynner BAK maddafakka! Dette hadde altså foregått i en evighet og ingen hadde sagt i fra. Seriøst. Så fikk jeg bendelorm. Jeg kastet en bøtte sukkerspinn i hodet på en mann og rev ned alle hyllene med premier mens jeg brølte FOLKESKIKK.

Neida. Jeg klarte å bite det i meg og vi kunne dra hjem for å spise kake og fryse ned bunaden med verdigheten i behold.